Annonse
Min vakre og tøffe venninne Tanja har brystkreft med spredning. Når jeg treffer henne i Alanya gjennom en gruppe for alenereisende til byen, inviterer hun meg på strandparty i Oba som hun selv arrangerer. Noen måneder senere får hun den fatale beskjeden.
Får tre ulike diagnoser
Jeg møter min venninne igjen, i Alanya, Tyrkia, og livet er snudd på hodet. To år er gått siden jeg møtte henne første gangen. Tanja fra Oslo. En aktiv og sosial dame. Hun kjører Harley Davidson og har mange jern i ilden. Nå snakker hun om brystkreften som snudde opp ned på alt:
«Det tok tre måneder før dødsangsten slapp taket og før jeg klarte å si ordet kreft uten å begynne å grine, forteller hun meg over en middag i Alanya høsten 2022.
Vi er knappe kilometeren unna stedet jeg først traff henne for to år siden. Da var vi begge på ferie i Alanya-området. Det var høsten 2020 og få turister i byen. Derfor koselig å få en ny venninne som kjenner området. Hun har leilighet her nede. Nå forteller hun meg detaljene om tiden etterpå:
Oppdaget kul i brystet
Noen måneder etter at vi møtes i Alanya og Oba høsten 2020 – i julen samme år, oppdager min venninne selv en kul i det venstre brystet. Denne blir undersøkt med mammografi og biopsi. Det viser seg å være verre enn fryktet. Det legene tror er en betennelse, er brystkreft med spredning til en lymfekjertel.
Går fra rommet i fortvilelse
På det første legebesøket, i februar 2021, hvor hennes datter er med, er prognosene usikre. I løpet av en tidagers periode, kommer legene med helt ulike svar: En sier at svulsten er 3,5 centimeter, en annen hele 6 centimeter. Hvem skal hun tro på? Hun blir redd og frustrert: Er svulsten større enn 5 centimeter er det ikke mulig å operere. Det blir for mye. Forvirret og redd, orker ikke Tanja å høre mer. Hun forlater rommet.
Reddes av forskningsprosjekt for brystkreftrammede
Litt senere får hun tilbud om å være med i et forskningsprosjekt for brystkreftrammede hvor man blir behandlet med antihormonell behandling: Håpet er at svulsten da skal bli mindre, slik at man kan operere senere. Alternativet er full cellegiftbehandling som kan gi en masse senvirkninger. Det er vanskelig å bestemme sin egen skjebne: Hun takker ja til å være med i forskningsprosjektet.
Ville vært død nå
Nå tenker hun at det er det som holdt liv i henne. At hun ellers ville vært død nå. For hun er da på stadie 4 – alvorlig brystkreft med spredning. Behandlingen er tøff og fører til tretthet, stive ledd og hormonforstyrrelser. På den gode siden svarer svulsten godt på behandlingen. Den krymper flere centimeter.
«Igjen fikk jeg enormt gode nyheter.»
I mai 2021 har hun et positivt møte med kreftlegen sin, Dr. Jürgen Geisler på Ahus. Behandlingen har virket og de tar sikte på operasjon samme høst. Tanja oppdaterer vennene sine på Facebook. Jeg husker beskjeden fra henne på messenger og leser den på nytt.
«Dr. Jürgen Geisler er helt fantastisk, flink til å forklare. Masse empati og forståelse. Jeg kunne ikke fått en bedre lege.»
Hun skriver videre:
«Igjen fikk jeg enormt gode nyheter. Kroppen responderer på behandlingen og svulsten har krympet ytterligere 1 cm. Jeg er nå i stadie 2, hvilket gir veldig gode prognoser for overlevelse. Svulsten er nå ca. 3 cm. Spredningen til lymfene er også i bedring. Dr. Jürgen ser jeg neste gang 15. juni og håpet er nye fine beskjeder. Etter biopsi 12. mai bytter jeg medisin. Deretter blir det nye prøver, ny biopsi og bryst-MR med kontrast i juli. Vi har tittet på datoer og utfra det de planlegger av behandling og prøver, ser vi for oss operasjon i august. Etter operasjon blir det stråling,» avslutter hun på Facebook.
Dritt å føle seg som 80 år
Sommeren 2021 forteller hun videre om prognosene. På messenger kommer en ny melding fra henne: Noen av beskjedene hun får er litt vonde å høre. De skaper usikkerhet i hodet. Er det mer, lurer hun. Noe de ikke ser? Den nye medisinen er tøffere enn den første, men hun lever greit med vondtene.
«Kjenn at du lever»
«Dritt innimellom å føle meg som jeg er 80, men jeg prøver å tenke positivt, Jeg gir nye beskjeder når de ramler inn. Inntil da, nyt sommeren. Spis frukt og bær, drikk en deilig prosecco og kjenn at du lever. Det skal jeg,» skriver hun til meg og andre venner.
Å lese meldingene igjen gjør inntrykk.
Nekter å operere bort friskt bryst
Vi har ikke sittet sammen og pratet ordentlig før nå . Mens vi spiser og koser oss med god mat og god drikke på restauranten i Alanya, forteller hun hva som skjer videre:
Norske kvinner får ikke bestemme selv
I september 2021 blir hun operert som planen var. På sykehuset ber hun om at de skal ta det andre brystet også. Bønnen er brutal. Men hun har lest at mange får tilbakefall i bryst nummer to og vil være føre var. De norske legene nekter. De kan ikke operere bort et friskt bryst: «I Sverige gjør de det,» oppdaterer hun meg under middagen i Alanya. «Der får kvinnene velge selv. Hvorfor ikke i Norge?» Jeg blir svar skyldig.
Frarådet å rekonstruere brystet
Det er tøft å høre henne fortelle om operasjonen.Det er spredning til flere lymfekjertler enn de fryktet. Brystbevarende operasjon som de har forespeilet henne, kan ikke gjennomføres. Ingen rekonstruksjon av brystet i samme operasjon heller. Når min venninne våkner opp fra narkosen, får hun den knusende beskjeden om at hele brystet er borte. Legene kan heller ikke anbefale å sette inn silikon. Det må gjøres i 5-6 nye, omfattende inngrep. Nye svulster er vanskelige å oppdage under silikon, og hun blir dermed frarådet å gjøre det.
Tester dårlige proteser
Min venninne velger da å avstå. Hun tester ut proteser. Noen klør, andre sitter dårlig. 8 dager senere drar min venninne ned til leiligheten i Tyrkia. Hun synes det er godt å slippe å være hjemme i den situasjonen hun nå er i.
Lovet kreftkoordinator som aldri kom
Noe av det vanskeligste i denne tiden for min venninne er at hun blir lovet en kreftkoordinator som aldri kommer på plass.
«Er du her neste gang også?» spør hun den søte sykepleieren og får et ja. Men når min venninne kommer på kontroll etter noen uker og måneder, møter hun et nytt ansikt. Dette skjer hele syv ganger. Hun synes det er en stor belastning å måtte forklare hele krefthistorien på nytt til stadig nye helsepersoner. Sårbart. Samtlige forlanger å få se arrene og gjøre nye undersøkelser. Nye biopsier, som hun beskriver som svært smertefulle i brystvevet til tross for bedøvelse. Å ha en fast behandler, ville lettet trykket. Min venninne leser at mange andre kreftpasienter sliter med det samme. De blir lovet faste koordinatorer som aldri dukker opp. Hun tenker at det er et viktig tema.
Dater i en helt ny tilværelse
Min venninne er singel og har heldigvis mange gode venner som hjelper henne å holde motet oppe. Hun er sterk og har bestemt seg for å leve livet full ut . Hun lever mest mulig som normalt, drar på motorsykkelturer med gjengen Norge rundt, besøker familie og venner og er mye i leiligheten i Tyrkia. Her har hun venner og treffer nye mennesker. Å date som kreftpasient er en helt ny og fremmed tilværelse. Hun møter kreftvenninner som sier de flørter på byen og at det går helt fint å date med en pupp: Menn bryr seg ikke så lenge de har et bryst å kose med. Min venninne er åpen, men gruer seg hver gang til å fortelle om sykdommen, om arrene. Hvor mye skal hun si? Bare at hun er syk?
Har planlagt sin egen begravelse
Sannheten er at ingen kan si noe om fremtidsutsiktene. Hun forteller meg at hun har planlagt sin egen begravelse flere ganger og fortalt datteren hvordan hun vil ha det. Hjemme kommer tankekjøret og redselen for å dø. På tur er det lettere å holde tankene unna og ta ting som de kommer.
Ny kreftsvulst i det andre brystet
Men planene hennes blir stadig forstyrret. Hun er i Tyrkia tidlig på høsten 2022 og må dra hjem til Norge på grunn av en kreftkontroll. To uker senere blir hun innkalt på sykehuset en ekstra gang, uten noen beskjed om hva det gjelder. Må de ta nye prøver igjen? Der – på benken – får min venninne beskjed om at de har funnet en svulst i det andre brystet også. En liten. Hun får sjokk og er oppbrakt fordi de ikke har gitt noen beskjed i forkant om at noe er galt. I 14 dager har hun trodd at alt var bra! Hva skjer med kommunikasjonen?
Legen får ikke beskjed om ny svulst
Hun ringer sin faste kreftlege. Han har ikke fått noe informasjon om det nye funnet han heller. «Hvorfor blir man behandlet så tilfeldig og uten at faste behandlere får vite om det?» Hun er i sorg og føler avmakt nok en gang. Men legen hennes mener at det skal gå bra denne gangen også, og at de kan utføre et lite inngrep uten å fjerne bryst nummer to.
Sykdommen synes ikke utenpå
Min venninne får summet seg og reiser ned til leiligheten i Tyrkia som planlagt dagen etter den tøffe beskjeden. Jeg tenker på henne og møtet som vi har bestemt oss for å få til. Hvordan går det nå? Orker hun å møtes. Det gjør hun. Samme kveld spiser vi middagen sammen i Alanya og jeg får hele historien. Sykdommen synes ikke utenpå. Jeg sier at hun ser godt ut, fordi jeg mener det. Det er ment som et kompliment. Men hun liker det ikke.
Skal jeg vise deg arrene?
Hun forklarer: «For kreftpasienter er det annerledes.» Det føles som om ingen tror på at de er syke. Hun får lyst til å si til folk: «Skal jeg ta av meg blusen og vise deg arrene?»
De dagene medisinene slår henne ut, er hun ikke på Facebook. Da aner ingen hvor vondt hun har det og hvor sliten hun er, betror hun meg denne kvelden.
Skal kun ligge i sengen, mener folk
MIN VAKRE VENNINNE sier at hun sliter med en følelse at hun ikke skal ha det gøy og delta på festilige sammenkomster. Som kreftpasient og syk, skal hun kun ligge i sengen, er det mange som mener. Og hva skjer der: Alene hjemme i leiligheten? Hun blir deprimert, isolert, ensom. Det tenker de ikke på, alle som så heftig mener at hun skal ta det med ro og gjøre minst mulig. Hun gjør som hun vil, men hun er forsiktig med å dele alle aktivitetene på Facebook. Det koster for mye. Det blir for mange spørsmål: «Er ikke du syk?»
Skal vi være skrukkete?
Min venninne er både en tøff motorsykkel-dame og en kvinne som liker å pynte seg og ta vare på det feminine. Hun misliker sterkt at kvinnehelse kun skal handle om sykdom som tematikken går på i media for tiden. Vi snakker sammen om denne debatten: «Skal vi være skrukkete?» spør hun meg såret. Jeg rister på hodet. Vi trenger verken å se ut som skrukkete appelsiner eller å avstå fra alt som heter neglelakk, hudkremer, høyhælte sko, velværebehandlinger og annet som kan friske opp tilværelsen som modne, flotte kvinner. Enten vi er friske eller syke.
Vet ikke hva jeg skal si
Jeg vet ikke hva jeg kan si for å lindre plagene. Bare oppføre meg som før sykdommen, som normalt, tenker jeg, det er det hun trenger, ikke overdreven omsorg eller tusen spørsmål som hun er lei av å svare på. Jeg trenger ikke å si så mye heller, for hun tar vare på seg selv.
Kjører scooter
Hun har kjørt ned til Kleopatrastranden fra leiligheten utenfor byen på scooteren og er tøff som alltid. Hun sier hun har fått mye hjelp i Tyrkia, for de har et annet og mer naturlig forhold til sykdom. Samtalene går lettere.
Jeg føler meg sterkt berørt og vet at det skjer så veldig mange altfor mennesker, at de får kreft og må igjennom fryktelige operasjoner og behandlinger uten å vite noe om fremtid og utsikter. Som helsejournalist har jeg intervjuet flere kreftpasienter. Min egen tante døde av brystkreft. Det er bittert at det ikke alltid er noe å gjøre.
Mer forskning på brystkreft – bedre behandling
-Det minste å forlange er at kreftpasienter får en fast koordinator som kan gjøre livet lettere og litt mer forutsigbart, tenker jeg.
Det er brystkreftmåneden, oktober, og jeg deler dette i samråd med min venninne for å få mer fokus på hvordan det er å være brystkreftpasient, i håp om at det skal forskes mer på brystkreft og at flere kan reddes og bli tatt bedre vare på i helsevesenet.
Må det andre brystet tas?
Mens jeg skriver, smser min venninne med kreftlegen i Norge: – Hvordan blir den nye operasjonen? Må det andre brystet også tas? Blir hun noen gang frisk?
-Det blir nytt legemøte. De vet ikke alt, svarer han i andre enden.
Jeg ser på statusene hennes på FB, alle turene hun er med på og er full av beundring over motet hennes, å leve i nuet, ta sjansen på nye gleder, nye reiser og nye eventyr i den uvissheten hun står i.
Ingen av oss har noen garanti for livet. Ingen av oss vet hva som lurer rundt neste sving. Neste gang kan de være deg eller meg. Vi kan bare krysse fingre, håpe, ta vare på livet som vi har, oss selv og hverandre og leve fullt ut så lenge vi har det. Hver dag teller.
#fuckcancer
Støtt kreftforeningen. Les om Rosa Sløyfe-aksjonen her.
Fakta om brystkreft
Brystkreft deles i hovedsak inn i fire stadier. Stadiene beskriver størrelse på tumor, innvekst i omkringliggende organer og fjernspredning til andre organer (bl.a.lymfer).
Stadium I: Svulsten er liten og begrenset til selve brystet
Stadium II: Svulsten er begrenset til brystet og regionale (nærliggende) lymfeknuter
Stadium III: Svulst > 5cm
Stadium IV: Svulsten har spredt seg til andre organer i kroppen (fjernspredning).
Er svulsten større en 5 cm er den ikke opererbar. Redning kan da være full cellegiftbehandling, eller i Tanjas tilfelle å få tilbud om et studie/forskningsprosjekt. Tanjas svulst var hormonsensitiv i henholdsvis 80 og 86 %. Under 50% faller man utenfor.
Nøkkelfunn om brystkreft
- Brystkreft er den kreftformen som rammer flest kvinner
- Brystkreft utgjør 22 prosent av alle krefttilfellene hos kvinner totalt
- I 2020 fikk 3424 kvinner og 31 menn diagnosen brystkreft
- Gjennomsnittsalder ved diagnostisering de siste fem år er 62 år, og andelen som lever etter 5 år er stor, mer enn 90 %.
- Ved utgangen av 2020 var det 52 750 mennesker som levde med eller hadde hatt brystkreft i Norge
- 5-10 prosent av alle brystkrefttilfeller skyldes arv
- 601 mennesker døde av brystkreft i 2020. Kilde: Brystkreftforeningen
Tekst: Tine Holm Foto: Pixabay