Annonse
Hvilken nytte har voksne innvandrere av norskopplæring, og hvilken samfunnsverdi kan det ha at innvandrere læres opp i norsk?
For spesielt interesserte: Her er PPU-oppgaven jeg skrev etter praksis med voksenopplæring for innvandrere.
Arbeidskrav 3: Individuelt arbeid. Intervjubasert praksisrefleksjonsnotat innenfor målområdene 2 og 3. PPU deltid, høgskolen i Buskerud.
Student: Tine Holm.
Praksis-sted: OKS – Oppegård Kvalifiseringssenter/Voksenopplæring for innvandrere.
”Hvilken nytte har voksne innvandrere av norskopplæring, og hvilken samfunnsverdi kan det ha at innvandrere læres opp i norsk?”
Innhold
Introduksjon med problemstilling
Hvem har rett til opplæring og hva består tilbudet i
Metode/organisasjon og ledelse
Intervju med elever
Samfunnsverdi og egennytte
Teori
Analyse/resultater og diskusjon
Avslutning
Litteraturliste
Introduksjon med problemstilling
En del voksne innvandrere har rett og/eller plikt til å ta kurs i norsk og samfunnskunnskap, ifølge introduksjonsloven. Det er laget en egen læreplan for dette formålet; læreplan i norsk og samfunnskunnskap for voksne innvandrere. Formålet med introduksjonsloven og opplæringen er å styrke innvandrernes mulighet til å delta i yrkes- og samfunnslivet og gjøre dem mer økonomisk selvstendige. Det er hver enkelt kommune som har ansvaret for tilbudet. Læreplanen, som er nevnt over, kan lastes ned fra vox.no, nasjonalt fagorgan for kompetansepolitikk. I denne artikkelen har jeg valgt å se på hvilken nytte voksne innvandrere synes å ha av norskopplæringen, og hvilken samfunnsverdi det kan ha at innvandrere læres opp i norsk. Jeg har valgt denne problemstillingen både fordi temaet interesserer meg og fordi jeg opplever at mange, både innvandrere og nordmenn, vet lite om tilbudet. Jeg føler at det er viktig samfunnsopplysning å skrive om dette, og dessuten interessant å få deltakere, lærere og skoleleder til å reflektere rundt disse spørsmålene. Problemstillingen er også i tråd med formålet med undervisningen; målsettingen er nemlig at minoritetsspråklige i Norge skal bli mer integrert og klare seg bedre – og at utdanningen skal være samfunnsnyttig: I følge den nye forskriften fra 1. september 2012 gis det mulighet til å legge sterkere vekt på grunnleggende lese- og skrive-opplæring og arbeidsrettet norskopplæring i tråd med deltagernes og samfunnets behov. Den nye planen inneholder også mål for digital kompetanse.
Jeg har hatt praksis ved voksenopplæringen for minoritetsspråklige i Oppegård kommune (OKS) og ministudiet jeg har gjort er basert på intervjuer og praksiserfaringer her i perioden uke 10-12, 2014.
– Hvem har rett til opplæring og hva består tilbudet i?
Rett og plikt til opplæring i norsk og samfunnskunnskap for voksne innvandrere, ble utvidet fra 300 til 600 timer 1. januar 2012. Av de 600 timene er 50 timer samfunnskunnskap, (historie og samtidskunnskap om Norge). Begge læreplanene er målstyrte og opplæringen avsluttes med prøver både i norsk og samfunnskunnskap.
I samfunnskunnskap kan innvandrerne få undervisning på sitt eget morsmål. Disse kursene arrangeres i høstferien, vinterferien og 1. uke av sommerferien. Selve norskopplæringen foregår på norsk og følger vanlig skoletid. I denne artikkelen er det nytten av selve norsk-undervisningen jeg har valgt å ta for meg. Læreplanen bygger på Det felles europeiske rammeverket for språk, læring, undervisning, vurdering (2011), utarbeidet av Europarådet for moderne språk i 2001. Her presiseres at innvandrerne skal undervises i fem språkferdigheter; lytte, snakke, samtale, lese og skrive på tre nivåer, etter behov og evner; elementært, selvstendig og avansert nivå. Læringssynet er at språk læres gjennom kommunikasjon og i samhandling med andre. Opplæringen skal bygge på prinsippet om tilpasset opplæring. Her er det lagt vekt på at nyankomne innvandrere har ulike behov og forutsetninger, som lærestedet må ta hensyn til: ”For at læreplanmålene skal kunne nås, må deltakerne få hjelp til å utvikle bevisste læringsstrategier. Dette innebærer blant annet å lære seg å planlegge, overskue og evaluere læringsprosessen for på denne måten å kunne styre egen læring. Læreren må være både ekspert, veileder og formidler. (Læreplan i norsk for voksne innvandrere.) Elevene blir organisert i tre ulike spor, spor 1, 2 og 3, ettersom hvor mye skolegang de har fra hjemlandet. Spor 1 har langsom progresjon, mens spor 3 har høy progresjon.
Videre følger analfabeter følger en egen alfabetiseringsmodul der det legges vekt på å lære muntlig norsk, basisbrukere følger kurs A1 eller A2 ettersom hvor mye språk de kan fra før, enda mer skolerte brukere følger kurset B1, og det finnes også et kurs B2 som er ekstra avansert. Det er tatt høyde for at noen brukere trenger lenger tid enn andre, og de som trenger norskopplæring utover 550 timer, kan få innvilget helt opp til 2400 timer ekstra ved behov. Kommunen skal gi deltakerne mulighet for opplæring opptil nivå B1 om personen ønsker det og nivået kan nås innen maksrammen på 3000 timer. Dette gjelder både de som har rett og plikt til å følge norskundervisning og de som bare har rett til den. Det er den enkelte lærer som søker om mer undervisning for sin elev.
I Læreplanen fra 2012 sies det om målene at deltagere på spor 1 skal beherske nivå A1 eller B1 muntlig, og nivå A1 eller A2 skriftlig.
Deltagere på spor 2 skal beherske nivå A2 eller B1 muntlig og, nivå A2 eller B1 skriftlig.
Deltagere på spor 3 skal beherske nivå B1 både skriftlig og muntlig.
Hvem har så krav på undervisning? Ifølge nettsidene til integrerings-og mangfolds-departementet, får flyktninger norskopplæringen gratis. I løpet av skoletiden har de også rett på en språkpraksisplass i butikk, SFO, barnehage eller annet for å lære seg norsk enda bedre. De har både rett og plikt til å delta i programmet, og de får lønn fra NAV i opptil to år for å delta. Dager de ikke møter uten gyldig grunn, blir de trukket i lønn. Pliktbegrepet er knyttet til muligheten til å få permanent opphold og statsborgerskap.
Rett og plikt til å delta
Er du gift med en nordmann, og har fått innvilget oppholdstillatelse, (og ikke selv norsk eller nordisk), har du på lik linje med flyktninger rett og plikt til å delta i norskundervisningen. Undervisningen må tas innen en viss tid. Starter du etter at fristen har gått ut, må du betale kurset selv. De som har plikt, men ikke rett til å delta i undervisningen, er arbeidsinnvandrere utenfor EØS/EFTA-området og familiegjenforente med arbeidsinnvandrere utenfor EØS/EFTA-området. Det vil si at de må betale og gjennomføre kurset selv for å få permanent oppholdstillatelse. Arbeidsinnvandrere fra Polen, Hellas og lignende land, har verken rett eller plikt til norskkurs, men kan ta private kurs eller betale seg inn på kommunens kurs om det er plass.
Metode
Jeg har, som nevnt i innledningen, hatt praksis ved Oppegård kvalifiseringssenter (OKS), som har ansvaret for voksenopplæringen for minoritetsspråklige i kommunen, og ministudiet jeg har gjort er basert på intervjuer og praksiserfaringer her i perioden uke 10-12, 2014. Jeg har intervjuet to lærere som underviser på hvert sitt nivå, (A1 og A2), jeg har intervjuet skoleleder og jeg har hatt en samtale med fem elever på nivå A2. Intervjuene med lærerne og skoleleder ble gjort enkeltvis, mens intervjuet med elevene ble gjort som en felles samtale rundt bordet. Grunnen til at jeg valgte å intervjue lærere og skoleleder hver for seg, var for det første en ren praktisk årsak; de var travle og jeg fant det derfor lettest å tilpasse meg når hver enkelt hadde ledig tid. Videre ville jeg at de skulle svare på spørsmålene uavhengig av hva kollegene måtte mene. Jeg stilte de samme spørsmålene også til skoleleder, men ba henne om noen tilleggsopplysninger om hvordan OKS er organisert. Jeg hadde opprinnelig tenkt å velge ut to elever å intervjue enkeltvis, men så at gruppen på fem elever var trygge på hverandre og snakket så åpent i plenum at de ville være like hensiktsmessig om ikke bedre å ha en felles samtale. Lærer hadde fortalt meg at det er samtale som ifølge forskning gir den beste læringen og jeg tenkte at jeg da også kunne bidra med noe nyttig, nemlig å skape en god dialog mellom deltakerne hvor jeg styrte samtalen. Jeg utførte samtalen med dem som en del av undervisningen hvor jeg fikk dem til å reflektere rundt hvorfor de lærer norsk og hva de ønsker å bidra med i det norske samfunnet.
Organisasjon og ledelse
Før jeg bringer svarene fra elevene, vil jeg bruke litt tid på å forklare hvordan Oppegård kvalifiseringssenter (OKS), er organisert. Leder Hilde L forteller at OKS er en egen skoleenhet i kommunen, men at hun er med på møter i rektornettverket og ledernettverket i Oppegård. Tidligere var flyktningkontoret en del av tjenesten, men i 2009 valgte de å melde seg ut. Nå består OKS av et norskopplæringssenter, et spes.ped.kontor, et introduksjonsprogram og grunnskoleopplæring. Alle tilbudene bortsett fra spes.ped-undervisningen, er forbeholdt innvandrere. OKS samarbeider tett med barnevernet for enslige, minoritets-asylsøkere og med helsetjenesten for flyktninger. De har også en samarbeidsavtale med NAV. Nettopp nå søker OKS i samarbeid med NAV om ekstra ressurser til et tiltak der de vil tilby norskopplæring på arbeidsplassener der elevene har språkpraksisplass: Målet er å få deltagerne i arbeid og Hilde ønsker seg mer praktisk- og arbeidsrettet undervisning, der elevene ikke bare lærer norsk, men også det språket de skal bruke på arbeidsplassen. Et mål for henne og OKS er videre å få med deltagerne mer ut på tur i nærmiljøet og OKS ønsker i fremtiden også å kunne tilby kurs på det aller høyeste nivået, B2. Foreløpig underviser de til og med B1.
Intervju med elever
I de tre ukene ved OKS fulgte jeg en gruppe voksne innvandrere på mellomtrinnet, A2. Jeg har gjennomført intervjuer med fem elever; en kvinne fra Pakistan (24), en mann fra Kongo (30), en kvinne fra England/Iran (21), en kvinne fra Kosovo (37) og en kvinne fra Filippinene (24.) Alle understreker viktigheten av å lære seg norsk for å fungere bedre i samfunnet, og for å kunne bidra på linje med norske samfunnsborgere: Kvinnen fra Pakistan understreker at det er i Norge hun bor og at da må hun lære språket for å kunne kommunisere med andre mennesker, hun vil forstå hva de sier. Drømmen hennes er å bli lege. Det er et langt løp frem, via norskkurs, grunnskole, videregående og universitet, men hun vil prøve. Kvinnen fra Filippinene sier at hun vil lære norsk for å kunne snakke med familien sin og barna sine. Hun ser for seg en jobb som togkonduktør, og trenger da også å beherske norsk for å snakke med kundene. Mannen fra Kongo sier at han vil utdanne seg til ingeniør og ha en jobb i fremtiden, da må han selvsagt lære språket. Kvinnen fra Kosovo vil jobbe med regnskap og vil lære norsk både for å få jobb og bli mer integrert: Hun sier at det å beherske språket kan føre til at hun føler seg mer likeverdig i samfunnet. Kvinnen fra England/Iran ønsker seg en utdannelse innen mediefag og er ivrig etter å bli ferdig med norskkurset slik at hun kan gå videre på videregående skole og universitet.
Fint å lære mer om Norge, ikke bare grammatikk
Samtlige er fornøyde med norskundervisningen og nevner som et stort pluss at de gjennom norskfaget ikke bare lærer grammatikk og stavinger, men også om det norske systemet, om været og naturen, om personlig økonomi og budsjett. De synes det er flott at de får bruke PC i undervisningen, at de har oppgaver som å skrive sin egen CV og lete etter annonser på finn.no, ikke minst at de får lære om lover og regler som gjelder i det norske samfunnet.
Lærer om regler, svømming og matlaging
Kvinnen fra Pakistan nevner som eksempel at det ikke er lov å slå barn i Norge, dette synes hun er bra at de har fått kunnskap om. Mannen fra Kongo er glad for å ha fått opplæring ikke bare i norsk, men også i svømming og matlaging og forteller at han er svært glad i vafler og har investert i eget vaffeljern. Det eneste han savner er å lære flere ord og uttrykk i matematikk, som han trenger for å bli ingeniør. Kvinnen fra England/Iran kunne ønsket seg en egen skrivedag hver uke. Ellers nevner de at det er vanskelig å få nok tid til leksene hjemme, men de forstår at det må til for å få fremskritt.
Min miniundersøkelse samsvarer med en annen brukerundersøkelse om norskopplæring fra Imdi, 2011: ”Rambølls undersøkelse er basert på kvalitative intervjuer, og viser at voksne innvandrere stort sett er godt motiverte for norskopplæring.”
Nå bor jeg i Norge, da må jeg lære meg norsk
Studentene er ikke helt enige om hvem som bør få dekket norskopplæringen. Noen synes at det bør være gratis for alle, mens noen mener at det bør være forbeholdt flyktninger å få kurset gratis, da disse ofte har dårligst økonomi. De to kvinnene som må betale norskopplæringen selv, skulle ønske det fantes rom for å få den dekket. En av dem har mistet retten til gratis kurs fordi det er gått for lang tid. Hun måtte slutte kurset grunnet kronisk sykdom, barnefødsler med mer. Nå må hun betale selv. Den andre kvinnen synes det er synd at hun må betale kurset selv når hun er gift med en norsk statsborger. (Student.) Hun er her på turistvisum, og synet kurset er dyrt. – Men nå bor jeg i Norge, da må jeg bare lære meg norsk! konkluderer hun, helt i tråd med lærebokforfatter Gunn Imsen: I Lærernes verden påpeker Imsen i kapittel 5.9, Etnisk mangfold i skolen at språkopplæringen er vesentlig for innvandrere: ”Skal en kunne fungere på likeverdig grunnlag i et samfunn, må en beherske majoritetsspråket.”
Samfunnsverdi og egennytte
De elevene jeg intervjuet var svært opptatt av å lære språket for å bli økonomisk uavhengige og mer integrert. Det er ikke alltid så enkelt å få innvandrerne på kurs, og mange kommuner har gjort krafttak for å få flere innvandrere til å delta og fullføre utdanningen. Et eksempel er det 3-årige prosjektet ”Krafttak for norskopplæring”, et prosjekt i Oslo som hadde som formål å rekruttere, motivere og styrke flere voksne innvandrere til å fullføre og bestå opplæringen. Fafo fikk i oppdrag å evaluere opplegget i 2009 og konkluderte blant annet med at læringsutbyttet var bra og at målet for de fleste var å komme i arbeid. Dårlig økonomi var en av årsakene til at en del (særlig menn) droppet ut. En del kvinner ble satt tilbake grunnet barnefødsler, de hadde glemt det de lærte og kom tilbake på et kurs på et lavere nivå enn da de startet.
Innvandrere kommer raskere i undervisning
A2-lærer ved OKS, Hilde M, sier at det ifølge hennes erfaringer var en del innvandrerkvinner før, som ikke kjente til at de hadde rett og plikt til å gå på kurs og ble sittende hjemme i årevis uten å lære seg språket og uten å bli kjent med den norske kulturen. Kommunene har i dag fått flere muligheter til å fange opp innvandrerkvinner som kommer til landet grunnet ekteskap, gjenforening og annet, slik at de raskere får kontakt med dem og får dem i undervisning, forklarer hun. Ingvild T jobber som Hilde som norsklærer ved OKS, og underviser elever som er på et nivå under Hildes elever, altså A1. Begge de to lærerne har flere års erfaring med norskkurs og de er godt skolert, blant annet har de tatt grunnfag i norsk som annetspråk, et studium som er skreddersydd til denne jobben. De fremhever at de trives godt i jobben, de lærer mye om andre kulturer og ser på jobben som samfunnsnyttig: Her kan de utgjøre en forskjell. De har inntrykk av at deltagerne har god nytte av kursene: Mange kommer seg i jobb eller studier etterpå. Lærere forteller at noen tidligere elever nettopp har startet egen bedrift; de driver catering på Kolbotn stasjon. Noen jobber som taxisjåfør, andre har gått videre til studier på grunnskolen eller videregående.
Stor samfunnsverdi
Begge mener at det har stor samfunnsverdi at vi lærer innvandrere norsk: Kursingen gjør dem bedre integrert og mer selvhjulpne. – Kan du snakke språket, kan du hjelpe barnet ditt med leksene, delta på foreldremøter, lese og forstå bursdagsinvitasjoner og delta i samfunnet for øvrig. Bare en liten ting som å gjøre seg forstått hos fastlegen kan ellers by på problemer: Det skjer at barnet brukes som tolk hos legen fordi mor ikke snakker norsk, nevner de.
Vi bidrar til integreringen
– Vi bidrar jo til integreringen, samtykker skoleleder Hilde L. Hun mener i likhet med lærerne at deltagerne har stor nytte av kursene, det gjør det lettere å delta aktivt i samfunnet. Hun har stor respekt over deltagernes pågangsmot og synes at det er berikende å bli kjent med så mange mennesker fra ulike kulturer. Hun sier hun lærer også mye om det norske samfunnet og om hvordan vi tar imot folk. Utfordringen er å tilpasse læringen for hver enkelt, da de har deltagere med svært ulik bakgrunn og ulike behov. Både skoleleder og lærere er enige om en ting; det bør ikke kreves beståtte prøver for å få norsk statsborgerskap, da det vil ramme de svakeste enkeltpersonene, de som kom hit som analfabeter eller av andre grunner ikke tar til seg lærdom så lett som andre.
For lang tid i asylmottak
Lærer Hilde M. ser på innvandrere som en ressurs det norske samfunnet trenger: Mange av de vil selv havne på sykehus og på sykehjem, de trenger å gjøre seg forstått i banken etc, og da er det viktig at det jobber folk i disse institusjonene som snakker mange forskjellige språk, slik at man bedre kan betjene kunder med ulike nasjonaliteter. Hilde og Ingvild synes kommunen har et godt tilbud, men på minussiden nevner de at NAV bør bli flinkere til å skaffe språkpraksisplasser til flyktningene. Hilde synes også det er betenkelig at asylmottakere kan sitte flere år i asyl før de blir tildelt en kommune og får norskkurs. Enkelte er slitne og traumatisert når de kommer. Hun synes ventetiden bør ned og at tilbudet i asylmottakene bør bli mer samfunnsorientert.
Vanskelig å undervise de svakeste elevene
Den største utfordringen for begge er å undervise de som har lite eller ingen skolegang fra hjemlandet. Dette er spesielt en utfordring for Ingvild, som har de nest svakeste elevene, men også Hilde har enkelte elever som strever. Det lærerne ser er at endel av disse elevene mangler læringsstrategier, de vet ikke hvordan de skal slå opp i ordbøker eller skumme en tekst, det tar tid å få basicting på plass, få inn begreper de trenger og de kommer oftere kortere i læringsløpet enn innvandrere med mer skolebakgrunn, er lærernes erfaring. Ingvild opplever elevene sine som svært læringsvillige, men de forstår ikke alltid at det krever egeninnsats å bli bedre. Ofte snakker de sitt eget språk i helgen, og hun prøver å oppmuntre dem til å oppsøke norske miljøer og snakke norsk også utenom skoletiden.
Teori
Kari Spernes, forfatter av den flerkulturelle skolen i bevegelse, er helt på linje med de to lærerne jeg intervjuet når det gjelder hvem som har størst utfordringer med å lære seg norsk. I boken skriver hun:
Isfjellmetaforen
”Leo Vygotsky, som ofte siteres innenfor sosiokulturell læringsteori, var opptatt av språkets betydning for læring. Hans medarbeidere forsket i 1920- og 1930-årene på den språklige utviklingen til tospråklige, og de fant at utviklingen av førstespråket og utviklingen av andrespråket påvirket hverandre gjensidig. (Øzerk 2008). Cummins (1984) har også forsket på tospråklige elever og hvilken betydning førstespråket har for utvikling av andrespråket, og han har vært spesielt opptatt av det han kaller for et felles fundament for første- og andrespråket. På bakgrunn av forskningen utviklet han en teoretisk modell som på norsk har fått navnet isfjellmetaforen.” (Har eleven et godt fundament i morsmålet – som utgjør det første isfjellet, vil andrespråket, det andre isfjellet, følge etter og bli nesten like høyt.(Red. anm.) Spernes skriver videre at dersom en elev har et dårlig begrepsapparat på førstespråket, vil det også bli vanskeligere å lære norsk og jo større begrepsforståelse en elev har på førstespråket, jo enklere vil det bli å lære norsk som andrespråk. ”Når en elev med somali som morsmål vet at det på morsmålet finnes begreper for ulike deler av armen, som for eksempel suxul,, vil det være lettere å forstå og lete etter det norske begrepet albue.”
Språk og kultur viktig for læring
Også Gunn Imsen peker i Elevens verden, kapittel 12 om språk, tenkning og kommunikasjon, side 290, på fordeler og ulemper med ulike kulturelle erfaringer:
”De grunnleggende begrepene og de kommunikative ferdighetene bør mestres først på morsmålet…..Læring av andrespråket benytter seg av meningsdannelse fra fundamenter i morsmålet, som blir slipt og videreutviklet i andrespråket slik at det kan tilføre den opprinnelige meningen i morsmålet nye betydninger. Det som gjør dette problematisk er imidlertid at det ikke bare er språket som varierer, men også det kulturelle grunnlaget og konteksten for språket. Tospråklighet mellom vestlige kulturer anses derfor å være et mindre problem enn tospråklighet der kulturene er vidt forskjellige.
Analyse/resultater og diskusjon
Jeg tenker at hvor godt elevene lykkes med norskopplæring i stor grad kommer an på deres bakgrunn: Hvor mye skolegang har de fra før? Jeg så at de med mest skolebakgrunn tok språket og gramatikken lettest, og de jobbet også mest selvstendig og var ivrig etter å prøve ut nye ting samt å delta i det norske samfunnet. Dernest spiller det inn hvordan deltagerne har det rent psykisk: Sliter de med dårlig økonomi, med savn eller traumer fra hjemlandet eller med søvnmangel etter nattevåk med barn, kan det gå utover konsentrasjon og føre til fravær og apati. En deltager ved OKS hadde falt ut på grunn av sosiale problemer og en søkte permisjon grunnet graviditet. De andre hadde lite fravær og virket dedikert til arbeidet. De lærerne jeg møtte kjente deltagerne godt og kunne lett lese og forstå elevene og gi litt ekstra der det trengtes. De var både eksperter, formidlere og veiledere, som læreplanen krever.
Noen faller ut
At elever faller ut, er vanskelig å forhindre og bekjempe, akkurat som ellers i norsk skole. Jeg tenker at barnefødsler, sykdom med mer kan gjøre sitt til at mange innvandrerkvinner fort blir borte fra skolen, og at det da tar lenger tid for dem å integreres i samfunnet. Samtidig er det å bruke tid på familie og barn naturlig, og det ville være utenkelig at man ba innvandrerkvinner om å vente med å få barn til de har fullført norskkurset. Menn har ifølge tidligere undersøkelser (nevnt over)falt ut grunnet dårlig økonomi, de vil heller prioritere å komme i jobb for å forsørge familien. Et relevant spørsmål for myndighetene kan være om flere ville fullført dersom flere fikk norskkurs gratis og det ble innvilget lenger sponset tid for flyktninger enn to år.
Dedikerte lærere som brenner for elevene
De lærerne jeg møtte hadde god erfaring med minoritetsspråklige. De virket dedikerte til oppgaven og brant for elevene. Dette gir jo et ekstra pluss for disse elevene og man kan bare håpe på at alle som underviser flerspråklige elever gjør det med den samme gløden. Undervisningen fremsto variert og motiverende, med mye vekt på samtale, som i følge Michelsen har vist seg å være suksessfaktoren for læring. Hun satte elevene i ring når hun ville ha de til lå snakke om mer personlige ting og dette førte til nærere dialoger og åpne diskusjoner om alt fra religion og livssyn til personlig økonomi.
Lytte, snakke, samtale, lese og skrive
Ellers var det hver uke lagt vekt på alle de fem språkferdigheter; lytte, snakke, samtale, lese og skrive. Ukeplanene var fyldige og på linje med norsk grunnskole, med læringsmål for hver dag. Det eneste punktet der OKS ikke lå like langt fremme var på den digitale læringen: Den nye læreplanen fra 2012 inneholder også mål for digital kompetanse. Den andre uken jeg var der, lærte elevene itslearning for første gang, og Michelsen innrømmer at det er en forsømmelse fra OKS at dette ikke er innført tidligere. Jeg så at elevene raskt lærte seg den digitale skoleplattformen, og de virket glade for å få muligheten til å levere besvarelser og kommunisere med lærer og hverandre på internett. Jeg tenker at hvor mye elevene lærer, digitalt og ellers, mye er prisgitt den læreren de får. Selv om læreplanen er fast og målstyrt, så er det metodene som avgjør hvor motiverende skolehverdagen blir. Jeg ble positivt overrasket over å se hvor ivrige deltagerne var etter å få seg jobb og utdannelse. På minussiden kan nevnes at de raskt spurte om hjelp, og at de med fordel kan lære seg å jobbe enda mer selvstendig.
Avslutning
I denne artikkelen har jeg tatt som en selvfølge at vi i det norske samfunnet skal lære opp innvandrere i norsk. Jeg kunne drøftet hvorvidt Norge har en plikt til dette eller ikke, og hvorvidt vi bare skal ta imot innvandrere som er skolerte. Analfabeter og innvandrere med lite eller mangelfull skolebakgrunn er mer ressurskrevende å undervise, og noen politikere mener at vi bare skal ta i mot innvandrere som har bestått en norsktest før de kommer. Andre mener at det bør kreves bestått på avsluttende prøver i norsk og samfunnskap for å få norsk statsborgerskap. Dette er en kortfattet artikkel og jeg ønsket ikke å inngå i noen politisk debatt.
Krav om beståtte prøver for å få norsk statsborgerskap vil ramme de svakeste
Men jeg tar med meg synspunktene til de to lærerne og skoleleder som jeg intervjuet: De innvender at krav om beståtte prøver for å få norsk statsborgerskap vil ramme de svakeste, de som kom hit som analfabeter eller av andre grunner ikke tar til seg lærdom så lett som andre. Deltakerne jeg snakket med som selv måtte betale kurset, ønsker at flere skal få det dekket, dette er et annet tema jeg så vidt har berørt: ”Et relevant spørsmål for myndighetene kan være om flere ville fullført dersom flere fikk norskkurs gratis og det ble innvilget lenger sponset tid for flyktninger enn to år.”
Få vet hva slags norskopplæring innvandrere tilbys
Men i hovedsak har jeg ønsket å se på hvilken nytte deltagerne har av kursene som tilbys, og hvilken samfunnsverdi det kan ha at de lærer seg norsk. Det finnes ingen fasitsvar på dette og jeg har derfor tilnærmet meg disse spørsmålene på en utforskende måte hvor jeg har søkt svar som kan føre til mer refleksjon. Det er få som vet hva slags norskopplæring innvandrere tilbys og hvordan dette organiseres i kommunen. Jeg har derfor brukt plass på å fortelle om dagens ordning, læreplan i norsk og samfunnsfag for voksne innvandrere som er lovpålagt gjennom introduksjonsloven. Jeg har også forklart hvor mange timer den enkelte kan få og hvem som får kursene gratis: Flyktninger får gratis opplæring, det gjør også de fleste som er gift med en nordmann, mens de på turistvisum og en del arbeidsinnvandrere må betale selv. Rett og plikt til opplæring i norsk og samfunnskunnskap for voksne innvandrere ble utvidet fra 300 til 600 timer 1. januar 2012. Av de 600 timene er 50 timer samfunnskunnskap. Deltagerne kan få 2600 timer ekstra norskundervisning. Læreplanen i norsk bygger på Det felles europeiske rammeverket for språk, læring, undervisning, vurdering (2011), utarbeidet av Europarådet for moderne språk i 2001. Her presiseres at innvandrerne skal undervises i fem språkferdigheter; lytte, snakke, samtale, lese og skrive. Regelen om tilpasset undervisning gjelder.
Leder ønsket seg mer praktisk- og yrkesrettet undervisning for å få flere deltagere i arbeid
For å finne ut mer om nytte og samfunnsverdi, intervjuet jeg skoleleder ved Oppegård voksenopplæringsenter, to norsklærere og fem elever. Leder ønsket seg mer praktisk- og yrkesrettet undervisning for å få flere deltagere i arbeid. Dette er i tiden og det er også i tråd med hva deltagerne sa: De var fornøyd med tilbudet og lærte mye, men ønsket også å lære mer om det yrket de siktet seg frem mot. Eksempel: Studenten fra Kongo vil bli ingeniør og ønsker å lære flere ord og uttrykk innen matematikk. Studenten fra England/Iran som vil jobbe med media og kommunikasjon, ønsker enda mer skrivetrening.
Ekte, variert og matnyttig
Alt i alt synes jeg tilbudet slik jeg så og opplevde det var utrolig bra, ekte, variert og matnyttig. Det var tydelig at læring i gruppe sammen med andre på samme nivå, har mye for seg: Det var gode, filosofiske dialoger og godt samhold i gruppen, deltagerne roste læreren og var åpne for å hjelpe hverandre – og bli venner:
”Kanskje vi alle sammen kan møtes i Kolben en dag og gå på kino”, skrev en deltager på itslearning.
Og de så det som en selvfølge å lære norsk:
”Selvsagt må vi lære oss språket. Det er her i Norge vi bor. Vi vil kunne snakke med andre mennesker, med barna våre. Målet er en jobb i fremtiden!”
Dette er tegn på at deltagerne har nytte av kurset, de blir mer integrert, føler seg mer som en del av samfunnet og ønsker å bli vanlige borgere som gjør nytte for seg. Lærerne pekte på innvandrere som en ressurs det norske samfunnet trenger. Målet for norskopplæringen er å få deltagerne i arbeid, og en utfordring for kommunen er å skaffe til veie nok praksisplasser det studentene får mulighet til å lære språket og får arbeidserfaring. Det er selvsagt også opptil den enkelte innvandrer å sørge for å være aktive jobbsøkere samt å tilpasse seg det norske samfunnet best mulig.
Litteraturliste
Læreplan i norsk og samfunnskunnskap for voksne innvandrere, utgitt av VOX, nasjonalt fagorgan for kompetansepolitikk. Nettadresse: http://www.vox.no/
Den flerkulturelle skolen i bevegelse, teoretiske og praktiske perspektiver av Kari Spernes.
Gunn Imsen, Elevens verden, kapittel 12 om språk, tenkning og kommunikasjon
Gunn Imsen, lærernes verden, kapittel 5 om etnisk mangfold i skolen
Krafttak for norskopplæring, delrapport 4. FAFO-notat av Miriam Latif Sandbæk: Voksne innvandrere i norskopplæringen.
Integrerings-og mangfolds-departementet: http://www.imdi.no/no/Norskopplaering/
Brukerundersøkelse i norskopplæringen 2011: (Rambøll, Imdi) http://www.vox.no/statistikk-og-analyse/publikasjoner/brukerundersokelse-i-norskopplaringen/
Oppegård kvalifiseringssenter: http://www.oppegard.kommune.no/tjenester/skole-og-utdanning/voksenopplaering