Annonse
I dag fikk jeg et brev fra USA. En dame lurte på om du fikk den fruktkaken jeg sendte deg fra Texas for 37 år siden…
Jeg skulle så gjerne fortalt deg det, mormor. Om det brevet som kom i posten i dag, videresendt fra to feil adresser. I brevet fortalte Carrie Ann fra Texas at hun hadde besøkt Collin Street Bakery for å ta en matbit med kjæresten sin. Der hadde hun snublet over et brev fra meg, der jeg skrev at jeg ville sende en fruktkake til min mormor på Eidsvoll.
Nå lurer hun på om kaken kom frem til mottakeren.
Og det gjorde den. 
Jeg hadde lest i en avis at det holdt å skrive ”fruitcake, Texas” på konvolutten om jeg ville bestille en kake fra det berømte bakeriet. Dette vile jeg teste ut, og prøvekaninen ble mormor – min beste brevvenn: Jeg betrodde meg om stort og smått, og etter noen dager kom et tykt, håndskrevet brev fra mormor tilbake, med like uleselig håndskrift som min egen og full av visdomsord.
(Brev-venner og kakebestillinger per post var slikt vi syslet med i den tiden det verken fantes iphone eller internett.)
Du lurte nok da på hvilket påfunn dette var: Ja, for du måtte jo hente pakken på postkontoret, og skjønte ingenting. Husker du hvor mektig den amerikanske fruktkaken var, full av syltede bær og nøtter? Jeg tror ikke du la skjul på at du syntes den var tung og søt, for du var ganske frittalende og ærlig.
”Få håret bort fra ansiktet,” klaget du når du syntes panneluggen min ble for lang. Du ville se fjeset mitt.
Pannen!
Jeg var uenig, og ville ha så mye hår som mulig.
Du likte nok ikke hårfagre Rod Stewart heller, eller sølvlakkerte tånegler, men det gjorde jeg, din datterdatter. 🙂 Du var moderne, du tålte det meste.
Broren min og jeg spilte bridge med deg og morfar, og vi jukset, vi ga beskjeder til hverandre på røverspråket. Skjønte dere ingenting, eller bare lot dere som dere ikke skjønte triksingen vår? Jeg har litt dårlig samvittighet.
Du hadde verdens beste bær- og frukthage hvor jeg stadig forspiste meg på plommer. Desserten måtte vi plukke selv – store, deilige jordbær og bringebær. Rosene dine duftet alltid godt og nedenfor det rødmalte huset vokste den villeste blomstereng, full av markblomster og summende humler. Vi spilte croquet på gressplenen med kuler i allverdens farger og kranglet om reglene. Forkjølelse hadde du din egen medisin mot, nemlig en spiseskje med honning og en skive ekte geitost. Det duftet herlig av nybakte vafler og rundstykker når vi kom, og du sto i døren og klaget når vi dro, uansett hvor lenge vi hadde vært der: ”Skal dere dra alt nå?”
Du var forfatterinne og det var fryktelig spennende for meg som likte å skrive. Da jeg fikk inn et kapittel i barnetimeboka, fikk jeg med at jeg hadde arvet talentet fra deg. Jeg var for sjenert til å si det i radiointervjuet, men jeg kunne gudskjelov skrive. (Jeg liker fortsatt ikke for korte deadlines.)
Du var fra Årdal i Sogn og når du og morfar, lektor fra Kvinesdal diskuterte på hver deres dialekt var det fascinerende å høre på. Morfar var glad i å lese høyt fra leksikon, og det ble noen ganger litt mye, men vi fikk jo lært litt. Det var vel da du gikk og satte på kaffen.
Apropos dialekter, husker du den dumme damen i familieselskapet, mormor, hun som trodde hun var finere enn oss, og utbasunerte at hun ikke likte dialekter! Hun satt rett ved siden av deg og skrek ut med den skingrende stemmen sin at hun aldri hadde likt dialekter! Det var ikke så farlig sa du, men det var det. Jeg ble irritert på dine vegne. Like irritert som da en snobbete forfatter, jeg mener det var Tove Nilsen, ga deg knusende kritikk for en av bøkene dine. Hun ante ikke hva hun snakket om. 😉
Men mest husker jeg portemoneen din som du fylte med penger slik at vi kunne gå å handle i Sundet for deg, alle «de gamle» du besøkte og passet på, på selv om du var eldre enn dem, samfunnsengasjementet, sjokoladeeskene i kjelleren som vi forsynte oss av i smug, at du var kulturpersonlighet i Eidsvoll og kunne få en vei oppkalt etter deg – men nektet. Ikke mens jeg lever! sa du. Veldig synd, for den veien kunne jeg trengt et besøk i nå… Rusle sakte i dine fotspor, mimre, gråte og le litt over denne elendige verden.
Jeg husker også 90-årsdagen din der selveste Kjell Magne Bondevik var med, og der jeg husket å kle datteren min i den røde kjolen du likte så godt. En ærverdig fest som passet en dikterinne.
Men vet du, jeg husket ikke at du likte sherry før kusinen min minnet meg på det. Hele familien var jo så edruelig, men du koste deg av og til med et glass sherry, jeg husker det nå. Du meldte deg ut av statskirken også, både du og morfar, det var jo ikke akkurat vanlig den gangen. Det er rart vi fikk begravet dere i det hele tatt, med egen prest og selvlaget seremoni. Men det var sånn dere ville ha det.
Den mest populære boken din som var dristig på den tiden, Liv og Lars (Tiden 1971), arvet jeg etter din død, men jeg var så dum å låne den bort til min datters klasselærer, og fikk den aldri tilbake! Nå har jeg den likevel, jeg lånte den på biblioteket, lot som om jeg mistet den og betalte «boten» for å få den til eie. Det var verdt det. Jeg kan ikke være uten Liv og Lars.
Men tilbake til fruktkaken. Jeg finner ikke Carrie Ann på Facebook, så jeg får ty til den gamle brevmetoden og skrive og fortelle henne at kaken både kom frem og ble satt pris på, den gang for 37 år siden.
Nå har du vært død siden 97. Altfor lenge. Men kjenner jeg deg rett, følger du med oss og ser ned på menneskeheten fra en sky, slik du lovet at du skulle.
Jeg har ikke smakt den berømte fruktkaken siden, men jeg er fortsatt like glad i vafler.
Hilsen Tine, barnebarn, brevvenn og fruktkakebringer.
ps; etter å ha lest Liv og Lars på nytt igjen er det som om du puster gjennom meg, mormor. Hver følelse du beskriver har jeg kjent på. Jeg håper boken kan utgis på nytt igjen, for det fortjener du. Kjenner jeg meg selv rett, er det jeg som må sjekke det. 😉