Annonse Ville historier fra Barcelona: Hvordan bo billig i Spania og hvordan du holder ut. 26. juni | Artikler,Nyheter,Reise Read post in english Click for English version. Jeg sloss med en kattedame, delte bad med spanske tenåringer og bodde sammen med franske studenter som røkte i stuen. Tilslutt tok jeg inn på hotell. Rom 1 Bo sammen med læreren min og hans kjæreste? Overraskelsen kunne ikke vært større! Jeg har kjøpt en deal av en språkskole i Barcelona, nærmere bestemt Camino Barcelona i Carrer del Comte dÚrgell, 10 minutter fra Plaza Cataluna. Her skal jeg studere spansk. Skolen har lovet meg singelrom i en studentbolig med delt kjøkken og oppholdsrom like ved studiestedet. I etterkant skjønner jeg at det er vanlig med privat innlosjering i Spania og at det er en ære å få bo med læreren sin. Men det er langt fra hva jeg tenker noen få dager før avreise. Jeg sier at de må finne noe annet. Og det gjør de. Like før avreise får jeg beskjed om at den nye landladyen legger seg tidlig og at hun ikke kan ta imot meg søndag kveld. «Jeg får en underlig følelse i magen, men tenker, la gå.» Siden jeg kommer natt til mandag med kveldsflyet til Norwegian, spanderer skolen et enkelt hotellrom på meg første natten. So far so good. Etter en hektisk formiddag på skolen, tar jeg taxi til boligen de har funnet, ca 10 minutter unna, i området Eixample. ”Damen jeg skal bo hos er spansk, hun har to digre svarte katter, er regnskapsfører og har hjemmekontor. ” Med det samme jeg er inne i leiligheten føler jeg meg innestengt. Det skal ikke bli bedre da hun gir meg et tettskrevet ark med husregler og smeller igjen døren inn til stuen der hun arbeider. Inne på den inneklemte hybelen, leser jeg sjokkert at jeg ikke kan dusje på kvelden, må holde meg unna stuen (og skype) alle timene hun arbeider, lage måltider innen strikte klokkeslett og holde avstand til kattene hennes. «Holy bananas,» skriver en venninne av meg på Fb da jeg klager min nød. «Dette er militant!» To dager senere orker jeg ikke mer. Jeg føler meg mer som en ubuden inntrenger enn gjest. Jeg har strevd for å komme meg inn om kvelden og være stille og møter en lapp der det står at jeg må huske å låse når jeg går. Kattene mjauer, en av dem er stuck under sengen min, og herregud, nå kommer dama til å våkne. Jeg har pustevansker, er frustrert og jeg svarer på lappen at jeg gleder meg til flere regler i morgen. Neste dag sitter hun på en stol og venter på meg. Hun er rasende og skriker at jeg er frekk. «Gulvet på badet,» fortsetter hun iltert: «Det var vann der.» Vi står foran utgangsdøren hennes og krangler. Jeg sier til henne at jeg vil flytte og hun sier at hun vil melde fra til skolen. Jeg blir iskald: ”Gjør det, jeg drar dit nå.” «Neste gang du kommer hit, ringer du på dørklokken!» Hun prøver å ta nøklene ut av hånden min, men jeg tviholder på dem: ”Du kan ikke ta dem så lenge jeg har eiendelene mine her! Etter en rask fight, slipper hun taket og jeg går. Bostedsløs Skolen er forståelsesfull. En ansatt henter kofferten min og andre eiendeler hos kattedamen og de leter etter noe nytt. «Bosted, det er alltid problemet,» sukker den ansatte boligsansvarlige ved skolen. De kjøpte et hus og laget studentleiligheter for å unngå slike problemer. Her skulle jeg bodd, på campus, men det var ikke plass. Skolen har vokst, og de sliter med å finne bra nok rom til alle studentene. De har satt bort oppgaven til et byrå. Jeg stoler vel på at hun gjør så godt hun kan? Det gjør jeg. «Når noe sånt skjer og det kommer en klage, bruker vi aldri stedet igjen,» forsikrer hun meg. Hun innrømmer med et smil at innbyggere i Barcelona sentrum kan være stresset; de er kanskje litt mer avslappet i områdene rundt byen. «Det er 17. Mai, ingen har sagt gratulerer med dagen og jeg føler meg ikke akkurat på topp.» Jeg spiser lunsj og går tur mens de leter etter ny bopæl. Jeg har ikke kommet meg på skolen denne dagen. Sent på ettermiddagen sier boligansvarlig at de har noen nye forslag, jeg kan bo med et par med en liten baby (njaaaa…) , eller noe som heter ”Marias hus” (hva er det?)men det er først ledig neste dag. Det de kan skaffe nå er en hybel 50 minutter unna, jeg kan reise og se, de spanderer taxi. Stedet de sender meg viser seg å være et kontor hvor en ansatt distribuerer studenthybler. Det eneste damen har ledig er et rom i en leilighet med to spanske, unge studiner. Rommet er lite, men de er bra jenter, sier hun. Hun skal stenge for kvelden, hun er svært stresset, hun gir meg nøklene i hånden, en papirlapp med adressen og går. Rom 2 ”Ny taxi til fremmed sted. Carrer de Sant Marius, utenfor byen. «Da jeg finner riktig etasje i boligblokken og kommer inn på det lille creepy rommet, begynner jeg å gråte.» Skal jeg bare gi opp og dra hjem?” Jeg pakker ut macen og setter på noe god musikk. Det hjelper litt. Så smeller det i døra og inn kommer to overraskede spanske jenter. – Ingen har sagt at du skal komme, sier de. Den ene smiler, og den andre rister på hodet, hun synes synd på meg som måtte reisw hele veien fra Norge for å lære spansk. Hun sukker: – Puuh; det er langt. De åpner kjøleskapet og sier jeg kan få en hylle der, om jeg vil. Jeg finner noe muggent sengetøy i et skap, og prøver å få litt søvn. Etterlyst Klassen etterlyser meg neste dag i whatsappgruppen. ”Tina, hvor er du?” Jeg svarer at jeg kommer snart, jeg må bare finner noen bilder til Norsk ukeblad. De synes synd på meg som fikk problemer med bosted, og de inviterer meg med på strandtur – det er nesten en time å gå – med inlagt kebab-lunsj og sightseeing. ”Du skulle tatt kattene hennes,” trøster en medelev. ”You take my keys, I keep your cats.” Han synes også skolen skulle spandere bøker på meg or something, som plaster på såret. Jeg aner fortsatt ikke hvor jeg bor, og tar taxi til skolen hver morgen, det koster rundt 80 kroner. Etter hvert finner jeg en lokalbuss, den tar 24 minutter og stopper kvartalet nedenfor skolen. Man venner seg til forandringer og det går greit. Jeg blir venn med de spanske jentene og ting går seg til, bortsett fra en natt hvor jeg blir låst ute fordi den ene har satt på smekklåsen fra innsiden. Etter det adder jeg henne på whatsapp slik at jeg kan få kontakt etter midnatt. Denne gangen var det naboen som reddet meg, og fikk jenta til å låse opp. Skolen finner et bedre rom til meg siste uken – nærmere studiestedet. Det er vemodig å flytte fra jentene i Sant Marius-gt. Jeg kommer til å savne dem. Vi blir enige om å holde kontakten på WhatsApp og sende bilder fra hjemstedene våre. Den ene bor nord i Spania og hun sier at det er vakkert der. Rom 3 Det er lørdag og jeg må ut av rommet 11 og hente nøkkel til det nye stedet på skolen kl 14. Jeg plasserer kofferten på skolen og går på cafe. Jeg har vært i bursdag dagen før og kommet i skade for å ta med meg iphone-laderen till vertinnen og jeg har hodepine etter vinen vi drakk. Nå venter jeg på vennen hennes, en spansk gutt som skal komme på motorsykel og hente laderen. Han kommer og jeg fortsetter å vente på ny nøkkel. Jeg tar taxi til den nye leiligheten i Calle Muntaner på skolens regning. De har sendt meg mye rundt nå, og jeg insisterer på at de betaler taxien. Jeg åpner døren og møter to franske studiner som fniser og spør om de skal hjelpe meg å åpne døren tll rommet mitt. Den lange korridoren er mørklagt, lyset virker ikke. Jeg har en klump i magen, men den forsvinner når jeg åpner døren til det syvende rommet i leiligheten med tre bad og åtte studentrom. Rommet er stort og lyst, det er høyt under taket og jeg har balkong. «Dette er luksus i forhold til det jeg har opplevd til nå.» Her kan jeg puste ut og lande. At kjøkkenet og badet er skittent og fullt av andres eiendeler, at de franske studentene røyker i stuen og at gangen er mørklagt, er underordnet. Jeg har fått meg et decent rom og det er kun 20 minutter å spasere til skolen med google map (istedenfor 50.) Etter en uke her har jeg ikke lyst til å flytte ut, men jeg kan ikke beholde det for om få timer kommer en ny student og skal overta rommet, en mann rundt 60. Dette rommet burde jo jeg bli tilbudt alle fire ukene! Jeg synes det er kjipt å dra og jeg savner Sophie, en ny klassevenninne som også bor her og som jeg kan ta følge med hjem fra skole og salsatrening. Mierda! (som en kuriositet nevner jeg at grunnen til at jeg fikk dette rommet – som JEG var fornøyd med – var at en annen student klagde og ikke ville bo der lenger. HUN ble tilbudt onsite leilighet, mens jeg ikke fikk det. Men samma det. Jeg trivdes her.) Goodbye. På flyttefot igjen. Rom 4 Jeg saumfarer hotels.com for å finne et billig hotell og det er vanskelig. Jeg ender opp med et hotell ved stranden, det er hotell 54, et nydelig sted, om enn litt dyrt med blomstrende takterrasse og utsikt mot havnen. Taxisjåføren som kjører meg er vennlig og han passer på at jeg får rabatt på turen siden jeg er ny bruker av taxiappen. Her tilbringer jeg de to siste dagene; min lille utskeielse etter en utfordrende måned på boligfronten! Rom 5 Hjemme igjen møter det meg en overgrodd hage og mange støvete rom. Kanskje jeg kan flytte etter leie ut rom? Det er tid for forandring. Om jeg klarer å dele bolig i Spania, kanskje det går her hjemme også? ps; Jeg liker å gå barbent. 🙂 Hva har jeg lært: Jeg har lært at det er ikke en selvfølge å ha eget bad, kjøkken og oppholdsrom. Rundt i Europa er det mange som deler bolig – og de har ikke råd til å kjøpe – de leier! Mange lærere bor, som studentene, i delt bolig og mange leier ut rom til studenter for å spe på inntekten. Jeg har lært noe om hva som er vanskelig for meg; jeg har angst for sinte folk, særlig damer som plutselig klikker. Jeg trenger frihet, jeg blir ulykkelig av for mange regler og jeg liker ikke å dele rom med fremmede. Synet av andres gris på bad og kjøkken, for ikke å snakke om offentlige toaletter, er utfordrende og jeg må mobilisere for å klare å ignorere det. Etter fire uker i delt leilighet synes jeg likevel det går fint, det er sosialt, du sparer utgifter, og så lenge jeg har mitt eget rom og slipper å bo med en husvert, hva er problemet med litt rot? Jeg har endret meg. Jeg knytter meg fort til folk og savner flere av de jeg møtte i Barcelona. Jeg liker ikke overganger, sliter når jeg må bryte opp og bruker tid på å lande ordentlig. Jeg blir ikke sett på som typisk norsk. Det varmer å høre at jeg er varmblodig og åpen og at folk savner meg når jeg drar. Flere norske venner har sagt til meg at jeg bor i feil land og det føles noen ganger slik. Jeg kunne fint blitt lenger i Barcelona. Det er vanskelig å finne bolig i Spania. Vær tidlig ute og bruk kontakter! Jeg ønsket plass på skolens campus, men dvelte for lenge og det var fullt. At bekjente skulle finne leilighet til meg der nede tok jeg ikke sjansen på, og jeg overlot til skolen å finne (rimelig) rom. En student reiste tur/retur flere ganger for å finne leilighet og endte opp med rom i studentbolig et stykke fra sentrum. Noen brente seg på AirBnB, mens andre var fornøyd. Det beste er å ta inn på hotell og lete etter leilighet når du er der. Da kan du se stedene med egne øyne. Bilder svarer ikke alltid til forventningene, om du i det hele tatt får bilder på forhånd. Hostell og moteller er rimelige, men de er ofte fulle, eller du må ta inn for langtidsopphold eller bo på sovesal med folk av begge kjønn. Vil du bo privat, så vær sikker på at du er klar for det. Noen studenter valgte host family med måltider, og var fornøyd. De bodde hos pensjonister og andre som hadde tid til å konversere og servere frokost og middag. Slike steder får du sjelden ha besøk. Det tar tid å bli kjent i nytt land, det er krevende å tilpasse seg og finne bolig og samtidig lære språket. Mye av konsentrasjonen går på å fikse det praktiske. Det er til ettertanke når det gjelder våre nye landsmenn og kravet om at de skal lære seg norsk umiddelbart. Mange må også finne seg i verre ting fra landlordes enn det jeg opplevde, og de blir trolig ikke hørt i like stor grad som meg, som er norsk og har riktig hudfarge. Hva kostet det? Leilighet: Singelrom i delt leilighet ordnet av skolen: Jeg betalte 716 euro som tilsvarer ca 6800 kroner for 4 uker. For flere priser, sjekk skolens hjemmeside. En venn betaler rundt 350 euro per måned for rom i leilighet hos en dame med tenåringssønn. Rommet er lite og han får ikke ha besøk. En venninne betaler 670 euro i måneden for en super, liten leilighet sentralt. Det er en god deal, i motsetning til det jeg ble tilbudt. Hotell: Hotell 54 ved Barceloneta-stranden kostet ca 1500 per døgn uten frokost. Hotellet jeg bodde på første natten, Viladomat, 10 minutter fra skolen, kostet rundt 1000-lappen. Hostel: Senere har jeg med fordel testet hostels både i Barcelona og i Florida. Det koster fra 100 kroner natten og er hyggelig og sosialt. Les også denne: Bo billig i Spania Flere bo-tips og levekostnader: Se her. Billige hoteller i Barcelona? Se her. Trenger du å kontakte meg? Jeg er norsk frilansjournalst og blogger. Mail: tinecec@gmail.com
