Annonse
Har du noengang lest et referat av noe du har sagt, og blitt forskrekket over at viktig meningsinnhold mangler? Det har jeg. Å varsle kan være et direkte skjebnestunt: Du er helt prisgitt hvordan du blir tatt i mot og hvordan du gjengis: De kjølige, knappe ordene mangler din stemme, din sårbarhet og ditt mot da du fortalte.
En gang varslet jeg om at en kvinnelig overordnet var trakasserende. I referatet som ble nedskrevet av firmaets coach, var ikke det essensielle med. Jeg ble satt ut: Å varsle hadde vært nervepirrende nok. Det var jo ikke sånn jeg hadde sagt det? Hvorfor var viktige opplysninger borte, mens motparten hadde blitt gjengitt ordrett?
Varslet og måtte gå
Varslingen ble heller ikke tatt godt i mot av ledelsen som besto av fire mannlige kamerater i 50-årene: Jeg fikk beskjed om at når jeg hadde varslet betydde det at jeg ikke lenger hadde tillit til min sjef, og dermed måtte de enten si meg opp eller flytte meg til en annen avdeling. For jeg kunne ikke jobbe med HJ lenger.
Situasjonen føltes absurd og nærmest surrealistisk og jeg bestemte meg for å si opp mot noen månedslønner ekstra. Jeg har ikke hatt lov til å snakke om det, men så mange år etterpå er ikke forbudet gyldig lenger. Det var uansett sunt og godt å komme seg ut av bedriften der mange mistrivdes.
Varslerne er prisgitt at de blir riktig gjengitt
Nå er det debatt rundt varslerne i Giske-saken: Jeg leser med stor interesse at de føler seg mistrodd og latterliggjort – særlig etter at Nettavisen trykket en versjon som ikke var et direkte falsum, men forkortede og redigerte historier. Slik fremsto de som bagatellmessige, og Nettavisens lesere hoverte: Var dette alt? Jentene tålte ingenting.
Så galt kan det altså gå når du varsler. Du er helt prisgitt at den som mottar varselet ikke sminker og bagatelliserer det overfor andre. «Sjefen», i dette tilfellet Arbeiderpartiet og Giskes tilhengere, har ikke bare deg i interesse – men å redde firmaets eller partiets ære. Og seg selv.
Nestleder Hadia Tajik leste varslene høyt i sentralstyret, hun valgte å trosse partileder Støre: To av varslerne hadde ifølge Hadia bedt henne gjøre det, og hun handlet etter eget utsagn utifra hva hun følte var riktig. Slik satte hun også sin egen stilling på spill, og avgjørelsen er omdiskutert. Motstanderne mener hun gikk for langt. Dagbladets kommentator Marie Simonsen hevder på FB at Arbeiderpartiet ikke har forstått #MeToo og at kronikken under viser at det var helt nødvendig at Hadia leste opp varslene.
Les hele kronikken her: Et Arbeiderparti som ønsker å være blinde (Dagsavisen)
Tar opp samtaler på bånd
Også i møter med helsevesenet, med NAV og andre offentlige institusjoner er faren stor for at du blir gjengitt feil eller ikke i det hele tatt og du vil ikke finne igjen noe av det som skjedde i det tørre, offentlige notatet. Folk tar derfor av og til samtaler opp på mobilen når de møter folk i det offentlige de ikke vet om de kan stole på.
Egentlig burde slike varsler og møter tas opp på video – for å se helheten – og for å sikre at vitnets sårbare fortelling – ordene som blir fortalt – forblir urørt.
Det er selvsagt vanskelig å få til, særlig når varslerne er anonyme, men det brukes av og til i rettssaker.
Heretter må Arbeiderpartiets ledelse – og andre – unngå å sminke sannheten, og åpne øyne og ører når sårbare jenter forteller om trakassering de har blitt utsatt for – ellers tør ikke jentene å varsle.