Annonse
Da jeg våknet i den smale køyesengen i det høyst spartanske 6 mannsrommet på det nedslitte hostellet i South Beach, var det med klump i magen og sorg i hjertet: Jeg åpnet mobilen, så at jeg for en gangs skyld hadde internett, og leste at Listhaug og hennes falske FB-trollmann – Espen Teigen på 25 – hadde trukket seg. Det var ikke Harry Potter jeg leste – det var ufattelig nok virkeligheten i mitt lille land. Smerten lettet: Marerittet var endelig over.
Jeg skriver dette fra kjelleren i mitt nedslitte, ghettohostell i South Beach Miami. Bildet jeg bruker er usminket – og det er slik jeg føler meg. Forsvarsløs. Naken. Mennesker jeg trodde jeg kjente, folk jeg har sett opp til, og som har gitt uttrykk for at de liker meg svært godt, er forvandlet til monstre som er ondskapsfulle og føler at de har rett til å trampe over meg – bare fordi jeg har dristet meg til å blogge om politikk.
«Plutselig er jeg ikke hun søte, blonde lenger som de kan prøve å sjekke opp på Messenger – men en kvinne med meninger. Og de skal man forsatt ikke ha lov til å uttrykke uten å bli tatt for det, selv i 2018.»
Lei av drittmeldinger uten innhold
«Slutt å skrive om politikk! Dette har du ikke greie på! Legg ned den dumme bloggen din! Ser du ikke hva folk skriver til deg? Svarer du ikke på kommentarer? Ikke nevn 22. juli! Nå sletter jeg deg som venn! Vi som følger deg trenger ikke å se ansiktet ditt! Du svarer folk selektivt – og det er jeg i mot! Slike og verre kommentarer har blitt dagligdags etter at jeg våget å bruke stemmen min til å si at jeg av hele mitt hjerte er dypt imot Listhaug og hennes hatretorikk.
Så langt fra virkeligheten som det er mulig å komme
Hatet og kritikken har ikke bare rammet meg – men alle jeg synes har opptrådt som gode mennesker i disse kølsvarte dagene. Som KrFs Knut Arild Hareide – en enormt klok mann som var seg sitt ansvar bevisst i rett tid. Han var stor nok til å tilgi Listhaug, men hadde NULL tillit til henne som justisminister og satte ord på det mange av oss følte. Han sa det handlet om anstendighet – altså total mangel på sådan.
Enkelte av mine FB-venner skrev under mitt støtteinnlegg og hjerte til Hareide at han ikke er noen mann og han drev et spill for å sanke stemmer. Så langt fra virkeligheten som det overhodet er mulig å komme! Det handlet om å sette ned foten for et menneske som i verste fall kan trigge drapshandlinger og ny terror i det landet du og jeg er så glad i – som med vitende og vilje tenner bensin på hatbålet. Sylvi Listhaug – et farlig menneske helt uten skrupler og samvittighet.
For dette handler ikke om streng innvandring lenger – det minner om krigshissing, om nazisme, om ondskap, om bevisst og blind rasisme mot mennesker som ser annerledes ut enn oss. Dert er stygt, det er grovt og det er farlig.
Mistenker personlighetsforstyrrelse
Hva for krenkelser har Sylvi Listhaug opplevd som har gjort henne så hatsk og bitter og blottet for empati og forståelse for hvordan man opptrer? Den falske trollmann-kunstneren hennes Espen Teigen, støttespilleren og hjernen bak Fb-provokasjone, har allerede innrømmet for VG hva som feiler ham: Farens død gjorde ham avstumpet, sier han. Det er helt tydelig. Det gjenstår å finne ut hva som feiler Listhaug: Jeg tolker det som en personlighetsforstyrrelse. Det og ren skjær ondskap.
Sylvi minner meg om Breivik
Trebarnsmoren har på groveste vis misbrukt sin betrodde stilling i regjeringen som justisminister – en rolle hun aldri skulle hatt og på ingen måte bekler eller kler. Fy for skam, Listhaug. Og Erna! Jeg har i lengre tid mistenkt at hun på langt nær er den kloke og stødige statsministeren mange har trodd: At hun rett og slett skjuler en svakhet, bak sin pondus og skråsikkerhet, at hun er mer usikker og har mindre tyngde enn alt later til. Det har nå vist seg å være rett.
Det verste og mest skremmende av alt er å se at Sylvi ikke viser noen form for anger. En «vanlig» kristen kvinne fra bygda – som er gift og skal ha ansvar for tre mindreårige barn.
Jeg er skrekkslagen og bekymret for hennes barn.
Hun minner meg om massemorderen, om Breivik. Han også satt der uten noen form for anger, uten evne og vilje til å si unnskyld for sin udåd. Han også fortsatte med sine fraser selv lenge etter at han var tatt.
Jeg kommer ikke til å slutte å blogge
I et par dager nå, har det fristet å ta en lang pause fra blogging. Jeg har følt meg sparket i magen og sønderknust. Jeg har tenkt at det ikke er verdt det. Jeg begynte å rydde i vennelisten på FB – jeg tok på alvor det jeg har følt lenge – at enkelte som kommenterer og kommer med personangrep på meg og andre forpester min hverdag mer enn det gjør godt.
Jeg er på reise i tre uker for å studere språk og oppleve Miami. Jeg har fått et lite stipend som muliggjør det. Jeg kommer ikke til å blogge hver dag herfra – og det vil bli lenger mellom hvert blogginnlegg.
Jeg kommer ikke til å svare alle som kommenterer selv om jeg har lesere som krever det. Det er ikke vanlig å kommentere hver eneste kommentar på en blogg eller et avisinnlegg, og jeg gjør det sporadisk om jeg synes det er viktig eller har noe å tilføre.
Noen ganger er det bedre å tie still og det er ikke alt som fortjener et svar. Noe er det smart å ignorere.
Jeg kommer ikke til å slutte å si min mening selv om jeg er en følsom sjel og selv om det gjør vondt å ha ha lesere som går til angrep og skriver stygt om andre.
Jeg kommer heller ikke til å ta ansvar for folk som av ulike grunner er bitre på samfunnet eller på livet sitt og som tar det ut i kommentarfelt eller privat.
Sånn vil det fortsatt være.
Som sagt skriver jeg dette fra kjelleren på mitt slitne hostell. Rundt meg har jeg unge mennesker fra hele verden, med ulike historier og skjebner, med ulik religion, hud og utseende. De er alle mine søstre og brødre. Sparker du en av dem, så sparker du også meg. Snakker du til meg om «jævla utlendinger» og «pakk som skal komme seg hjem» så tar du også meg.
Jeg har venner som jobber i UD som snakker slik. Jeg har forlatt middagen og gått fra bordet når jeg hører slikt prat. Jeg tolerer det ikke. Dere vet hvem dere er og kan skamme dere.
Jeg føler meg sliten og tråkket på. Men det er ikke så synd på meg. Jeg kan sitte her og klage over hatet i mitt land, at badet mitt her er lite og skittent, at maten er dårlig om ghettoforhold på hostellet jeg ikke burde valgt. In real Life er jeg privilegert. Mange av de som bor her hadde aldri hatt råd til dette oppholdet i Miami om det ikke var for at det er så billig å bo her. De kan aldri som oss, engang drømme om å ta inn på 5 stjerners hotell. Det å dele rom med flere andre personer er noe de sannsynligvis må gjøre resten av sitt liv.
Jeg er nummen.
Vi snakkes, men jeg vet ikke når.