Annonse
Vi drar i grevens tid i morgen. Tenerife vil bli kvitt oss. Hotellet stenger og alle turister på øya flyttes til et flyktninge-hotell. Alle blir sendt hjem.
Det er første gang i livet jeg har blitt kalt en flyktning. Det er kanskje på tide å kjenne litt på den følelsen. Hva det vil si å være i en slags «krigs-sone» hvor alt stenger rundt deg og du blir fratatt friheter. Vi har flotte store rom med store terrasser. Likevel, når hele området ble stengt av med bånd som i en drapssak og jeg fikk beskjed om at jeg m å t t e være på rommet, ble jeg stresset og følte meg innestengt. Jeg ville bare ut.
Unntakstilstand
Timer før hadde det sagt at alt gikk som normalt. Så endret alt seg. Vi ble truet med store bøter om vi gikk ut av hotellet uten grunn: Vi kunne gå 2-3 sammen til nærbutikken, men holde 1 meter avstand. Det føltes absurd.
Det er slik det er i krig og unntakstilstand. Du vet ikke hva som skjer fra den ene timen til den andre. Du får portforbud og vet ikke når det kan komme en bombe fra oven og smadre deg.
En krig mot virus
Det er verken krig eller IS på Tenerife. Vi er ikke i Syria. Vi har ikke nettopp overlevd et terrorangrep.
Likevel er det en slags krig som foregår. En krig mot Coronaviruset. Den gjør mennesker stresset og redde. Livet endres fra normalt og forutsigbart til kaotisk.
Har kjent på angsten
Jeg er takknemlig for at dette skjedde nå helt på slutten av oppholdet vårt. Vi har kjent på angsten og hatt det ganske krevende. Samtidig er vi privilegert og veldig heldige at det gikk så bra som dette: Vi reiser hjem i morgen med Norwegian som planlagt, håper vi, og det er i Grevens tid.
Tenerife sender alle hjem
I morgen stenger nemlig hotellet. I følge det jeg har hørt flyttes alle gjester til et refugee hotell i påvente av avreise: Myndighetene på Tenerife vil ikke ha oss her lenger. Alle turister på øya skal sendes hjem. Hotellets ansatte rister på hodet og er svært lei seg. De trenger turistene og kan ikke forstå at dette er nødvendig. Og vi føler med dem og ser i sorg på at de blir permittert og mister jobben.
Føler meg ydmyk
Selv vet jeg at jeg er privilegert. Jeg er fra Norge og vil bli tatt vare på. Nå tenker på hvordan det å være i en utrygg situasjon føles for flyktninger på flukt fra krigssoner og føler meg ganske ydmyk. I forhold til dette har vi ingenting å klage over. Samtidig ønsker jeg meg omsorg og trøst heller enn kritikk – som alle andre. I denne tiden må være mer rause med hverandre. Alle har sitt å tenke på, og du har ikke trådd i noen andres sko, heller ikke mine.
Ting er fælt i Norge
Da jeg fortalte om treningsdamer på tur som prøver å gjøre det beste ut av tingene, fikk jeg sure kommentarer på Facebook. om at jeg ikke har skjønt hvor fælt ting er hjemme i Norge. Mulig det. Det er ikke hvordan man har det, men hvordan man tar det. Selve innstillingen til tingene. Og her har vi altså prøvd å være fleksible og gjøre det beste ut av en treningsuke som ble helt annerledes enn vi hadde tenkt.
Kreativ kursleder fant løsningen
Vi startet 16 deltakere sammen med en kursleder og kun 10 er igjen siste kvelden. Vi 10 som er igjen hadde en super avslutning i kveld: Grunnet hotellets nedstenging, fikk vi ikke lenger lov til å trene på fellesaraelene. Men instruktør Natalie var kreativ og fant ut at vi kunne ha treningen på to av våre terrasser som lå vegg i vegg: Hotellet likte det ikke, men gikk med på det da de skjønte at vi har trent sammen hele uken. Vi trente 5 på hver terrasse slik at vi ikke skulle komme for tett på hverandre. Utstyrt med Antibac og friskt mot, konkurrerte vi mot laget på den andre terrassen. Begge avsluttet helt likt.
Kommer tilbake med mer
Etterpå holdt Natalie et seminar for oss på takterrassen. Hun lo og sa at hun aldri før hadde holdt seminar på taket. Det var euforisk og alle hadde det bra. Innholdet i dette foredraget skal jeg komme tilbake til når alt har roet seg. Jeg vil gjerne formidle noen trenings- og motivasjonstips, men det passer ikke nå. Og jeg er sliten og må pakke.
Alt stengt på flyplassen
Nå etter middag i kveld, har alvoret senket seg og jeg føler meg matt. Mobiliseringen er over og vi må den lange veien hjem til et stengt Norge. Klokken 10 i morgen tidlig blir vi hentet av buss og har mange timer på en delvis stengt flyplass foran oss. Vi regner med lange køer og mye venting. Butikker og taxfree er visstnok stengt og sannsynligvis er det heller ikke noe servering på flyet. Jeg har bilen min på Gardermoen og ser for meg at jeg henter den sent i morgen kveld og kjører hjem i nattemørket.
Hissige FB-venner
Da venter to ukers hjemmekarante som FB-venner har minnet meg på at jeg må ha.
Det ordner seg helt sikkert. Sammen med damene her har jeg tenkt mye kreativt om hva jeg kan finne på for å få tiden til å gå.
Ironisk nok ringte min syke eksmann og sa at han godt kunne ta med litt ekstra brød og melk om jeg trengte det. Han trodde ikke på at jeg reiste med «jomfru-» reiser. Ellers håpet han at jeg hadde det bra.
Nå venter senga. Vi ses.
Verst er det som før nevnt for alle ansatte på Tenerife som mister jobbene. 🙁