Annonse
Coronaviruset. Jeg er i 14 dagers karantene fordi jeg har vært på Tenerife. Her blogger jeg om dagene i karantene.
Dag 1:
Jeg våkner med tårer i øyekroken og finner ut at jeg må legge en plan: Jeg skal gå tur og vinterbade hver dag i disse 14 helvetesdagene. For hver og en som har truet meg med hjemmekarantene og latterliggjort en treningstur til Tenerife, skal jeg vise at jeg ikke gir meg. Det skal du ta deg faen på.
- Jeg har vært ute en vinternatt før. Om noen truer meg eller er ufin, blir jeg bare mere trigget til ikke å gi meg. Etter en lett frokost, legger jeg en plan.
- Jeg skal vinterbade på Hvervenbukta hver dag, etter en tur rundt sjøen. Jeg skal vise disse drittsekkene at karantene er kult og at de har skremt meg forgjeves. Det er mitt viktigste prosjekt. Få bader hver dag i 5 grader, men jeg skal gjennomføre det. Så lenge jeg ikke blir syk, da går det ikke. Men akkurat nå er jeg bare litt sår i halsen, og det er jeg ofte etter en sydentur. Ellers? Ingen symptomer på noen corona.
- Jeg tar badedrakten under vanlig tøy, pakker med meg Kari Traa ulltøy, lue (buff), ullsokker og et liggeunderlag og setter meg i bilen.
- Å gå tur rundt sjøen i 10 pluss, er lett. Det er få folk der, og jeg holder 2 meter avstand og rygger unna de få som nærmer seg. Det føles litt som jeg har pest, og noen har sammenlignet corona med akkurat det. Vel, jeg er frisk, men reglene sier at jeg med hjemmekarantene ikke skal være nær folk. Hadde jeg hatt en ektemann, kunne jeg vært så nær ham som helst, og barna mine kunne gjort hva de ville, men som singel kan jeg ikke nærme meg noen. Verden er urettferdig og strange.
- Noe er som før i dette annerledes-Norge: Cafeen er åpen! Jeg er redd for å gå inn der om det er folk. Men jeg er heldig og smetter inn i det lokalet er tomt. Både jeg og ekspeditøren bruker antibac. Han har hansker i tillegg. Kaffe og bolle på en benk langt unna folk, smaker godt.
- Badet sitter litt lenger inne. For det blåser friskt. Jeg går opp i bilen og henter utstyret. Kanskje i morgen er bedre? Men, nei. Jeg må gjøre det. Jeg legger matten på stranden der det ikke er noen, kler raskt av meg og løper ut. Jeg tenker på folk jeg er rasende på og det gir meg en voldsom energi. Raskt inn igjen. En dame med et lite barn et stykke unna sier: «Det var tøft. Vi må vel finne på noe sånt nå, i disse tider.» Jeg tar en dukkert til, inspirert av tre mørkhudede unggutter som også jumper uti i 6 grader. Nok en dame er imponert fra sidelinjen: «Hvor mange grader tror du det var? 5-6? Det er gøy da.»
- Jeg er hjemme igjen. Dagen er ennå lang. Jeg tester den røde Dior-leppestifen jeg har kjøpt for å bruke hver dag i denne dritt-karantenen. Den er knallfin.
- Neste steg er å få handlet noe mat. Jeg skummer artikler og ser at jeg har lov å handle så lenge jeg holder avstand til folk i butikken og de i kassen. Jeg velger ut et sted jeg vet det er lite folk og plukker med meg noen varer etter å ha dundret på med antibac. Noen kunder nærmer seg og jeg rygger unna og velger en annen reol. Herregud, for et stress. Men det går. Bare det å se noen åpne butikker på et folketomt senter, er oppmuntrende. En dame i en pizzabod sier hun må stenge snart; det er ingen kunder lenger. Ved en åpen cafe sitter en mor og sønn ved et eneste bord. Moren roper til meg at jeg kan trygt spise der, for det er rent. Jeg nikker og forsvinner ned rulletrappen. Jeg har jo ikke lov å snakke med noen for nært.
- Jeg lager middag. Ris med maxboller. Jeg har ikke spist det på flere år. Men nå føles det trygt og hjemmekoselig. Jeg blogger om hjemreisen fra Tenerife: Coronaangsten, flyplass-kaoset og flyskrekken.
- Jeg chatter med venner på FB. Jeg liker de som sier søte deg Tine og spør om alt er bra. En engelskmann spør hvordan det går. I England har de ikke tatt fullstendig av med karantene-regler. De intervjuer folk om hvor de har vært og hvordan formen er: Han svarte at han var på Tenerife hvor det er færre smittetilfeller enn i England, og dermed har beskyttet seg selv mot smitte: Han føler seg i kjempeform. Det er greit for sjefen og han drar rett på jobb. «Slik er det ikke i Norge,» svarer jeg. «I morges følte jeg meg litt lost.» Det gjorde han også.
Her er bildene fra dagens tur:
Hva skjer i morgen?