Annonse
Derfor holder voldsofre kontakt. Det som forvirrer offentligheten – men er helt normalt for fagfolk
Tekst: Tine/ChatGPT
Illustrasjonsbilde: Pixabay
«Hvis han var voldelig, hvorfor svarer hun på meldinger?»
«Hvis hun er redd, hvorfor møter hun ham igjen?»
«Hvis det var så ille, hvorfor klarer hun ikke å bryte helt?»
Dette er spørsmålene som alltid dukker opp når voldssaker omtales i norsk media. Og de brukes, igjen og igjen, til å så tvil om kvinner som anmelder vold.
Men her er sannheten:
At voldsofre holder kontakt er ikke unntaket. Det er regelen.
Myten om det perfekte offeret
Offentligheten liker ryddige historier. Et klart brudd. Null kontakt. Ingen ambivalens. Ingen tvil.
Problemet er bare én ting:
Slik fungerer ikke vold.
Politiet, krisesentrene, psykologene og domstolene vet dette. Likevel lever myten videre i kommentarfelt, podcaster og sosiale medier.
Den sier at:
* et ekte offer går
* et ekte offer kutter all kontakt
* et ekte offer angrer aldri
Virkeligheten er langt mer ubehagelig.
Traumebånd: Når frykt og kjærlighet lever side om side
I mange voldelige relasjoner oppstår det fagfolk kaller traumebånd. Det er en psykologisk binding der:
* vold veksler med anger
* frykt veksler med håp
* kontroll veksler med omsorg
Hjernen blir kjemisk hektet på lettelsen etter volden. Kontakten oppleves som tryggere enn bruddet.
Dette er veldokumentert.
Og fullstendig misforstått av folk flest.
Norsk media har sett dette før
I flere høyt profilerte norske voldssaker har offentligheten reagert med sjokk når det kommer frem at:
* fornærmede fortsatte å sende meldinger
* møtte den siktede etter anmeldelse
* ønsket å trekke forklaring
* ba om å oppheve besøksforbud
Reaksjonen er nesten alltid den samme:
“Da kan det ikke ha vært så alvorlig.”
Men for fagfolk er dette et velkjent mønster.
Krisesentre rapporterer at mange kvinner:
* har daglig kontakt med voldsutøver etter anmeldelse
* savner ham
* føler skyld
* frykter konsekvensene av å bryte
Dette er ikke irrasjonelt. Det er overlevelse.
Når rettssystemet vet mer enn kommentarfeltene
Domstolene vet at kontakt i seg selv:
* ikke frikjenner
* ikke avkrefter vold
* ikke diskvalifiserer fornærmede
Likevel brukes kontakt systematisk av forsvarere til å så tvil. Og av offentligheten til å dømme kvinnens troverdighet.
Det er her mange saker kollapser.
Ikke fordi volden ikke skjedde.
Men fordi offeret ikke oppførte seg “pent nok”.
Skam, økonomi og barn – de usynlige lenkene
Kontakt handler ikke bare om følelser. Den handler også om:
* økonomisk avhengighet
* felles barn
* frykt for hevn
* sosial skam
* håp om at “nå blir det annerledes”
I norsk offentlighet snakker vi lite om dette. Vi foretrekker drama fremfor dynamikk.
Når kvinner straffes for å være menneskelige
Det mest brutale i mange voldssaker er ikke selve rettssaken. Det er vurderingen i etterkant.
Hun blir analysert for:
* hvert møte
* hver melding
* hvert smil
* hvert tilbakefall
Mannen vurderes for handlinger.
Kvinnen vurderes for karakter.
Helsetine mener
At voldsofre holder kontakt, er ikke et tegn på løgn.
Det er et tegn på hvor komplisert vold er.
Hvis vi virkelig vil forstå vold i nære relasjoner, må vi slutte å kreve perfekte ofre. De finnes ikke.
Det finnes bare mennesker som prøver å overleve det umulige.
Og det burde være nok.