Annonse
Palmyie beach hotel, Alanya: Å betale regninger fra nettbanken og å skrive blogginnlegg var umulig. Hotellets internett var for dårlig. Da de ansatte sa de hadde klaget til ledelsen om dette lenge, gikk jeg til aksjon.
Havnet i en felle
Oj, oj, oj. Jeg føler det som jeg har havnet i en felle. Hotellet er superkoselig, men i år igjen er internettproblemet det samme: Systemet kaster meg ut hver halvtime, om jeg i det hele tatt får logget inn via det tungvinte systemet. I tillegg til dette, får jeg til nød lest meldinger på messenger og sendt en vanlig mail – fra resepsjonen vel og merke.
Kommer ikke inn på blogg og nettbank
Å komme inn på min bloggside www.helsetine.no er umulig. Jeg får ikke lastet inn siden. Jeg kommer heller ikke inn på Dnb-Bank, der regninger trenger å betales.
I hotellets beach-restaurant og i resepsjonen nikker de ansatte: De kjenner godt til problemet. De sier de har fått utallige klager fra gjester og sagt fra til ledelsen mange ganger. Uten hell. Jeg kan prøve å sende en e-mail til direktøren .
Ta gjestene og ansatte på alvor
Det gjør jeg. Jeg viser til mitt problem, og sier at de ansatte også har forsøkt å ta opp problemet i lang tid med ledelsen, uten hell. Jeg skriver at han, sjefen som jeg antar er en mann, må ta sine ansatte og gjestene på alvor.
Da jeg ikke får svar, skriver jeg at om han ikke får løst problemet, blir min neste historie om ham. Fortsatt ikke noe svar.
Naborestauranten har glimrende nett
Jeg finner ut av cafeen to meter unna, har et glimrende nett – og at jeg kan sitte der og betale mine regninger og blogge. I en siste mail forteller jeg at han mister gjester til denne restauranten; fordi nettet virker her og ikke der. Også her forteller ansatte at gjester fra Palmiye kommer dit og sitter – fordi hotell-netter virker så dårlig.
Jeg – en klager
I dag tar jeg kaffen på denne restauranten, Nordic Garden. Og nå kommer sjefen for denne restauranten bort til meg: Han sier han har fått haugevis av mail fra meg, og at jeg nærmest har bombardert en dame jeg ikke vet hvem er med klager.
Det viser seg at denne restauranten og hotellet har samme eier; og at han har lest alle mine mail. Damen på kontoret er fortvilet over klagene mine, sier han.
Tror jeg vil ha pengene tilbake
Det føles som seg har gått i en felle. Redde hotellansatte har betrodd meg noe jeg tok på alvor. Nå tror kontoret at en sint turist klager for å få pengene for hotelloppholdet tilbake.
Vil løse et problem for alle
Han henter damen fra kontoret og megler mellom oss. Det tar tid før begge forstår mitt egentlige ærend: Jeg vil ikke klage for å få noen penger tilbake. Jeg liker meg på hotellet og vil fortsette å bo her. Jeg ville bare hjelpe dem å løse et problem – et problem som for meg gjør at jeg ikke får betalt mine regninger og ikke får skrevet på bloggen.
Mens den kontoransatte forsvarer hotellets internett og sier det virker i resepsjonen, bare ikke i fjerde etasje hvor jeg bor, sier jeg som sant er at det er umulig også fra resepsjonen å logge inn på nettbank og launche bloggsiden.
Trenger ikke betale
Sjefen for Nordic Garden sier jeg bare kan sitte der å skrive og at jeg ikke trenger å betale for kaffen og vannet. Det er hyggelig. Men det var jo ikke dette jeg var ute etter! Å være en sinna turist som klager for ingenting og prøver å få ting gratis. Omg. Det er jo slike turister jeg hater.
De forstår omsider at jeg er journalist og trenger både å skrive og å betale forfalte legeregninger – en av regningene er en betaling jeg trodde var betalt men hvor noe har gått feil i systemet. Jeg hadde øyebetennelse og måtte gjentatte ganger tilbake på kontroll. Jeg mener jeg har betalt på maskinen på legekontoret og aner ikke hva som gikk galt. Stresset ved å slite med et hovent, betent øye, formodentlig.
Det er ikke lett å prøve å rydde opp i andres problemer.
Ikke jeg som er problemet…
Men tilslutt løser saken seg. Det er ikke du som er problemet, det er internettet, sier sjefen for restauranten utenfor hotellet endelig – som altså har samme eier. Han høres rasende ut men sier det er slik han er – mot venner også. Så da må jeg tro på det. Han er bare så lei av mennesker, sukker han. Selv er jeg lei av Corona.
Ikke send flere mail
Uansett hvor mye han forstår meg og samme hvor mye han og fruen har slitt med et Vann-problem på en tilsvarende ferietur. Han virker fortsatt frustrert. Og innstendig ber han meg : -Bare kom her. Bare sitt her. Bare vær så snill å ikke send flere mail!
Omg, jeg er flau og samtidig trenger jeg et bad. Veldig raskt. PS; et døgn senere ser jeg en mann med svart krøllete hår og sort t-skjorte stirre på meg i Beach restauranten. En av sjefene. Neste dag virker internettet.