Annonse

the well spa fysisk aktivitet

Jeg har akkurat kjøpt et beger med  grønnkålchips  og ser at plassen min er tatt. To berter har inntatt solstolen der jeg lå. Du kan ikke bare legge tingene dine der og gå, sier verten snurt. Minutter før smilte han til meg og spurte om alt gikk bra. Han fikk meg til å føle meg som en dronning. Kontrastene rår på det lokale spaet i smittevernets tid.

Høst og vår i luften

-Det er høst i luften, sier en kar jeg treffer i det utendørs boblebadet på the Well. På grunn av smittevern, kan det kun være fire i om gangen og det gjør at man føler seg privilegert når man får plass.

-Jeg var på Hvervenbukta og følte mer at det var vår i luften, sier jeg.

-Vel, luften er crispy som på høsten. Men egentlig er det vel mer påskestemning.

-Jeg nikker. Ja solen varmer.

-Han nikker til meg. – Gidder du å skru på en runde til. Det var så godt.

Litt som å ha en lunefull far

I virusets lunefulle tider, vet vi aldri om spaet er åpent fra dag til dag. Det er litt som bingo. Eller som å ha en lunefull far. Lenge sier han ingenting og holder deg utenfor. Så plutselig er han smørblid og sier dere kan dra i svømmehallen. Du blir glad, samtidig som usikkerheten har satt seg i magen: Hvor lenge varer det denne gangen?

Vi har begge snakket med ansatte som forteller at når de må stenge så skjer det veldig brått. En gang måtte de kaste ut gjester som var der på timen! Fikk de pengene tilbake for oppholdet mon tro? Og når de får åpne igjen, så får de vite det dagen før!

-Tenk hvor vanskelig det er for dette gedigne anlegget som må varmes opp og gjøres i stand. Nesten hjerterått, sier jeg.

Det har han ikke tenkt på. Men han har tenkt på de ansattte. At det må være tøft.

-Det var jo et veldig lite utbrudd  i kommunen, sier jeg. Han vet det. – Men de har jo et stort ansvar sier han. Hva skal jeg svare på det. Det er jo riktig at de har et stort ansvar. Men det er lett å tenke at de agerer i full panikk. Eksperter har sagt at føre-var-prinsippet blir misbrukt.

– Man blir jo veldig glad når det åpner…

-Ja, det blir jo som en overraskelse, sier han lakonisk. -Så får vi se hvor lenge det varer denne gangen.

Grønnkålchips – sunn og god snacks

Nok om det, for her skal det koses. Jeg feirer vinterferie, og vil smake på minst et par nye ting.

Jeg setter kurs for spakiosken. Der står den samme unge servitrisen som sist. Et nytt skilt er satt opp: De får ikke servere alkohol i baren lenger. Det må spises i restauranten oppe, for å få et glass champis. Det taper de nok mye penger på. De tjener ikke like mye på salg av juicer, smoothie og snacks.

-Har dere grønnkålschips i dag, den var utsolgt sist.

-Ja, vi har og den er veldig crispy, nikker hun som står der.

Grønnkålchipsen er bedre i smak enn jeg trodde, den er crispy og veldig salt og du får mye til 25 kroner. Sist gang sa hun den var lett å lage hjemme. At man bare tok olje og salt. Nå fikk jeg prøve den ferdig.

Chiapudding – litt som riskrem

Senere på dagen tester jeg chiapudding. Den er faktisk veldig populær sier servitrisen. Jeg er yoghurt-elsker og har tidligere valgt den bort for en velsmakende yoghurt med granola. Nå blir det chia. Den serveres med bringebærsaus. Den er god, men det blir litt søtt og  riskremaktig, eller, hva jeg skal si, litt som semulepuddingen jeg laget som barn. Men altså, den er velsmakende og den er med kokos. For en stund siden, spurte de som jobbet der meg om tips til hva de ellers kunne ha som tilbehør. De har ikke lov å bruke honning lenger, for honning er ikke vegansk. Alt må være vegansk. Da sa jeg at bringebærsaus var fint. Nå tenker jeg at jeg kunne tenkt meg noe mer spicy til chiapuddingen, noe som ga litt mer smak, som bærsaus med et hint av chili eller grønn kiwisaus. Eller blåbærsaus, med et hint av mynte? Kanskje jeg skal foreslå det. Det høres hipt ut.

Chiapuddingen sitter i kroppen hele ettermiddagen og jeg trenger ikke fylle på med noe annet enn vann.

Utebassenget er åpent

Jeg er litt sur på verten som kastet meg vekk, og finner en ny plass nærmere vinduet, i en sofa, der tar jeg meg en lur. Det er etter at jeg har svømt minst 40 minutter i det store bassenget. Selv om det er endel folk her, går det fint å svømme runde etter runde, det er fint. Utebassenget på toppen har åpnet også, og jeg tester et kaldt bad med 12 grader temperatur. Ikke verst. Varmere enn sjøen som måler 6 grader nå. Det er faktisk så varmt at jeg kan sole meg i en solstol  utendørs i 20 minutter også, med bikini og pesthemal, uten å fryse. Det er  før jeg møter han pratsomme i boblebadet.

Han spør om jeg er ofte der, som man ofte gjør.

-Lurer på hvor mye penger de har brukt på all denne nedstengningen, sa han også. Da var vi der igjen. Det evige temaet. Corona.

Feirer bursdag og må skåle hver for seg

I en stor sauna nede vis a vis kaldkulpen treffer jeg den samme guttegjengen som sist. De kjenner meg igjen. «Søndag. Det var jo da vi møttes.»

De pleier ikke å være her så ofte, men en av dem har bursdag.

-Man blir ikke 23 hver dag vet du.

Det forstår jeg.

-Men du må ta av deg badebuksa, sier jeg med et smil; det er ikke lov med klær i saunaen: Jeg er ikke politi, men jeg ser vaktene går rundt her.

-Å ja.. Vi ikke så rutinert. Kan jeg ikke ligge her på benken med kroppen heller? Jeg må ligge på håndkle? Oj.

-Jeg går, sukker en engelskmann og forlater badstuen. Det blir for mye prat for ham.

Guttene er  søte. De har booket bord i restauranten for vennen som har bursdag, delt champagne og pizzaer. – Vi fikk bare sitte sammen to og to. Og en måtte sitte alene. Det var litt dumt da. Vi liker å skåle med hverandre.

-Det forstår jeg.

Gud, er ikke dette regimet over snart? Akkurat når vi koser oss mest, kommer en sortkledd ansatt med walkie talkie og dette ordet som jeg er så lei av, smittevern, på ryggen og forteller om reglene. Sjekker hun om vi sitter for tett? Det er svært god plass her inne.

«Ingen flip flops i  saunaen. De kan smelte. Dette er jobben min, «sier hun, liksom unnskyldende.

Greit nok. Vi forstår. Vi er alle så takknemlig for at stedet er åpent igjen. Alle sier det.

– Oslo er helt dødt. Ingenting å gjøre. Kjipt, sukker bursdagsgjengen. – Her er det chill.

Før de går sier en av de akkurat det samme som sist: – Vi ses sikkert igjen. Det er litt søtt.

Intenst spa-rituale med kjekke menn

Spa-ritualene må jeg ikke glemme. Jeg kan nå melde meg på kun ett rituale og jeg holder meg til intens aufguss. Den har en pause midt i hvor man kan løpe i kaldkulpen og det gir en forfriskende følelse på resten av ritualet. Hvor mange vi er i kaldkulpen kommer veldig an på den som har ritualet. Sier ritual-mesteren: I pausen går dere i kaldkulpen, går alle dit. Sier han som i dag, – ta litt vann, en dusj, eller kanskje kaldkulpen, så går nesten ingen i kaldkulpen, bare vi få som alltid pleier å gå dit. I dag var jeg nesten alene. Forrige gang flommet det over av folk. Rart.

Jeg liker duftene og musikken. Sitrus. Ingefær. Kardemomme. På slutten danser spamesteren litt for oss også. Tøft.

Det nærmeste fest jeg har opplevd hittil dette året var en søndag da to aufgussmestere hadde ritualet sammen. To unge, kjekke menn blåste friske dufter vår vei i ført små kleder rundt magen og spilte partymusikk. Rytmen var god og vi ble inspirert.

–Du tuller nå, spurte en venninne da jeg fortalte det.

Nei, nei, det er helt sant. De er dyktige, de som har disse ritualene. Det gir opptur og man blir glad av å se på dem.

Flytter på tingene

Jeg har prøvd alle saunaene og har mistet lesebrillene. Da får jeg ikke lest boken min, forklarer jeg til en mann. Jeg kikker rundt der solstolene er, der jeg ble jaget bort.

-Jeg har hatt min stol  i hele dag, sier en herre.

-Har du det. De flytter stadig tingene mine, sier jeg.

-Mine og. Hele tiden. De legger tingene bak her.

Da har vi lært det.

Det eneste kjedelige med oppholdet er parkeringsautomaten utenfor. Den virker sjelden og det blir kø. Etter kl 22 om kvelden liksom. Litt rar avslutning på spafølelselen. For å betale kr 60. Men da har vi noe å snakke om.

Og det er gravearbeider, The Well bygger hotell.

-Man kan booke seg inn i juni neste år, sa han i boblebadet.

-Var det ikke i år?

-Oj, jeg glemte at det var 2021. (Ikke rart i det hele tatt, i det nye coronaåret er alt mistenkelig likt 2020.)