Annonse
Faksimile: Dagbladet
Som mange andre har jeg fulgt forsvinningen av 16 år gamle Sigrid Schjetne med smerte og vantro – men også delt håpet om at hun kan bli funnet i live.
Jeg har selv to store barn, gutt og jente, og kan lett forestille meg hvor forferdelig foreldrene må ha det.
Vi kan ikke alltid overvåke våre barn. Derfor ble jeg overrasket da en annen blogger gikk ut og spurte hva en ung pike gjorde alene ute midt på natten..?
Kanskje et betimelig spørsmål, men det siste familien trenger i en slik situasjon er å bli påført skyldfølelse. De har sikkert stilt seg nok vonde spørsmål selv.
Hvor mange av oss kan med hånden på hjertet si at vi aldri har latt våre tenåringer gå alene hjem om kvelden fra en venn eller en venninne?
Alle vi, som bor i tettbygde strøk som vi regner som trygge?
Det har iallfall skjedd meg.
Hva kan føles trygt lenger nå?
Sigrid blir funnet etter litt over fire uker, ikke i nærområdet på Østensjø der hun forsvant – men i mitt nærområde – på Kolbotn, ca 16 kilometer unna sitt bosted.
I Kolbotn skriver avisene. Men det heter PÅ Kolbotn og I Oppegård kommune. Kommunen ligger sørøst for Oslo, det tar 12-15 minutter med tog hit fra Oslo og kommunen har rundt 25 000 innbyggere spredd over et stort og landlig område med skog og vann.
Hun blir funnet i et skogholt langs den skoleveien jeg selv har syklet i tre år fra barndomshjemmet på Ingieråsen til Roald Amundsen videregående skole på Sofiemyr.
Den samme skolen der sønnen min studerer nå.
De finner henne like bak Shell-stasjonen langs Skiveien der jeg har kjøpt boller, fylt bensin og bedt om hjelp til oljesjekk.
Like bak en bilforretning der jeg for et par uker siden vurderte å ta med sønnen min for å se etter bruktbil etter at han nylig fikk førerkort.
Det er et skummelt område, skriver avisene. Men det er et opplyst område, oversiktlig, et boligområde der barn går fritt i skogen og folk går på tur hver søndag. Bensinstasjonen er døgnåpen, skolebuss og rutebusser kjører jevnlig opp bakken med skoleungdom, og på lokalveien er det jevn trafikk med familier som skal hjem eller kanskje en tur til Seven Eleven eller Ski storsenter…
Nå passerer jeg politisperringer, politifolk i uniform og en reporter fra TV2 på vei til den videregående skolen.
Jeg grøsser med tanke på at det er her Sigrid er funnet, innpakket i plast og flere lag med tøy, og føler sorg over at et ungt liv er meningsløst revet bort. Samtidig er jeg lettet og glad over at Sigrid er funnet og at familie og venner kan starte sorgprosessen og kanskje en gang finne fred.
Men uskylden over minnene langs min gamle skolevei er borte.
Hva har gjerningsmennene gjort med henne her, og hvorfor?
Det kommer til å ta lang tid før jeg vil stoppe for å kjøpe boller igjen..
Hvil i fred, gode Sigrid <3
Sender mange varme tanker til Sigrids familie, på vegne av flere Kolbotn-folk. 🙂
Faksimile: Scanpix/skjermdump montasje: TV 2