Annonse
Jeg har kjent godt på flink-pike-syndromet. Nå vil jeg heller være dyktig.
Det kan være slitsomt å være flink pike. Ordet er belastet. Du kjenner uttrykket: Flink pike, til krampa tar!
Mange utbrente jenter og kvinner ligger igjen på slagmarken og lurer på hva godt det egentlig gjorde dem å være så fordømt flinke hele tiden.
Hvem sto der og heiet dem i mål når de lå der og ikke var morsomme tusenkunstnere lenger, men bare veldig, veldig slitne?
Jeg mistet nære forbindelser på dette: Jeg var ikke den morsomme jenta med tre jobber samtidig lenger. Jeg endte i terapi, og fikk kjeft: «Må du være så flink hele tiden, her også?»
Flink? Hva ellers? Jeg var ikke engang bevisst på at jeg var det, så ja, det måtte jeg visst.
Det er flere i min nære slekt som er flinke. Det er flinke jenter og flinke gutter, perfeksjonister.
Som eldst i en søskenflokk, møtte jeg mye ansvar og forventninger. Jeg var det første barnebarnet, hun som mestret alt, som skrev egne dikt og laget sitt eget album i svært tidlig alder.
I første klasse skrev læreren til mine foreldre: ”Hennes rettskrivning er frapperende god.”
Det det ikke sto noe om var at jeg var venstrehendt og skrev som araberne, fra høyre til venstre. Jeg måtte på avvenning for å lære meg å skrive de frapperende gode ordene riktig vei. Jeg måtte også ha ekstratimer i løkkeskrift, jeg fikk ikke til å lage løkkene så pene at læreren ble fornøyd.
Men jeg var flink på skolen, flink hjemme, så flink at jeg besvimte, og det var et sjokk da jeg strøk på førerprøven: Venstrehendthandicapet slo til igjen; jeg måtte gi opp å parkere bilen. Jeg fikk det ikke til. Jeg lukket meg inne på rommet mitt, slo av lyset, trakk ned rullegardinen og gråt i et døgn.
Hvorfor ble nederlaget så stort? Var det fordi jeg tidlig lærte at det var flinkhet som teller?
I dag ler jeg av meg selv når jeg får beskjed av elevene mine på norskkurset om at jeg skriver streken i ø-en feil vei: «Sorry, jeg er venstrehendt. Bare er sånn!» Som ekstremt venstrehendt er jeg også retningsforvirret og kan gå meg bort på Karl Johan: Pytt, pytt. Jeg blir kjent med mange mennesker fordi jeg hele tiden må spørre om veien, og i vår tid hjelper det med nyoppfinnelsen GPS.
Det tok meg mange år å tilgi meg selv at jeg ikke er flink i absolutt alt.
Jeg tror cluet er at ingen er gode i alt, men alle er dyktige i noe. Smak på dette ordet. D y k ti g. Har det ikke mye mer tyngde og dybde enn f l i n k ?
”Så flink du er”! Roser vi barna våre, så fort de har tegnet noe som ligner mer på et menneske enn rabbel. Hvorfor flink? Jeg synes vi skal tenke oss om før vi slenger ut flink-ordet, til barn og unge og til voksne som snart ikke orker mer av prestasjonspresset rundt seg.
Hvorfor heller ikke si: Jeg er glad i deg! Jeg setter pris på deg! Jeg liker deg akkurat som du er. Ubetinget kjærlighet, heter det.
Så kan vi heller slå til den dagen personen holder det eksepsjonelle foredraget, leverer den gode stilen eller bygger det enorme sandslottet og si: – Så dyktig du er!
– Dette har du virkelig lagt arbeid i, kan vi legge til. Forskning viser nemlig at elever som blir rost for sin innsats, leverer mye bedre på neste prøve enn elever som får ros for sin intelligens:
Elevene som får ros for sin intelligens, velger på neste prøve samme type oppgave som sist, mens mange av de som får ros for innsatsen slår til med den vanskeligste oppgaven!
Det er noe som er viktigere enn flinkhet og dyktighet. Dans mer før det er for sent. Gjør det DU har lyst til! Lev og vær glad! Vi vet ikke hvor mye tid vi har.
Gamle mennesker som ble intervjuet på dødsleiet angret ikke på at de ikke hadde vært flinke eller dyktige nok: De angret på at de hadde levd opp til andres forventninger heller enn å lytte til seg selv, sitt eget hjerte. De angret på at de hadde jobbet så mye. Ingen angret på at de hadde danset barbent i gresset eller tatt seg noen ekstra fridager.
«Flink pike kan du være selv,» synger Kathrine Aspaas (Raushetens tid) i en sang laget i anledningen kvinnedagen i fjor. Et slags oppgjør med flinkismen.
Jeg kjenner godt igjen tallerkenen det er bilde av i denne sangen; Flink pike kan du være selv!
Jeg satt hjemme på en gråværsdag som 14-åring og malte en slik asjett: ”Smil og vær glad for hver dag som går,” skrev jeg prydelig langs kanten. Jeg burde heller skrevet: ”Gi mer faen. Gi fullstendig blaffen.”
Lev livet i stedenfor å være så fryktelig flink eller bare veldig, veldig dyktig.
