Annonse
Jeg er i Mali for å følge Bjørn Kjos. Vi skal dele ut nødhjelp til trengende barn. Jeg glemmer aldri det pinlige øyeblikket: Desperat kjemper jeg for å komme ut av bilen. Kan jeg hoppe ut av vinduet?
Som journalist og blogger blir det noen tabber og fadeser! Her er en opplevelse jeg aldri glemmer:
God tone med Kjos
Fra min oppdragsgiver Content House kommer forespørsel om jeg kan dra til Mali på kort varsel. Jeg sier ja til å være med Norwegian, Bjørn Kjos og Unicef å dele ut mat, skolebøker og nødhjelp til fattige barn. Jeg tar en haug med vaksiner, handler inn vide bukser som er praktiske og tekkelige i Mali og hiver meg på Norwegian-flyet.
Å fly privat med Bjørn Kjos i et eget Norwegian-fly fullastet med nødhjelp, er spesielt! Bjørn og jeg har en god tone ombord, og han sier jeg bare må si fra hva jeg trenger fra ham for at intervjuet for Her og Nå skal bli best mulig.
Vel fremme i Bamako, går jeg tidlig til sengs, for vi har en lang dag neste dag: Vi skal besøke en Unicef-landsby.
Konvoi for å unngå kidnapping
Det jeg ikke har anelse om, er at bilturen til landsbyen Toumou skal ta mer enn tre timer. Vi drar avgårde etter en kort frokost på hotellet i Mali– og vi kjører konvoi. Det betyr at vi kjører flere biler i følge med sikkerhetsvakter. Grunnen til at vi kjører konvoi er at vi har med oss en statsråd. De er redde for at hun kan bli kidnappet om vi ikke tar forhåndsregler. Å vite dette er nervepirrende.
Terror i Bamako
Samtidig er det godt å vite at vi blir tatt godt vare på: Det har vært terror i Bamako hvor vi bor, og det er bra at det tenkes på sikkerhet for oss som er med.
Sitter i midten
Jeg sitter i midten bak i bilen. På venstre side har jeg Bjørn Kjos og på høyre side generalsekretæren i Røde Kors. Foran sitter en sjåfør og en brysk fransk sikkerhetsdame.
Føler meg innesperret
Jeg merker snart at jeg må på toalettet. Jeg har overaktiv blære og presset øker under stress. Jeg får kramper. At jeg er innesperret i en bil, gjør meg urolig. Jeg spør på engelsk om vi kan stoppe ved en bensinstasjon slik at jeg får gått på wc. Sikkerhetsdamen rister på hodet:
«Vi kan ikke stoppe hele følget. Du kan bruke toalettet på et stoppested om to og en halv time.»
De vil ikke drepe meg
To og en halv time? Jeg kan vente toppen en halvtime. Desperasjonen tar meg. Jeg lukker øynene og starter selvmeditasjon. Jeg tenker på nordpolen, på snø og is for å kjøle ned impulsene. Men tissetrangen øker: Jeg ser ut av vinduet. Kan jeg hoppe av i fart?
Langs veien er store ansamlinger med innfødte og noen skur og enkle bygninger. Noen vil sikkert låne meg en do; tenker jeg! Så farlig kan det tross alt ikke være.
Igjen prøver jeg meg: «Vær så snill og stopp. Jeg er sikker på at de ikke vil drepe meg her!
Røde Kors sin utsendte er brysk i stemmen:
«Vi kan ikke stoppe bare for deg. Man stopper ikke en konvoi.»
Intervju med komplikasjoner
Jeg puster dypt og tungt. Det gikk ikke. Hånden romsterer i vesken, finner det den leter etter og jeg lurer innpå en smertestillende tablett uten at noen ser det. Minuttene snegler seg av avgårde. Jeg sitter med blokk og penn og skal egentlig intervjue Bjørn Kjos men tviholder på pennen uten å klare å skrive noe.
Tørr i munnen og kramper i underlivet
Oppdraget er å skildre Norwegian-kongens følelser – men jeg er helt grå i ansiktet og har krampe i underlivet og klarer nesten ikke si et ord. Jeg er tørr i munnen. Jeg ser på Bjørn men han holder masken, og snakker om plastposer i åkene vi kjører forbi: Alt søppelet som ødelegger naturen.
Tror han jeg er helt uinteressert og ikke aner hva han snakker om? Jeg hører alt, jeg er bare nervøs og teller minutter for å nå et toalett.
Kan jeg tisse i kaffekoppen jeg har med meg? Hadde jeg bare vært alene i bilen. Sånt gjør man bare ikke når man er i celebert følge. Det er ikke tale om. Selv om jeg hadde hatt en jakke å legge over meg, ville de hørt lyden.
Må tisse i et åpent skur med jordgulv
Da vi endelig stopper ved grensen for at Kjos skal utføre en hilse-seremoni med en høvding, stopper jeg den franske sikkerhetsvakten: Og nå insisterer jeg: – Her skal jeg på do! Hun ser rart på meg , men stanser en stort, høy mann i uniform. Han nikker medfølende, og peker mot et lite åpent skur med jordgulv: Om jeg kan klare meg der? Jeg nikker. Dette blir mer og mer pinlig, men jeg lar det stå til. Det er ikke lett å få blæren til å adlyde i den lille sandbingen og med Kjos og høvdingen rett utenfor, men jeg blir kvitt noen dråper. Herregud.
Luksus med ordentlig toalett
Når vi endelig ankommer en liten café noen timer etterpå er det herlig å kunne gå på et skikkelig toalett i fred. Det er en luksus som vi i Norge tar for gitt! Nå slapper blæren av og jeg med den. Når du har hyperaktiv blære, blir du veldig opptatt av hvor nærmeste toalett er. Da er det ikke så lurt å være i Mali. Der er du heldig om du finner et hull i bakken der du kan gjøre ditt fornødne.
I landsbyen vi besøker er det et slikt toalett for kvinnelige lærere. Da er jeg bare glad for at det finnes en dør å lukke og at jeg kan bruke hullet i gulvet uten å vente to timer først.
Bjørn hadde vondt av meg
Ved tilbakekomst til hotellet, later jeg som ingenting. Vi slapper av med en øl, får deilig middag og stemningen er god. Da ser Bjørn Kjos på meg og bryter isen: Han sier at han hadde vondt av meg i bilen på vei mot landsbyen. Det er snilt. Det sier mye om hans omtanke og hjertevarme.
Jeg husker ikke hva jeg svarer. Et eller annet ehe, takk, beklager, det er sånt som skjer noen ganger. Gud, det er pinlig. Jeg, en rutinert journalist, feilet og dummet meg ut. Jeg virket sikkert hysterisk i bilen, tenker jeg. Jeg var kun opptatt av mine egne behov, ikke de fattige. Men hvorfor sa de ikke på forhånd at bilturen var så lang og at vi ikke kom oss ut?
Fastende hjerte
Resten av turen forløper fint. Aldri glemmer jeg møtet med de glade barna på Unicef- skolen – og mødrene på sykehuset med underernærte barn. Det er minner for livet.
Trøsten er at jeg ikke er alene med å slite med overaktiv blære:
En norsk undersøkelse viser at hver fjerde kvinne har opplevd urinlekkasje eller overaktiv blære: Herav hadde ca 11 % urge og 36 % en blanding av urge og stressinkontinens. Dette må vi snakke mer om.
En ting er sikkert: Skal jeg noensinne kjøre konvoi igjen, blir det på fastende hjerte. Da spiser jeg ikke frokost, tar ikke en slurk med vann og drikker ikke kaffe. Og jeg tar med medisiner!
Hva er ditt største pinlige øyeblikk de siste årene?
Les også: Mitt møte med Mali, Afrika
Les også: Informasjon om overaktiv blære.
