Annonse
Jeg er på vei hjem fra skolen. Jeg er 13 år og går alene hjemover denne dagen. Bak meg går en gutt jeg aldri har sett før. Han roper etter meg:
«Tjukka. «Du er tjukk, du.«
Jeg har aldri følt at jeg er tykk. Men ordene brenner seg fast. I lang tid etterpå dropper jeg frokosten. Min mor er så lett å lure. Hun er travel fordi hun skal rekke jobben som barnepsykiater på en barne- og ungdomsklinikk. At jeg, hennes egen datter, drysser noen smuler på tallerkenen slik at det skal se ut som jeg har spist, enser hun ikke.
Ett eneste knekkebrød er det jeg tar med meg i matpakken. Før var det flere skiver. Jeg er sulten, men gutten har sagt at jeg er tykk og nå må jeg bare slanke meg og få bort den begynnende magen.
Jeg skriver dagbok, og i den skriver jeg lister om hvordan jeg kan skal klare å forbedre meg selv: Lister om hvordan jeg skal bli mer vellykket, mer utadvent, slankere og mer populær. Jeg føler meg ikke bra nok, akkurat som unge jenter som sliter i dag.
«I dagboken skriver jeg at jeg er stygg, selv om det ikke er sant.»
Jeg lager planer for hvordan jeg kan bli penere, slankere og mer utadvendt. Jeg er sjenert og får ikke til å bli den personen jeg egentlig er.
Foreldrene mine jobber og har mindre søsken å ta seg av og jeg har ingen å snakke med om problemene. Men jeg har skrive-evnen. Jeg er skoleflink og lærerne roser stilene mine. Min indre verden er stor. Jeg er perfeksjonist. Alt må være så bra. Ute av klasserommet, besvimer jeg en dag av ren utmattelse. Det er ikke bra. Det hender at går jeg hjem i friminuttene fordi jeg ikke har noen å henge med: Røyke på hjørnet med de slemme eller spille kort i skolegården med de snille? Ikke noe av det frister.
Det går bra med meg. Jeg skriver og leser meg ut av problemene og får noen venninner å henge med. Jeg begynner å spise normalt igjen. Jeg kokkelerer på kjøkkenet hjemme som tidsfordriv.
Mye av det vonde er fortrengt. Men
«nå – som jeg har fått i oppdrag å intervjue tre jenter som har slitt med spiseforstyrrelser husker jeg sårbarheten og ensomheten.»
Det gjør så vondt at jeg ikke vil tenke på det. Når jeg ser på bilder av den jenta jeg var som var så misfornøyd med seg selv, ser jeg at hun er pen, søt, snill og vakker og fortjener å bli klemt og holdt rundt – akkurat som du fortjener også.
Jeg intervjuer jenter som har slitt med ulike spiseforstyrrelser, Anniken, Marthe Katrine og Marianne, og hjertet mitt blør fordi de har vært så misfornøyd med kroppen sin. De er vakre alle tre. Flotte, intelligente, bra jenter. Så gikk det så galt. De ble alvorlig syke og har brukt år på å bli friske.
Intervjuene kan du lese i bladet Shapeup.
«Jeg vet at unge jenter i dag lever under et enda større press enn det jeg selv gjorde, og skulle ønske at jeg kunne gjøre noe for å snu den negative trenden.»
Jeg håper at disse storyene vil vekke noen.
Husk at du er dyrebar. Husk på alt du fortjener. Husk at du er mer enn god nok, akkurat som du er. 🙂
Les om VEIEN TILBAKE her: Saken har vært på trykk i Shapeup. 15_no_su_10_3_caser_spiseforstyrrelser_content_house_43453
