Annonse
Gikk du glipp av denne temasaken min i Norsk ukeblad? Da kan du lese tips og råd her.
For to år siden fikk sønnen kjæreste. Plutselig var det en blond, liten 18-åring som kalte meg svigermor. Det var uvant og rart. Jeg har aldri tenkt over rollen som svigermor. Det skjedde så brått. Fra den ene dagen til den andre flyttet sønnen ut og hadde samboer. Ikke bare var hun ung og pen, men hun hadde også mer kjøkkenutstyr enn meg og laget bedre mat – helt fra bunnen.
«Jeg følte meg som en skikkelig ungkarskvinne. En hippie eller bohem.»
Jeg er skilt, og selv om jeg er trygg og kan være en god samtalepartner, følte jeg at det var mye som manglet for å fylle rollen: Jeg verken strikker eller broderer, baker ikke syv slag til jul, bruker brikker i stedenfor duk på bordet og eier ikke et eneste sølvbestikk.
Det hadde lenge bare vært meg og sønnen. Den rollen kunne jeg ut og inn. (hønemor.) Men svigermorrollen? Vanskelig. Var det en ny datter, en venninne, en konkurrent?
Det tok litt tid å bli kjent, for sønnen var ikke så pratsom og de holdt seg mye for seg selv. Da svigerdatter og jeg spilte et internettspill sammen der vi skulle svare på en del personlige spørsmål, ble vi raskt bedre kjent på en morsom måte, og etter hvert løsnet det.
«I dag har jeg vent meg til at det er nye roller i familien.»
Det er meg.
Det er meg og sønnen.
Det er meg og svigerdatter.
Det er meg, sønnen og svigerdatter.
«Men aller mest – og viktigst – er det sønnen min og kjæresten som skal skape sin nye familie i fred og ro fra oss andre.»
Og jeg, jeg er altså blitt «svigers.» Svigerdatter og jeg er litt like på den måten at vi ikke tar det så nøye med ting, vi trenger ikke å planlegge så mye for å møtes, vi liker begge indisk, vi er rause/snille og empatiske og synes begge det er leit og trist at så mange kaster bort tiden med å være sjalu. Leit å bli utsatt for det er det også.
Så er det sikkert masse andre områder hvor vi er ulike.
Det viktigste er jo at sønnen har det bra. At de har det bra sammen. Så får jeg leve med en ”empty nest syndrome”- følelse som er mindre, men som av og til fortsatt kommer tilbake. Verst synes jeg faktisk det er når en av dem er syke, for de er voksne og jeg kan ikke gjøre noe, annet enn å føle sympati og håpe at det går over.
I sommer fikk jeg også et enda bedre innsyn i svigermorrollen da jeg skrev en stor tema-sak om dette for Norsk ukeblad.
Turid Nekstad har hele tre svigerdøtre, og langt mer erfaring enn meg i å takle denne rollen. Hun er en grepa husmor, skiinstruktør og pedagog og har mange gode tips å by på.
Det har også samlivsterapeut Bente Skog – som sier at nøkkelen er å kunne si unnskyld.
Ofte er vi så sta, og holder på vårt. Ingen vil gi seg. Det har jeg opplevd selv, i andre relasjoner. Vi blir som Rolv Wesenlund (Fleksnes) og den andre bilisten i sketsjen trafikk og panikk (1974) der de møtes på glatt vinterføre og begge nekter å rygge. Alt blir fastlåst, og det skjer ingen verdens ting.
«Å komme andre i møte er stikkordet, tenker jeg.»
Les og lær av Turid Nekstad og Bente Skog, slakk litt på kravene og ikke minst, gjør så godt du kan.
16_no_nu_26_hj_26_tema_bli_en_god_svigermor_i_ferien_79483
«Bedre kan man faktisk ikke gjøre det.»
Klem fra Helse-Tine.
De private bildene er fra Parga i Hellas. 🙂