Annonse
Han ringer meg fra Istanbul. ”Hvor mange døde i Paris? 129? ” spør han meg. Han føler seg ikke bra. Han er lei av verden.
Han er en ung mann i 20-årene. Muslim. I sommermånedene jobber han som bartender på hoteller i turistbyene. Der jobber han lange dager og strever med å få den lille lønnen til å strekke til. Han er en smilende mann, leken, nysgjerrig på livet. Hyggelig mot turister enten de kommer fra Norge som meg eller andre land. I turistbyene er det mange fristelser, og lett å bruke for mye penger – for ham også. Som andre unge har han lyst til å dra på nattklubb eller kafé med vennene sine når han en sjelden gang har fri. Ofte har de ikke råd.
Dette har han fortalt meg før, men nå er 129 mennesker drept i Paris av unge, mannlige muslimer, og samtalen mellom oss blir snudd på hodet. Han vet ikke hva han skal si til meg. Han føler seg så dum:
”Jeg hater dem jeg også,” sier han.
”Jeg vet at mange ikke liker muslimer. Men de som utfører slike handlinger, er ikke muslimer i mine øyne. Muslimer skal ifølge religionen vår HJELPE mennesker. ALLE mennesker.”
”Det eneste disse terroristene hjelper andre med er å dø.” (They just help people to die. Vi snakker engelsk.)
Han føler seg trett, sliten. Han har ikke lyst til å gjøre noenting, bare sove.
”Jeg er lei av verden,”
sier han, og ber meg skrive om det. Skrive om terroren. Om de som dreper.
Jeg sier at jeg skulle gjerne skrive om det, men jeg føler meg maktesløs. Det er for vondt. Udåden i Paris der unge par ble drept mens de koste seg på konsert – i kjærlighetens by – sitter ennå som et knyttneveslag i magen.
Terroraksjoner i alle deler av verden er forferdelig. Jeg var fryktelig lei meg den dagen i oktober to selvmordsbombere drepte 86 mennesker i den tyrkiske byen Ankara også. Dette har jeg forklart en voksen tyrkisk mann som trodde jeg bare brydde meg om det som skjer i Paris.
Jeg gjør ikke det, men akkurat nå skjedde det i Paris, som er så nær Norge – det blir nesten som det skulle skjedd med en venn.
Jeg sier at jeg er redd for IS, redd for alle disse, sinte unge mennene som sliter, som blir fulle av hat og vil hevne seg. Jeg er redd for at det kan skje igjen og jeg vet ikke hvor det skjer neste gang.
Han forstår det. Han takker for at jeg svarte ham på telefonen. Nå vil han sove. Som sagt føler han seg langt fra bra. Han føler seg trygg i Istanbul, han gjør det han vil, han er bare så lei av verden.
Jeg siterer noe jeg har lest på nettet, at om din religion er verdt å drepe for, så start med deg selv.
”Da starter jeg med meg selv,” svarer han lynraskt.
Tar han ansvar for det syke terrorister har gjort? En ung mann som ikke har gjort noen noe galt?
«Nei, nei, dette er ikke din skyld.»
«Ta det rolig. Ting, verden blir bedre.»
Nå er det jeg som føler meg dum.
Det blir stille mellom oss. Ingen har noe å si.
”Skriv om terroren,” gjentar han.
«Jeg ringer deg senere. Så kan vi dele noen flere tanker.”
