Annonse
Hva gjør du når du finner poden full på en benk eller datteren din nekter å snakke med deg og murer seg inne på rommet? Foreldrene til de store barna har hundre spørsmål, men ikke noe sted å finne svar.
Som foreldre har vi fulgt barna våre tett gjennom barndommen. Holdt tommelen opp og heiet. Når barna blir større, stilner samtalen om hvordan vi som mamma og pappa skal opptre.
Vi har hundre spørsmål, men ikke noe sted å finne svar….
Da Guro Hoftun Gjestad skrev kommentaren Kjære Storbarnsforeldre i VG i 2014 ble det den mest delte kommentaren på sosiale medier – hittil delt 105 000 ganger.
«Ingen kjent kvinne deler rått, ærlig, usminket og #uperfekt om sin tilværelse som storbarnsmor. Det er en umulig samtale. Den unge vil ikke utleveres. Barnet ber deg holde kjeft,»
skriver hun i kommentaren.
“Etter at datteren min leste kommentaren, forsto hun hvor tøft jeg hadde hatt det,” fortalte hun på et møte i Tårnfrid-nettverket på Jar menighetshus i Bærum.
Hele 220 kvinner møtte opp for å høre Guro fortelle om hvordan man som mamma skal hanskes med ungdom i huset. Det sier vel litt om det enorme behovet for råd,trøst og oppmuntring og en kjærkommen mulighet til å snakke med folk i samme situasjon.
«24 prosent av jentene i 16-årsalderen har depressive symptomer. Gutter sakker akterut på skolen. Bak disse tallene sitter storbarnsforeldrene med spørsmål som er større enn om barnet skal spise økologisk havre- eller hirsegrøt.” (Guro Hoftun Gjestad.)
På Jar menighetshus fortalte hun en fullstappet sal om hvordan det opplevdes da datteren murte seg inne med Macen og nektet å komme ut av rommet. Det endte med at familien søkte hjelp. Hun fortalte ikke noen om hva som foregikk, hun kjente på skyldfølelse over å ikke ha lykkes som mor. Da det gikk bedre med datteren, og hun begynte å delta på fester, fikk hun en ny bekymring: Hun lå nå våken hele natten i angst for hva som kunne skje.
Det er lett å kjenne seg igjen. Jeg har selv to barn og har opplevd å ligge våken, vært fortvilet og lei meg. Som alenemor har man en ekstra utfordring. Venner og bekjente har i tillegg fortalt meg hjerteskjærende historier om ungdommer som har ruset seg, blitt aggressive, fått spiseforstyrrelser, blitt deprimerte eller droppet ut av skolen.
“Den moren som finner ungen sin sovende dritings på en benk, kan ikke forholde seg til småbarnsmødrenes fortellinger om utilstrekkelighet fordi de ikke får bakt kake til sommeravslutningen i barnehagen. Hva om du tar bilde av den svære slampen som sover ut rusen i entreen og spør Facebook: «Hva gjør jeg nå?» For hvor mye skal vi akseptere at en 17-åring drikker? …Og i nabohuset sitter en far og tenker om sønnen: Er det ikke veldig spesielt at han aldri er ute? At hans sosiale liv er begrenset til dem han spiller mot på nettet? Og hva med datteren som leser til tentamen så neseblodet renner? Hva gjør vi med henne? Hun gir seg ikke, hun leser til hun besvimer.” (Guro Hoftun Gjestad.)
Etter at Guro skrev kommentaren i VG, meldte det seg en hel haug med fortvilte ungdomsforeldre, og det resulterte i boken «Storbarnsliv», en bok Guro ble nominert til Brageprisen for.
“Du blir ikke invitert til gruppesamtaler på helsestasjonen for å dele bekymringer og erfaringer, selv om hun du ammet der på puten i barselgruppen for 17 år siden, har sluttet å snakke med deg. Hun kommer til middag, rører i maten med gaffelen, før hun reiser seg og går. Da hun var liten satt du i sirkelen, tørket tårer, og sa: «Denne lille prinsessen suger all kraft ut av meg.» Nå låser hun seg inn på rommet sitt. Hun vil sove i hundre år.” (Guro Hoftun Gjestad.)
Et par fedre prøvde seg i døren, men ble stoppet, og måtte gå: Tårnfrid er et nettverk for kvinner! Det ble de skuffet over!
Til tross for likestilling; dette var et møte for travle mammaer. 😉
