Annonse
Jeg trodde aldri denne dagen skulle komme. Dagen da den prisbelønte skribenten Kjetil Østli erotiserer aleneforeldre. Hyller aleneforeldre, som har en ro med ungene han mangler. Som går på, til Skjærsjøen og alle andre steder, uten å gi seg.
” De har noe jeg vil ha, skriver Kjetil Øslti. ” Erfaring. De strever nok, men de går på. De går i sakte film. Bokstavelig talt. Det er som om kroppene har innsett at livet i denne fasen går best i sakte film. Og jeg forguder dem. Selv har jeg knapt tatt en tur etter at unge 3 ble født, og konas rygg kollapset.”
Jeg liker at han forguder oss.
For det krever både sin mann og kvinne å være aleneforelder når den parten som skulle være der og stille opp sammen med deg, ikke er på banen lenger og har gjort mer enn å ødelegge ryggen.
Mange år etterpå er det de små gledene jeg husker.
Sønnen min som ble født under under OL på Lillehammer. Ekte OL-gutt. En atlet, ifølge et familiemedlem som var med på fødselen.
Varmen og nærheten barna ga meg. Små, barneføttter nederst i sengen når en våkner søndag morgen. En liten pjokk på nattevandring som har kommet ruslende inn og lagt seg ved fotenden i løpet av natten. Jeg kan aldri huske at det ga meg annet enn glede. Vi sovnet alltid etter noen minutter. Det som reddet meg er kanskje foruten en sterk rygg, mitt og barnas gode sovehjerte. Her var det ingen med kolikk eller søvnvansker. Det hadde vi ikke tid til.
En observant lita jente en hutrig høstdag som minner meg på det magiske ved livet: – «Se mamma, bladene danser!»
Det er noen mindre hyggelige dager jeg husker.
Den morgenen jeg hadde så kraftig omgangssyke at jeg måtte sende barna på 1 og 5 i barnehagen med taxi. Med grøtete stemme, ringte jeg til barnehagen og ba tynt for meg:
– Kan dere møte barna mine ved porten??
Og en annen gang, hvor jeg hadde rundt 41 i feber og følte meg som det mest lidende mennesket i verden. Da ringte jeg mine foreldre og spurte om de kunne hente ungene og ha dem noen dager.
Julen begge hadde vannkopper etter tur og vannkoppene satt tett i tett absolutt o v e r a l t på kroppen, og jeg satt på badet og smurte ungene inn med hvitvask i noe som føltes som måneder…
Ellers, turer alene med ungene overalt, til Sognsvann og Bogstadvannet, i svømmehallen, til tannlegen, helsestasjonen, legevakten, fastlegen, kirken, alene på avslutninger og foreldremøter, teater i Frognerparken, ferie til Kanariøyene, senere i samvær med andre aleneforeldre til Danmark og vakre Parga i Hellas.
Sammen med dem var jeg ikke alene lenger.
Du er alene om sorger og bekymringer, men også om gledene. Det siste er viktig å huske. At gledene dermed også forsterker seg og blir doble. Iallfall liker jeg å tenke på det slik.
Og jeg hadde aldri hatt dette store nettverket av aleneforeldre, alle disse spennende menneskene, turene og reisene, hadde det ikke vært for at faren til barna ikke mestret hverken livet eller ansvaret.
Og nå, som Kjetil Østli har blitt far til tre og står frem med sitt slit i heimen og forteller at det er aleneforeldrene han forguder, så tenker jeg at – dette var virkelig fortjent.
Og at ja, det har gått bra, det er virkelig en opplevelse for livet, på godt og vondt, og det var ikke så verst.
Og at jeg gjerne fortsatt lar meg erotisere. 😉
Og hylle – sammen med alle de andre fantastiske aleneforeldrene som utgjør en stor forskjell for barna sine hver eneste dag.
Takk!
Kjetil Østlis innlegg: http://www.aftenposten.no/meninger/Vi-har-hatt-en-deilig-tur-til-Skjarsjoen-7400720.html
Gi aldri opp. Ha tro på at du kan klare det. BELIEVE: https://www.youtube.com/watch?v=_jODAY0nJp4
