En helt vanlig dag på jobben

Jeg har lunsjpause på café, jeg er sunn og økonomisk og koser meg med dagens grove baguette med grønnsaker. Da stikker det plutselig til i ryggen, og jeg skriker av smerte.

Klokken 08.00. Rekkehuset mitt trenger vask etter ferien, og jeg har ikke orket å shine det. En venn påpeker at jeg bør ringe en polsk dame som er god på rengjøring og nå har jeg gjort det. Hun ba om å få komme klokken 08.00, men jeg fikk utsatt det til 09.00. Nå rekker jeg å stå opp, kle på meg, drikke kaffe, svare på noen mail, takke nei til en jobb som tar for lang tid og rydde unna det verste før hun kommer.

Klokken 08.10. Vennen skriver til meg at hans bekjente som har hjulpet meg med noe arbeid i huset, er forelsket i meg og vil skille seg fra kona han har søkt familiegjenforening for. Jeg svarer:

– Slutt å tulle. Nei, nei, nei!.

– Det er ikke tull, det er sant, han kommer nå, svarer vennen.

Han har jo fem barn og kone, han må vente på dem. Og jeg er ikke hjemme! Nei, nei, nei!

Klokken 09.00. Den polske damen kommer presis. Jeg takker for at hun kunne utsette en time, hun har en travel dag med mange vaske-jobber. Selv har jeg også en travel dag, jeg har bil på service. Jeg skulle hentet bilen i går, men bremseklossene de byttet ved forrige service fungerte ikke og de vil gjøre jobben på nytt.

Klokken 09.20. Jeg ankommer Elixia gående med sekk på ryggen. Jeg tar alltid bilen og føler meg sårbar og naken uten. Jeg er akkurat tidsnok til å få meg frokost der; kornblanding med Biola bringebær. Jeg leser noen aviser, skifter til treningstøy og setter meg ved romaskinen. Der har jeg oversikt og føler jeg får god flyt.

Klokken 10.30. Verkstedet ringer: Bilen er klar og de har skiftet bremseklosser, men den er ikke EU-godkjent. What? Et bremserør må skiftes, det koster 2500 kroner pluss montering og det kan de ikke gjøre nå, jeg må ha ny avtale. I tillegg anbefaler de understellsbehandling.

Jesus! Hvor mye skal jeg påkoste denne ti år gamle priusen?

Jeg tar toget til verkstedet og spør meg frem. Gudskjelov får jeg tilbake bilen, og de har satt på helårsdekkene.

Klokken 12.00. Jeg er på et storsenter for å ordne neglene mine, spise lunsj og gjøre noen ærend.

Jeg har lyst på pommes frites, softis og boller, det er billig også. Alltid på salg.

Men jeg bestemmer meg for den sunne varianten – dagens sub med grovt brød, kalkun og grønnsaker. En arbeidsgjeng med utenlandske menn og to norske sjefer står i køen bak meg. Vi fleiper om hvor sultne de er, de bestiller doble sub mens jeg tar en enkel. De er så søte. Her skulle Listhaug vært, tenker jeg, og sett det gode samholdet. Jeg googler og ser at de jobber med arbeidsklær. Så skjer det.

Klokken 12.15:

Au! Faen! Det er sjelden jeg banner, men nå gjør jeg det.

Det stikker til nederst i ryggen, under blusen og det er verken akupunktur eller SM – det er en illsint veps.

Jeg reiser meg, veiver med armene, får vepsen løs fra huden, den faller på gulvet, fortsatt levende. Arbeidsgjengen stirrer på meg. – Veps, sier jeg, veps! De nikker medfølende. Jeg raser inn på apoteket og sier jeg må ha noe smertestillende. En utenlandsk ansatt smiler: – Vepsen fant ikke noe annet å kose seg med?

Det er folk som dør av vepsestikk, sier han, det har han hørt.

Han gir meg xylocain, den tar smerten, sier han.

12.25. Xylocain tar ikke smerten, for noe jug. Det verker og svir og det er hovent. Jeg går tilbake til Subway og forteller om stikket. ”Da var det den vepsen som fløy over her som vi ikke klarte å ta,” sier to unge ansatte.

Jeg spør om jeg kan få en gratis kaffe som plaster på såret, og det får jeg.

Eieren kommer tilfeldig og sier hun skal ta det opp med senteret; de er gode på rengjøring, sier hun, men hun skal likevel høre om de kan få bukt med veps som kommer seg inn av inngangsdøren.

13.30. Jeg har time hos en hudpleier fra Pakistan som tilbyr manikyr og pedikyr mens hun tar opp fag fra videregående – påbygg. Hun har lang vei til jobben, halvannen time, og hver kveld er hun på skolen.

Noen ganger er hun så sliten når hun kommer hjem, at hun er helt ferdig.

Vi diskuterer fraværsreglene og er enige om at det er dustete at man nektes karakter i faget om man har mer enn 10 prosent fravær. «Nå er det mindre fravær, men elevene viser lite interesse i timene,» sier hun. Vi er begge for mer frihet for slitne elever! Vi snakker om valget og hun sier med et sukk at hun kjenner ikke mange som stemte i høst; det handlet jo bare om innvandring. Det må da være mer å snakke om?

Hun kommer fra en moderne familie hvor hun får bestemme selv.

Far har jobbet i en norsk bedrift i alle år og hun håper han kan være med å spleise på bil til henne – hun bruker så mye tid på å reise kollektivt. «Kanskje du kan finne en kveldsskole med samlinger hvor det ikke er så strengt at du kollapser», sier jeg og bestemmer meg for rød, plommefarget lakk på neglene.

15.00 Jeg er tilbake på hjemmekontoret og jeg gjør research på en artikkel jeg skriver. Jeg dytter momenter inn og ut og klarer ikke å bestemme meg for hva jeg skal ta med. Saken blir for lang, jeg må stryke noen avsnitt og det er vanskelig. Det skal være korte artikler nå, ikke lange portretter som jeg lærte å skrive en gang.

Samtidig får jeg sms fra vaskedamen; hun er sur og sier jeg må bestille vask oftere, i dag var det skittent – det tok for lang tid.

Jeg beklager og sier det aldri skal gjenta seg, det har vært ferie. Tøff dag her og, svarer jeg, jeg må betale for ny reparasjon på bilen og ble stukket av en sint veps. Hun svarer ok med smilefjes. Puuh.. lettelse.

17.00. Jeg tar toget til Oslo for å delta på et bok-event på Cappelen Damm. Det er alltid så koselig på disse eventene.

Jeg synes det er helt fantastisk at forlaget inviterer til boklanseringer med foredrag, bobler og fingermat – helt gratis.

På toget ringer en kontakt fra Barcelona, det føles mer eksotisk å sitte på lokaltoget, når jeg snakker med noen i Spania. Vi blir brutt hver gang det er tunnell, men på WhatsApp kommer samtalen tilbake. «Når kommer du neste gang,» spør kontakten. Jeg føler meg levende.

17.45. Jeg er ofte med venninner på events, men i kveld er jeg alene.  Det skal handle om humor-boken til LENE HVAL, Balladen med fasaden,.

I løpet av ett minutt skjønner jeg hvor mye folk skjuler bak tujahekker og fine villafasader.

De to damene ved siden av meg i godt hold, forteller sjokkert om en mann som ikke inviterte sine egne foreldre i 50-årslaget sitt, han liker dem ikke. Skandale! Hvor mye mer er det ikke, tenker jeg, kjenner et stikk i hjertet – og nyter fingermaten og cavaglasset. Kan jeg ta to ganger?

17.55. Advokaten min har sendt et brev på mail angående ferdselsretten som naboen nekter meg. Om det ser ok ut, kan hun sende det til motpartens advokat i kveld?”

«Ser fint ut, bare send,” svarer jeg per Iphone.

Hun svarer ”flott, nå rakk du meg akkurat før jeg går fra jobben.” Jeg tenker at hun er dyktig og jobber sent, og at jeg kanske får gi slipp på huset, shine opp, selge og la naboen seile sin egen sjø.

18.00. Det er morsomt å høre på Lene Hval. Hun har med dukkehuset sitt og snakker om alt figuren hennes, eksfrue Nora Helmer i Holmenkollåsen er opptatt av. Lene har gjort suksess med serien Dollhouse i Aftenposten og nå er det blitt bok.

Det er mye selvironi om alt fra blekemiddel på tennene til å hanskes med aupair og bonusmor.

Jeg får lyst på boken. En eldre dame et stykke bak, smiler fra øre til øre, jeg har sjelden sett noen så sprekkeferdig stolt og blid. Så forteller Lene at det er moren hennes og at hun har sydd klærne til Barbie i dukkehuset.

For en skjønn mamma! Kan jeg låne henne? Kvelden er fin.

21.00 Jeg er hjemme i dukke… jeg mener rekkehuset. Jeg skriver ferdig artikkelen og legger den inn på et teknisk system , chatter med noen venner, min sønn, kommenterer på innlegg om hvorvidt det er bedre service i Hellas enn i Spania og skriver på Facebook om Kähler-vaser som alle  fruer ifølge Lene må ha. Jeg finner ut at jeg har en selv også, kjøpt på salg. Det var sønnens kjæreste som begynte og nå synes jeg også de er fine.

At det er fasadevaser, driter jeg i. De er kule.

Jeg hadde en fake designerveske med meg på seminaret kjøpt av en kjekk marokkaner i Barcelona, det er kanskje ikke helt innafor, men det får gå. Hvem ser forskjell i nattens mulm og mørke, liksom?

23.30. Jeg har spist kokte grønnsaker med pasta-saus, jeg gadd ikke å lage middag.

Vepsestikket har sluttet å verke, men jeg kjenner fortsatt murringen.

I morgen er det freddan, og jeg booker et par treningstimer på Elixia-appen; styrke og yoga.  Jeg tar en dusj med den nye dusjoljen som etterlater huden myk og glinsende i stedenfor knusktørr og sovner til lyden av nattoget som durer forbi nederst i hagen. Snart ny dag og en ny dag på jobben – hjemmekontoret.

00.28: Hjertemelding fra han som venter på familegjenforening: – I love you.

Hvordan har han nummeret mitt?

Jeg svarer ikke. Herregud. Skal jeg ta en halv valium for å sovne igjen?

– Nei, nei, nei.