Annonse
«Her kan du ikke stå. Sett deg på plassen din.» Det føles som jeg blir refset som en 7-åring på barneskolen. Jeg har tygget i meg verdens seigeste og dyreste biff og trenger å røre på meg. Men vekteren følger meg med argusøyne. Som en innsatt eller psykiatrisk pasient, beordres jeg på plass.
Skjønner hvordan skolebarn har det
Nå skjønner jeg hvordan barna har det på skolen. Etter tre kjedelige skoletimer er de rastløse, lei og føler seg stuck i et trangt og for varmt og klamt klasserom. Plutselig reiser de seg fra stolen og går for å snakke med en venn og beordres bryskt tilbake på plass. Nok en anmerkning skrives. Sukk.
Utelivet som et fengsel
Jeg var aldri av de som fikk anmerkninger eller refs på skolen. Jeg satt stille på plassen min. Nå forstår jeg de som ikke klarte det. Oslos uteliv er nemlig forvandlet til et altfor strengt og klamt klasserom der regler skal følges og kjeft strøs ut med hard hånd. Som et fengsel, der hver minste bevegelse noteres: Utetiden på ett minutt er over. Den korte telefonsamtalen må avsluttes. Tilbake til cellen din – nå.
Føler et akutt behov for tanntråd
Jeg er på Kullt med en stor gruppe og det er hyggelig – men ettersom timene går blir jeg trøtt og lei. Jeg sitter trangt og inneklemt. Trangen til å mingle, danse, skravle, kline og flørte i baren blir større og større. Min venninne ved siden av innrømmer at hun begynner å kjede seg. Vi er stuck og får ikke snakke med eller bli kjent med resten av gruppen. Det er ikke musikk på stedet og biffen var umåtelig seig, trevlete og dyr. Mesteparten av den sitter fast i tennene mine og heller enn å kose meg med drinken, føler jeg et akutt behov for tanntråd. Slik snegler lørdagen seg avgårde.
Stanset av vekteren.
Etter et toalettbesøk drister jeg meg til å si hei til to menn nederst ved bordet. Det føles som et etterlengtet friminutt. Jeg beveger meg over til andre siden av bordet og sier hei til to andre gruppemedlemmer. Da kommer vekteren: «Her kan du ikke stå. Sett deg på plassen din.» «Jeg bare hilser på noen i gruppen,» sier jeg. Han sr på meg.» Du har stått her for lenge.» Aaaa, han har fulgt meg med argusøyne, altså. Så kort var Eva i paradis. Jeg, en snill pike fra Kolbotn, har blitt en versting som opponerer og trosser reglene.
«Det er noe med måten de sier fra på,» med arrogant mine og med et kroppsspråk som viser makt,» sier en i gruppen. Jeg enser det nesten ikke lenger. Jeg bare føler meg usigelig trett av alt sammen.
Trenger musikk og god stemning
Sammen med venninnen tusler jeg ut av lokalet. Vi trenger musikk, folkeliv og god stemning og prøver Andys pub. «Dere får et bord, men dere kan ikke forlate det,» sier vakten. Det høres ikke forlokkende ut. Vi blir plassert under en diger TV-skjerm. Det er fotballkamp med øredøvende, høy lyd. Nei, dette går ikke. Vi stikker videre og havner på en hyggelig bar nær National. Der sier en smilende servitør fra Albania at vi får gjøre det beste ut av det til tross for øsende regnvær. En drink senere er vi iskalde og drar hjem.
De som sier andre er egoistiske er mest egoistiske selv
Det som overrasker meg mer enn bryske vakter som kjefter og smeller, er hvordan folk svarer meg på sosiale medier når jeg skriver om dette. «De er lei av rosabloggere og det er egoistisk og overfladisk å sutre over dårlig behandling .» Det eneste som gjelder nå er å overleve en pandemi, sier de. Da snakker de selvsagt på egne vegne, fordi de er redde for et virus 9 av 10 ikke merker at de har.
«At pandemien er mest farlig for urfolket, for fattige innvandrermenn og for folk på for dårlige sykehjem og at nedstengningen skaper mer frykt og fattigdom, bryr deg seg katta om. De driter i selvmord, familievold, trafikkulykker, drukning og hvor mange som har dødd i influensaepidemier. Det eneste de er villige til å uttale seg om er «pandemien og at jeg må følge reglene ellers kan jeg smitte en kreftsyk på onsdag.» «Se hva som skjer i Sverige.» Blablabla. Alltid de samme overfladiske og lite reflekterte frasene. Som om de er lobotomert eller får lønn av helseministeren for å si det.»
Snakket om livet – ble kneblet
Den kvelden, rundt bordet, snakket folk både om morsomme opplevelser og om alvorlige livskriser. En hadde slitt psykisk, en hadde problemer med barna, en slet med et brudd, en skulle opereres, en hadde utmattelsessyndrom. Alle var glade for å komme seg ut å ta en øl i hyggelig samvær. Dette er virkeligheten, dette er livet.
Men for Oslos vektere – og coronapolititet på sosiale medier – handler alt om å få andre til å holde seg på plass.
Coronapolitiet har lite å by på
«Der var du utenfor igjen ja: Og vi har svarene klart. Det samme vi alltid sier. Det lille, tafatt begrensende vi har å by på:»
«Det handler om å overleve en pandemi nå. Lytt til myndighetene. Sett deg ned og hold kjeft.»
Selv en uteligger eller kassadamen på Rimi hadde vært mer interessant å debattere med. Og vedkommende som slet psykisk, hadde ufattelig mer å by på enn coronapolitiet på sosiale medier. For han strødde ikke om seg med fy-rop til andre. Han bød på seg selv, på levd liv, på virkeligheten.
Den seige biffen trenger jeg heldigvis ikke å streve med igjen.