Annonse
Foto: Faksimile fra ABC Nyheter
Jeg leser nyhetene på nettavisene onsdag kveld.
Mot meg lyser to mannsansikter.
Det ene tilhører svømmeren Alexander Dale Oen. 26-åringen som ufattelig og tragisk fikk hjertestans og døde under treningsleir i USA tidligere denne uken.
En hjertevarm person og et helt utrolig forbilde.
Alexander Dale Oen vant VM-gull på 100 meter bryst i Shanghai 25. juli i fjor. Han gråt da han sto på seierspallen – det var fordi han tenkte på terrorangrepene her hjemme bare noen få dager tidligere. Han ønsket han kunne gjøre noe for ofrene.
Det andre ansiktet jeg ser lyse mot meg på nettsiden tilhører en massemorder. Anders Behring Breivik, 32 år gammel.
Mannen som sto bak udåden som fikk Dale Oen til å gråte da han vant VM-gullet i juli.
Noe sier meg at Gud valgte feil person denne gangen. Jeg tenker stygge, beske tanker om hvem av dem som burde ha fått hjertestans, og det er ikke Dale Oen.
Sakene har ingen sammenheng, men i mitt hode lever sakene sitt eget liv, og det føles blodig urettferdig at den gode måtte ofres og ikke den onde.
Er det lov å ha slike hevntanker?
En meddommer måtte trekke seg fordi han hadde skrevet under psevdonym på Facebook at massemorderen fortjente dødsstraff.
Tenke det, mene det, si det ja, men skrive det på sosiale medier: Nei.
For en uke siden var jeg fornøyd med å støtte rosetoget og synge ’’en himmel full av stjerner.”
Men når en av de største stjernene tas fra oss, trøster det ikke lenger med sang.
Jeg gruer meg til resten av rettssaken og nærmest håper på at en snart vil klikke der inne og gi Breivik skikkelig inn.
Som om det ville hjulpet på noe…
Ofrene fra Utøya og Regjeringkvartalet får ikke tilbake sine.
Kjæresten og familien til Dale Oen får ikke godgutten sin tilbake.
Likevel klarer jeg ikke å la være å tenke at han leser visst aviser og ser nyheter i fengselet, denne massemorderen.
Jeg håper han legger merke til at en annen, mer betydningsfull person enn han topper nyhetene akkurat nå.
Og at det er Alexander Dale Oen vi gråter for, ikke for ham.