Annonse
Turister frykter terror og mange dropper Tyrkia i sommer. Jeg valgte å reise til Alanya.
Skal-skal ikke? Jeg har lyst til å reise til Tyrkia, men er usikker: I avisene leser jeg om terror i Istanbul og Ankara og det står at turistene dropper Tyrkia i sommer.
USA har advart om terrorfare mot turistmål i Tyrkia mens norske myndigheter ber oss holde oss unna grensen til Syria.
Jeg har følt meg trygg i Tyrkia tidligere, men vet ikke lenger hvem jeg kan stole på:
Vil en selvmordsbomber dukke opp på flyplassen i Antalya? Vil en skummel mann med svart hette over hodet komme til stranden og begynne å skyte vilt rundt seg? Er Ving-hotellet ved Kleopatra-stranden helt trygt eller kan en av de ansatte være skjult IS-tilhenger og plutselig gå amok blant gjestene? 
Jeg vil ikke la terroristene vinne. Jeg vil reise. Sjansene for å oppleve terror er uansett små. Noen hevder sågar at bilturen til Gardermoen er mer risikofylt enn selve reisen: Flere forulykker i bil enn grunnet terror.
Morgenen etter at valget er tatt og sommerens Alanya-tur bestilt, smeller det i Istanbul:
Forskrekket leser jeg på nettet at minst 11 mennesker er drept i et buss-angrep.
Det føyer seg inn i rekken av flere angrep i Tyrkia: I mars ble mer enn fem mennesker drept da en bombe eksploderte midt i Istanbul. Få dager tidligere døde 37 mennesker og over 70 ble skadet i et selvmordsangrep mot en bussholdeplass i Ankara. I februar ble 28 drept i et angrep mot en militær-buss i Ankara. I januar ble 13 turister – tolv av dem tyske – drept i et angrep i turiststrøket i Istanbul. En nordmann var blant de skadde.
Les også: Ikke la terroren vinne!
Er det rart at vi blir redde? Vi vil ha trygg ferie, ikke være redde for å dø! Jeg kontakter Ving og hører om jeg kan avbestille reisen, men det går ikke: Den er betalt og Ving garanterer for sikkerheten. Ved den minste fare, vil turister bli evakuert.
Det store Thomas Cook-flyet er fullt og mange reiser med småbarn. Om bord hersker fred og ingen ser redde ut. ”Jeg har jobbet 6 år i Istanbul,” forteller en småbarnsfar på vei til Side med familien. ”Det smalt ca en gang i året, men jeg var aldri borti noe selv.” Han føler seg trygg, men vil kanskje holde seg mer inne på resortet i Side denne gangen, sier han. To venninner fra sørlandet ler: Foreldrene ville ikke at de skulle reise, men de dro likevel.
Det er ingen tegn til uro hverken på den store flyplassen i Antalya eller på bussen til Alanya. Det store turisthotellet ved den vakre Kleopatra-stranden har mange gjester, selv om det er ledige plasser ved frokosten, ved stranden og bassenget.
”De store hotellene klarer seg,” bedyrer de ansatte.
Taxisjåføren som kjører kjæresten og meg inn til sentrum i Alanya er frustrert.
”Jeg droppet restaurant-jobben og kjøpte meg taxi. Hvem kunne vite at det ville bli sånn som dette? Jeg kommer til å miste alt. Men livet går videre», sier han oppgitt.
Han snakker om politikken som han mener ødelegger alt. ”5000 forretninger har måttet stenge i Antalya og det blir stadig flere,” sier han.
”Hvordan skal vi vite når det er rolig her og når det kan skje noe?» sukker en erfaren fotograf.
De har stamgjester som uteblir i år. Kona hans jobber på et hotell med russiske gjester og det er stengt i sommer. Russerne kommer ikke lenger på grunn av Putin og skandalen med det russiske jagerflyet som ble skutt ned av den tyrkiske hæren.
En kelner på en restaurant på gaten overfor hotellet, sier han vil gi oss god service. Han setter de to flaskene med efes i en isbøtte for å holde den ekstra kald i varmen.
”Erdogan er verdenshersker,» sier han og rister på hodet. Før kunne han selge øl billig, det går ikke lenger under det nye regimet. Han må betale mye mer for ølen enn før.
”95 prosent av russerne er borte, 35-50 prosent av skandinavene,» sier han. «Folk er redd for bomber.» Han er godt opplyst. Samtidig er han ydmyk og unnskylder seg for at han snakker om politikk med hyggelige gjester.
”Kanskje ikke dette året, men året etter kommer turistene tilbake,» håper han.
En yngre ansatt er mere skeptisk. ”Du vet hva som skjedde i Egypt? Det kan bli sånn her om noen år, at ingen turister kommer lenger.
Noen har anbefalt å holde seg unna folkemengder. Hva er folkemengder? Er det stranden? Er det frokost-restauranten? Er det turistbussen som frakter oss til flyplassen; kan den bli kapret? Er det den flotte borgen der mange turister nå glimter med sitt fravær?
Er det konserter; etter det som skjedde i Paris? Er det disco-baren i sentrum, der vi nyter en coctail sammen med leende tenåringer som feirer bursdag og bartendere som gjøgler og danser?
Det er umulig å være i Alanya om vi ikke kan bevege oss fritt.
Kjæresten føler seg helt trygg, mens jeg har den lille angsten i bakhodet:
Det jeg har lest om terror på nettet har festet seg på netthinnen. Det smeller et sted og jeg skvetter litt. Selvsagt er det ingenting.
Jeg åpner avisene og leser om et skytedrama på en klubb i Ayia Napa på Kypros – et av stedene jeg vurderte å bytte Alanya med, da det føltes tryggere!
For en skjebnens ironi. Det smeller på Kypros mens her, i Alanya, hersker idyllen. Fullmåne, blankt hav, bølgesus og vakker solnedgang.
Vi går tur langs havnen og snakker med noen av de mange båtførerne som arrangerer dagcruise.
”Beklager, ikke noe kveldscruise denne sesongen, vi har få turister og må prioritere dagcruisene, sier de. Vi kan få bade i grotter, bli malt med leire og få lunsj og drikke for en billig penge. Det blir ikke fulllt, så vi får god plass til å sole oss på dekk.
Flere turister klager over at det ikke er blitt billigere i Alanya. ”Det virker som de skrur prisene opp i stedenfor ned i mangel på turister. ”
Det er stille i byen og skal du ha liv på klubbene og diskotekene, må du komme etter midnatt, sier de.
Men på ute-barene i sentrum møter vi helt fra 22-tiden et bra natteliv. Blide og gjestfrie tyrkere, het dansemusikk og topp show. De gir alt, lite turister eller ikke. Tyrkerne er gode på service, på mat, fest og moro, arrangementer, dans, musikk.
”I Spania er de mye surere,” sier en voksen dame som har feriert fast i Tyrkia i 10 år. Hun vil reise neste år også.
”Håper å se dere igjen,” sier fotografen som tar bilder av oss i en hage i Alanya og på Kleopatrastranden.
«Han skyter med kameraet, men det er også de eneste skuddene som høres.»
Vi opplever tyrkisk aften med magedans og folkloreshow
og feirer midtsommeraften med svenske bestemødre med blomsterkrans i håret og barnebarna på slep. Sammen danser vi på skumparty til elektromusikk og spiser jordgubbtärta. Vår tyrkiske kelner er ung og søt, han har akkurat fylt 17 og bedyrer overfor sin sjef at vi tilhører hotellet, han kjenner oss igjen.
Jeg får ikke omgivelsene til å stemme med bombestoryene i media. Hvordan kan det skje noe her, hvor vi sitter fredelig med hvert vår hvitvinsglass i en trivelig hotell-hage?
Mine tyrkiske venner bor i Tyrkia hele året og de lever fortsatt alle sammen. De kan ikke velge om de vil bli eller ikke. Mange av dem har ikke jobb denne sesongen. Selv kan jeg velge om jeg tør å ta sjansen på å reise en eneste sommeruke. 
Jeg vil fortsette å dra til det koselige landet.
Og kanskje er det en lysning for turismen likevel: I skrivende øyeblikk har Erdogan sagt unnskyld til Putin for flyet som ble skudd ned.
Det er håp for verden.
Tine Holm, helseblogger. 🙂
Foto: Rıdvan Sağlamer og private bilder