Annonse
Verden over hylles NRK-serien Skam for å følge et ungt forelsket par, Even og Isak. Serien bryter ned fordommer rundt homofili.
I helgen gikk siste episode av ungdomsserien Skam, som har tatt helt av både i Norge og utlandet – til tross for at de tre sesongene kun er vist i Norge med norsk tekst. Serien er nå solgt til USA.
SKAM hylles. Les her:
Serien som spilles av helt vanlige ungdommer er laget for å minske presset blant ungdom. NRK og skribenten bak suksessen, Julie Andem, drømte ikke om at også voksne på 40+ skulle bli hektet på serien. For hektet har vi blitt!
På stamkafeen overhørte jeg to voksne damer diskutere serien: De snakket om det homofile paret ISAK OG EVEN.
”Vet du, datteren min satt og gråt i den episoden der Even og Isak er sammen på hotellrommet. Da jeg så episoden selv, så forsto jeg ikke hva hun gråt for – men den minnet henne om noe personlig…. Det er ille at den siste episoden går i kveld. Heldigvis har de bestemt seg for å lage en ny runde.”
Ville de hatt denne samtalen uten SKAM? Serien har vist oss at det handler mest av alt om om forelskelse mellom to mennesker, og det er med på å alminneliggøre homofili.
Plutslelig er det helt ok å se to gutter kysse til stadighet – SKAM har åpnet øynene våre.
Selv gråt jeg da jeg så klippet der Even fikk svar fra sin svært religiøse mor: Han hadde tatt mot til seg og skrevet i en sms at han har blitt sammen med en gutt og ber om unnskyldning om hun ikke liker det.
Dagen etter får han endelig svar, og det lyder som følger:
FØLELSER: Dette var et sterkt øyeblikk. Jeg gråt.
«Dramatikk følger; for Even blir manisk og viser seg å være bipolar og en stund ser det ut til å være slutten på det nye forholdet.»
Men kjærligheten vinner, og vennegjengen gir nok en gang støtte og viser toleranse. Her bidrar serien til å alminneliggjøre og skape kunnskap rundt psykisk sykdom på en god måte.
Isak og Even reunion scene: Klipp fra youtube.
Flere har fortalt at Skam gjør det lettere å stå frem som ung homofil: Les her:
Selv opplevde jeg mitt første møte med homofili på folkehøgskolen i Skjeberg. Da vi kom tilbake fra påskeferien, fortalte rektor at A. var død. Han hadde tatt livet sitt i ferien; fordi han var homofil. Det gjorde et enormt inntrykk på meg. Han hadde venner, han hadde virket innesluttet, men frisk.
«Hvorfor måtte han henge seg bare fordi han likte gutter? Hadde han ingen å snakke med?»
Det året skjedde alt. Jeg var sjokkert vitne til at medelever på skolen ble utvist pga. hasj. Vi ble stengt inne et rom og fikk beskjed om at vi måtte få alle misbrukene til å melde seg. Ingen ville tyste på vennene, og rektor stengte skolen en hel uke som straff. Kassettspilleren min ble stjålet og klær forvant fra vaskekjelleren. En jente som hadde virket fjern, sluttet brått, og rektor sa at hun var blitt innlagt fordi hun hadde begynt å se mennesker som DYR. Nok en skremmende episode: Kunne det skje meg? Jeg ville ikke tvangsinnlegges!
På do lå det dobøker, en slags åpne dagbøker, der noen jenter fortalte om et utagerende liv og jeg følte meg som et gudsord fra landet. Jeg haiket hjem for å ha en romanse med en don juan fra det lokale diskoteket, istedenfor han jeg egentlig var forelsket i på skolen. Det ble ikke noe mer med ham, vi var begge for sjenerte.
Og så var det kosegruppen – som vi også finner i SKAM. Sgruppen – som var så koselig at jeg la på meg 10 kilo på vafler og kjeks, og måtte på diett med tab, hjemmebrent og joggeturer i nevnte påskeferie. Det var tøft å være ung da også. Vi slet med skoleprestasjoner, med forelskelser, med å være populære nok. Men vi snakket ikke om det, verken med hverandre eller mor og far.
«Ungdommene i Skam fremstår mye mer voksne og reflekterte enn vi var. Særlig guttene. Når Isak strever med identiteten sin og forelskelsen i Even får han støtte og hjelp fra kameratene. Og han får snakket ut (smset) med foreldrene.»
Ville det gått så bra for 20 og 30 år siden? Jeg husker jeg tenkte med skrekk på at min far, som forekom meg stivbent og full av fordommer aldri ville tolerert eller forstått homofili. Det var ille nok for ham å svelge at datteren begynte å røyke. Jeg var ikke engang 16, men over 20!
Klar for å se serien nå? Sjekk innlegget mitt, med direkte linker til serien: Derfor liker jeg SKAM.
Vi har alle godt av å se SKAM. Det gir oss en mulighet til å lære, reflektere, bli kvitt stengsler og være mer åpne og tolerante mot hverandre. Som følge av romansen mellom Even og Isak, har flere unge våget å komme ut av skapet. De som slet med dette for 10-20 år siden, sier de hadde ønsket en slik serie den gangen de følte seg annerledes og alene. Folk som arbeider innen psykisk helse, hyller at diagnosen bipolar (før manisk depressiv) blir tatt opp på en seriøs måte: Man er ikke gal, men har noen utfordringer.
Som alle andre er jeg spent på hva som blir nytt tema og hvem som som blir ny hovedperson i sesong 4. Skal det handle om tøffe Sana som er muslim eller om usikre kosegruppe-Vilde? I mellomtiden leser jeg om hvordan serien ble til; og det er spennende nok! Hatten av for Julie Andem, som nylig vant språkprisen for serien. Hun har gjort en kjempejobb. Det er så bra gjort – og viktig – at jeg skulle ønske jeg hadde laget serien selv.
Slik lagde de SKAM: Les her.
Manus-forfatteren vil gjøre det lettere å være ung: Les her:
