Annonse
Jeg møtte aldri Ari, og det er jeg lei meg for. Jeg skulle gjerne opplevd det flotte mennesket alle snakker om. Når han begraves i morgen, følger jeg det fra TV-skjermen. Å være tilstede i Domkirken blir for heavy.
Screenshot: Ari Behn (47) er død
Jeg er på vei hjem fra julelunsj med familie i Oslo da sønnen tekster meg. Jeg åpner meldingen på messenger og tenker at vi kanskje har forbyttet noen julegaver. Ordene som lyser mot meg er uvirkelige: Det er screenshot fra VG: Ari Behn er død, står det. Sønnen skriver at han tok sitt eget liv, og det eneste jeg finner på å svare mens jeg raser langs E6 på vei hjem i mørket 1. juledag er det ene ordet Ari brukte selv. Faen.
Kalde facts med syv små ord
For det er jo bare trist som faen at denne kunstersjelen, dette åpne, spirituelle og helt spesielle mennesket ikke er mer.
Jeg tør ikke lese mer før jeg er hjemme. Jeg stanser bilen utenfor rekkehuset, tar meg ikke tid til å parkere i garasjen. Lamslått åpner jeg nettavisene og leser mens jeg føler meg død innvendig. Det er tilfelle. Ari Behn tok sitt liv 1. juledag. Harde og tunge facts forklart med syv små ord.
Jeg ringer sønnen opp igjen og vi har en prat. Vi har selv mistet pappaen til rus og stått i mye og det gjør oss vare. Vi passer på hverandre og har en av oss forsøkt å ringe, ringer den andre alltid fort opp igjen for å å sjekke om alt er bra. Sønnen har samboer og blir tatt vare på der. Selv tar jeg meg en øl for å roe meg ned. I julen har jeg selv følt på savn og sorg og dette topper alt.
En mann, ingen påfugl
Jeg ser folk kaller Ari for påfugl. Han var jo ikke en påfugl. Han var en levende mann av kjøtt og blod, med et stort hjerte. En trebarnsfar som skulle levd lenge i landet og blitt bestefar.
Han var fargerik, en helt eksepsjonelt begavet og intelligent fyr, mer følsom enn de fleste norske menn, mer spansk, latino, hva du vil, mer feminin, samtidig kjekk og mandig nok i massevis.
Hva gjorde Ari så fortvilet?
Hva som har skjedd som gjorde ham så fortvilet det siste året av sitt liv, vet jeg ikke. I følge bestevennen Per Heimly var det så mye Ari slet med. Han mistet Märtha, sin store kjærlighet. Han slet med bruddet, å finne igjen til kjernen av seg selv, å gå videre. Det var tøft for ham at livet i Kongehuset hadde en utløpsdato. Samtidig følte han ikke at han var bra nok. Forfatteren og kunstneren slet med dårlig selvtillit. Når han fikk kritikk brydde han seg på en måte ikke om det, men følte seg samtidig som en skyteskive.
Ny kjæreste og kunstsuksess
Jeg har alltid syntes at Ari var kul, og har aldri helt tatt innover meg at han opplevde seg mobbet av folk. For like mange beundret han og satte ham høyt. Etter bruddet fikk han vel så mye sympati som Märtha. Han fant seg ny kjæreste 10 måneder etterpå, jurist og venninne gjennom mange år, Ebba, fra samme sted som ham, Moss. Han gjorde kunstsuksess og skrev bok med eldstedatteren.
Finnes som oftest en vei videre
Over 50 prosent av alle ekteskap ryker, og når Ari snakket, var det også med visshet om at det gjelder så mange. Likevel klarte han ikke å reise seg som den han var, i all sin prakt.
Det gjør de færreste av oss: Vi blir eldre og må se tilbake på tapte glansdager med vemod. For de fleste av oss finnes det likevel en vei videre, på tross av opplevd smerte og noen sår kravler vi oss videre.
Bipolar?
Selv har Ari uttalt at han lurte på om han kunne være bipolar. Det er mye som tyder på at det kan stemme, når jeg leser beskrivelsene andre gir av ham. Selv skrev han tidlig i VG om døden og det grønne lyset som skal møte oss når vi er borte. Trodde han på flere liv, slik som Märtha, slik som sin mor?
Kunne drikke for mye
Ari var også åpen om at han av og til kunne drikke for mye, og uttalte i intervjuer at han ikke visste om han klarte å fullføre prosjektet som ektemann og far.
Skipet sank
Slik ble det altså på flere måter. Bruddet kom, i 2016. Han holdt hodet over vannet i noen år etterpå. Så sank skipet: På tampen av 2019 avsluttet han livet, så altfor, altfor tidlig. 47 er ingen alder. Han var rene ungdommen, morsom, nysgjerrig med alle muligheter åpne fortsatt.
Hva skjedde?
Dette er spørsmål jeg har: Kom Ari til julefeiring på Kongsseteren hvor han var invitert? Dukket han opp der julaften og ble innlosjert med Märtha, Durek og barna og feiret jul som om ingenting var i ferd med å skje? Var det etterpå da han kom hjem til Lommedalen at alt svartnet, eller hadde han planlagt å ta livet sitt en stund før dette?
Som fra en såpeserie
Dramaturgien er som hentet fra den mexikanske TV-serien La casa de las flores. Der henger ektemannens elskerinne seg i taket i familiens blomsterbutikk, der de lamslått og forferdet finner henne.
Her, i Norge, i virkeligheten skjer dette: Tidlig 1. juledag ser vi bilder og film av Durek og Märtha arm i arm sammen med barna og kongeparet i kirken, utenfor Holmenkollen Kapell. Der er ikke Ari invitert, for det er ikke kotume å bli invitert etter en skilsmisse. At Durek skulle dukke opp, visste ingen. Det kan vitne om raushet fra Sonja og Harald. Alle ser glade ut.
Tok livet sitt rett etter julefeiringen
Timer etterpå, er bildene som kastet i bakken og brent ut, som aske. For nå er alle avisene viet Ari Behns selvmord. Rent uhyggelig og bare veldig, veldig trist for alle. Det er mye fortvilelse i et selvmord, naturlig nok. Det er også mye sinne. Kanskje var han mest sint på seg selv. Heimly sier at Ari angret og at han ikke orket mer savn og lengsel.
Trodde ikke han hadde det i seg
Per Heimly sier også at han da han hørte om selvmordet tenkte på Hemingway, kunsteren han og Ari begge forgudet. Hemingway skjøt seg. Men at det skulle ende med selvmord for Ari var sjokkartet og helt uventet selv for bestevennene. De trodde ikke han hadde det i seg selv.
Og det trodde ikke jeg heller. Som de fleste kjenner jeg folk som har blitt tatt av rusen og folk som har tatt sitt eget liv. Men at det skulle skje med Ari? Aldri.
Når ingenting hjelper
Det varmer, som vår kjære konge sier i sin nyttårstale, at så mange tente lys for den tidligere svigersønnen og hedrer ham i ettertid. Også kongen snakker om mørket som kan bli så altoppslukende at ingenting hjelper, selv ikke kjærligheten til sine nærmeste.
Du skulle ventet, Ari. Du skulle søkt bedre hjelp og støtte. Det er alltid håp om å få det bedre. Etter tunge stunder kommer alltid en lysning. Vi er så mange som gjerne ville hjulpet og trøstet deg. Men hva vet vel vi om hvordan du hadde det på slutten?
Din mor sa det så godt: Hun lettet smerten vi alle følte på med følgende ord: «Det var ikke mørket som tok deg. Det var lyset som kom deg i møte.»
Henne, familien din, døtrene og dine nærmeste tenker jeg på nå.
I kveld tenner jeg et lys for alle som har mistet noen, men som er nødt til å leve videre og som går det nye året fattigere i møte.
Trenger du noen å snakke med?
Kirkens SOS: 22 40 00 40
Mental Helses hjelpetelefon: 116 123
Jeg kommer tilbake med en ny blogg etter begravelsen 3.1.20