Annonse
Helsetine i syden: Å nyte et dagscruise på sjøen er ikke som før. Alt er forandret. Før viste kapteinen deg soldekket med et smil. Nå er han maskekledd og sender deg rett til en smittevernstasjon. Følger han ikke coronareglene, vanker 16 000 lire i bot.
Det er nye regler å følge for alle i 2020. Slik er det også i Alanya, Tyrkia. Det er viktigere enn noengang å lytte til lokale råd. Det er også viktigere enn noen gang å vise omtanke for de lokale næringsdrivende, som prøver å redde stumpene av en spolert sesong. Her er noen råd.
- Vær positiv og vis omtanke for de lokale næringsdrivende. Aldri har jeg hatt et så koselig møte med kapteinen på det lokale dagscruiset i Alanya. Han henter meg med motorsykkel og kjører meg ned til havnen. På den lille turen ned, forteller han åpent om hvordan coronakrisen har forandret livet for ham og familien. I begynnelsen gikk han ned til havnen hver dag for å se på båten sin. Så orket han ikke lenger. Det var for vondt. Det verste var å holde barna i barnehagealder inne, sier han. Det var umulig. Da alle lekene var lekt og det ikke var mer å finne på, smugtok han med ungene ned til havet for å bade. Det var ikke lov, men de var desperate etter å komme seg ut og han visste å holde seg unna kontrollørene. «Og tenk på de små barna som ikke får se vennene sine,» sier han når vi parkerer i havnen. I Alanya skulle skolene starte opp i september, men plutselig kom en ny melding om at det ikke kom til å skje. Alle barn undervises nå hjemmefra via internett. Det er to TV-kanaler som sender skole-undervisning, forklarer han, og rister på hodet. Fortsatt er han preget. «Jeg orker ikke bade eller noe denne sesongen. Alt er så weird,» sier han. «Den ene dagen skal vi bruke maske, den andre dagen ikke.» Han kan få 16 000 lire i bot om han har en passasjer for mye. Den nye limiten er 15. Nå har kontrollørene også begynt å sjekke hver båt før avgang. Det er fordi de store partybåtene har hatt for mye festing, sukker han. Passasjerer deler bilder av foam partys på sosiale medier, og politiet eller andre kontrollorgan reagerer. Det går utover de minste selskapene, som hans. Men hva kan man gjøre? Man må bare gjøre det beste ut av det og håpe på bedre tider. Han er svært glad for at jeg og min svenske bekjent er med på turen: Noen turister er bedre enn ingen og han liker skandinaver.
2.Kapteinen får ytt bedre service til hver gjest. Det hjelper å tenke positivt, både for turister og fastboende. Det er denne kapteinen flink til. Hele påskesesongen røk for han. Han hadde fullbookede båtcruise med skandinaver. Så kom corona og ødela hele sesongen. i juni hadde han ikke lengang lov til å servere lunsj ombord. Sakte, sakte, kan vi begynne å gjøre det mer normalt, sier han. I dag får vi både frokost, lunsj og frukt. Han serverer maten og drikken selv, da buffet hvor man tar maten selv, ikke er lov. Og han bruker maske når han tilbereder maten. Ellers er alt som normalt, med musikk, badestopp, unge menn som klatrer høyt opp på fjellet og hopper, og hyggelig samvær. «Jeg får sette på litt rolig musikk,» ler han. Høy partymusikk er nemlig ikke lov lenger, heller ikke til sjøs. Nå kjører han tre ganger i uken, med 4-10 gjester. Det er bedre enn ingenting og vi blir bedre kjent. Jeg får ytt bedre service til hver enkelt gjest, «sier han optimistisk. De to gangene jeg er ombord er det turister fra Sverige, Finland og Nederland. Han kan ha russere også, men velger å ha de på egne cruise.
3.Slik foregår innsjekkingen ombord. Tyrkerne er smilende og gjestfrie og det er rart å se kapteinen og ansatte ombord med maske. Det blir mer kaldt og bryskt, selv om de ikke vil det. Mens de før viste meg soldekket, blir jeg nå sendt rett til en smittevernstasjon. Der blir temperaturen min målt på armen og resultatet skrevet ned på en liste sammen med navnet mitt. Listen ser ut som lister over interesserte på en budrunde, men er en del av registreringen de er pålagt å gjøre så lenge covid-19-reglene gjelder. 36,3 er temperaturen min denne morgenen. Tidligere har den vist 36,6. Fra å være motstander av rigide coronaregler og stritte i mot , har jeg nå klart å snu det til å bli nysgjerrig og mere velvillig: «De vil jo faktisk bare ta vare på oss. De passer på at jeg har det bra. Det er derfor de ber meg bruke maske eller selv går med den og det er derfor de bruker temperaturmåling. De vil jo sjekke at jeg har det bra og ikke blir syk.» Med denne innstillingen og endrede tenkemåten, går det lettere for meg å godta hysteriet. Hva viser temperaturen min i dag? Har jeg høyere eller lavere temperatur enn andre? Det er faktisk litt interessant. «Vi har hatt gjester med temperatur over 37, men det er normalt på grunn av varmen,» sier en ansatt ombord. Antibacen er på plass og vi vasker hendene og holder avstand på dekk. Personalet bruker maske når de tilbereder maten. Selv trenger vi ikke maske ombord, bare ut i gaten.
4. Snakk med andre turister om covid-19: Vi er alle i samme båt og det er lettere enn noengang å bonde med andre mennesker Jeg snakker litt med en finsk dame ombord. Hun skal være her til november. Mannen hennes har kommet ned og blir noen uker, så drar han hjem. De holder hender og storkoser seg ombord denne dagen. Jeg spør om det er corona-trøbbel i Finland: «Det er ikke noe stort problem men de lager det til et stort problem,» sier hun og ser sint ut. Det er slik jeg opplever det også. Noen turister fra Nederland forteller meg at de har leilighet i Alanya. «Det er stille i år,» sier de. Færre folk. Vi diskuterer corona-reglene og de blir overrasket over at det er så stor forskjell mellom reglene i de skandinaviske landene. At Sverige har holdt helt åpent, mens Danmark og Norge stengte ned, ante de ikke. Selv vet de ikke hva de skal tro. Det er mange ville teorier som går her nede også, blant annet om at viruset er laboratorieskapt og at Bill Gates er synderen. Om at det er for mange gamle, unyttige i verden og at vi må kvitte oss med dem. Politics. Politics, sier mange, fra taxisjåfører til restauranteiere og rister på hodet. Min svenske bekjent er i helsebransjen og overbevist om at viruset kommer fra dyr, akkurat slik vi har blitt fortalt det. «Hvordan vet vi at det stemmer,» sier nederlenderen. Han er godt voksen og er midt i mellom, sier han – han tror litt på viruset men ikke på alt, og han er langtfra hysterisk. «Nyt livet. Vi lever en gang,» sier han til meg og hopper i havet Jeg er hjertens enig. Samtidig er vi jo alle preget at denne situasjonen nå. Alvoret og skrekken har satt seg litt, selv om vi bader av oss den lille frykten underveis. Den samme lille frykten som vi tidligere hadde mot terror, mot å bli overfalt på åpen gate. Slike ting. Den gjelder nå et relativt ufarlig virus. Min svenske bekjent er litt reddere enn meg grunnet alder, men hun er enig i at 9 av 10 som dør er gamle og syke mennesker. Som i USA, diskuterer vi. De er sykelig overvektige og spiser og lever usunt. De dør av en grunn. «Ja og på sykehuset kollapser lungene, ikke på grunn av covid-19 men på grunn av fettet,» sier sykepleieren.
5. Vi må lære oss å leve med dette. Vi må lære oss å leve med dette, sier flere lokale næringsdrivende som jeg møter. Ja, hva skal de ellers gjøre? De må kjøpe inn det dyre smittevernustyret som noen tjener voldsomt mye penger på og betjene kundene med maske, ellers får de rett og slett ikke drive på. De får 900 lire i bot om de blir tatt uten maske, og stedet de driver blir bøtelagt i tillegg. Og ingen vet hvor lenge det varer. «They fuck us good this year,,» sier en bareier. Det ryktes at politiet er på vei, og de løper og henter maskene, munnbindene, som de har tatt av for å kunne puste litt. Jeg lytter også til de som er sinte og oppgitt, for det er normale reaksjoner jeg ofte har selv. Vi kan ikke blindt følge rådene uten å si hva vi mener og bruke hodet. Det er menneskelig å være frustrert og stille spørsmålstegn ved alle tiltakene. Ingen har sett noen syke her i Alanya eller kjenner noen som er syke. Det går rykter om at på et all inklusive hotell for muslimer utenfor Alanya er det helt fullt og at ingen bruke maske der. En hotell-eier har fortalt meg det. Jeg spør kapteinen, men han vet ikke om det stemmer.
6. Vi må lytte til fornuften. Min nye venn fra Nederland, nyter lunsjen ombord og virker avslappet. Vi må lytte til fornuften, nikker han. Senere, på stranden møter jeg en dansk mann og han er redd for at hele Danmark skal stenge ned igjen. Han driver to restauranter i København og håper ikke det skjer. Vi diskuterer de nye reiserådene og synes 15. januar er lenge med nye reeiserestriksjoner. Men vi er jo her nede og vi lever, ler han. Selv har han vært her en måned. Bank i bordet, sier jeg – før vi hiver oss på den nye bølgen. Ikke den nye coronabølgen. Den nye bølgen som kommer veltende mot oss i havet dene dagen på Cleopatrastranden. Nesten som en tsunami – om man skal bli tatt av panikken og bli virkelig redd her. Det er slik frykt som kan sette seg. Men det viser seg å være en ufarlig bølge som vi kan ri på, og føle oss levende.
7. I båten har vi inntatt en god grill-lunsj. Nå er det tid for frukt og ny servering av drikke. Vi kan få alt fra tyrkisk øl, til vin og sprit og cola, te og kaffe. Kapteinen setter på tyrkisk musikk og vi slapper av på dekk. «Jeg tenker å kjøre ut november ,» sier han før han kjører meg tilbake til hotellet på sin motorsykkel. Han har et håp om at neste sesong blir bedre.
2019 var jo så bra. Det var som en drøm. Tyria hadde slitt lenge og var endelig tilbake på reisetoppen. Så kom covid 19 og ødelagt alt.
– Vi får se, smiler han, så ses vi neste gang. Kanskje allerede neste uke eller neste år. Den som lever får se.
