Annonse
Et år siden i dag:
What else is new? Gamle, fordomsfulle menn med virusangst styrer fortsatt verden. For et år siden hadde jeg bare migrene og ville av flyet. Nå vil jeg helst på et fly og ut av nedstengte Norge. Ha en super dag.
Denne reiseskildringen ble først trykket 17. mars 2020. I dag går tankene mine til alle i turistnæringen som mistet jobben på Tenerife.
Jeg har flyangst og det gikk ikke så bra etter den mest absurde treningsuken i mitt liv.
Tatt av flyskrekk og flykaos på Tenerife: Etter en stressende avreisedag, har jeg begynnende migrene og magesmerter. Jeg finner setet mitt bakerst, inneklemt mellom to store personer, til tross for at jeg har bestilt midtgang-sete. Kapteinen sier det blir ekstra venting: De har feil bagasje med som de må få ut. Det kan ta tid. Da blir det for mye for meg. Jeg forlater setet. En flyvertinne kommer etter meg: «Klarer du turen, eller må vi få deg av?»
Invadert av skrekknyheter
Hele den ekstraordinære uken på Tenerife har jeg holdt motet oppe. Jeg har følt meg invadert av skrekknyheter om coronaviruset. Jeg har vært slått ut av skremme-meldinger fra folk hjemme og sett deltager etter deltager blir redd og dra hjem. Samtidig har jeg klart å holde støyen på avstand ved å være aktiv. Jeg er på treningstur med Jomfrureiser. Vi trener to ganger om dagen og er sosiale utenom. Det er til stor hjelp. Men nå – selve avreisedagen, er det som motet er brukt opp. Jeg våkner med stive muskler og hodepine og pakker det siste i kofferten, svimeslått. Selvforskyldt, delvis, siden jeg tok et glass vin med damene etter middag og satt oppe og blogget i stedet for å legge meg.
«Stresset skylder også at mange hjemmefra har truet oss på messenger i flere dager og sagt at vi ikke kommer oss hjem. Flyplasser stenges og flighter avlyses. D e t har utvilsomt satt seg i kroppen.»
Hotellet pakker ned sammen med meg
Hele hotellet pakker ned samtidig med meg. De skal stenge grunnet coronaviruset og sender turistene som er igjen på øya til et flyktningehotell i påvente av hjemreise. Hotell for flyktninger, faktisk.
Vi har fått beskjed om å dra klokken 10, trass i at Oslo-flyet først går 1450 og Bergensflyet halvannen time senere: Det er tydelig at de vil bli kvitt oss. Resepsjonisten smiler varmt og er lei seg over at han må stenge: «Håper det blir bedre neste gang.»
Den kjekke mannen som serverer frokost til oss, er varm i blikket: Han rister trist på hodet og unnskylder seg: «Dere kommer vel tilbake? Alt er stengt, vi får kun servere mat.»
Avgangshallen – en smittebombe
På flyplassen en halvtime unna, venter selve reisemarerittet: For hvorfor er vi sendt avgårde mange timer før flyene går? Hele uken har vi brukt antibac, unngått klemming og holdt avstand. Nå er vi inne i innsjekkingsområdet, og her kryr det av folk. Er det noe sted vi kan bli smittet av coronaviruset, selv om jeg ikke er redd for det, så er det av å oppholde oss i lengre tid her!
Ingen av flightene våre er satt opp. Det er bedre å vente utenfor. Noen av damene viser magedans, for å lette ventetiden. Det er morsomt, midt i alt reisestresset. Andre leser og prøver å slappe av så godt de kan.
Får med en dram
Klokken 12 er det mulig å stille seg i kø for Oslo-flighten. Halvannen time tar det å få levert kofferten. Det hjelper at personalet på flyplassen, de få som ikke er permittert, er blide. Damen i skranken smiler da jeg spør hvorfor Norwegian-skiltet med ett er byttet ut med Iberia: Må vi stå i kø på nytt?
«No, don´t worry, we are here to send you home.»
En mann i sikkerhetskontrollen nikker når jeg spør om jeg kan få med en liten dram på miniflaske gjennom sikkerhetskontrollen. I dag er alt ok.
Kule buffer fra Jomfrureiser kommer til nytte
Selve avgangshallen er et trist syn. Taxfree og alt av cafeer er stengt. Folk står og sitter overalt, eller står i kø foran brusautomater. Mange har masker for å beskytte seg mot coronaviruset. Et merkelig syn. De fine «buffene» vi har fått av Jomfrureiser, kommer til nytte. Kanskje de holder coronaviruset unna? Vi spøker litt. Uansett løfter det slitenheten og ventetiden litt, at vi har like buffer og kan ta bilde med dem.
Få dager tidligere har Erna bedt alle nordmenn komme hjem. Hva er det som skjer, egentlig. Det oppleves nesten som vi er i krig.
-Krig mot viruset, mumler en av damene som svar. Jeg får det ikke inn i hodet.
En annen av damene undrer også:
– Blir vi lurt?
Jeg hører en svak stemme si ja. Det er en følelse. Ingen av oss sier noe mer.
Nesten slåsskamp foran brusautomaten
Vi er tørste og da jeg vil kjøpe en flaske vann sammen med en av reisevennene, blir det bråk i den lange køen vi står i. En nordmann hamstrer brus til seg og fruen. Han bruker lang tid. En annen nordmann sier han får skjerpe seg: «Ser du ikke køen?» Da svartner han som hamstrer i blikket. Knyttnevene skjelver. Ut av munnen kommer det noen durabelige gloser. Det er rett før det blir slåsskamp. Vi beskjedne damene nøyer oss med en flaske vann. Jeg er stresset og legger på for mange mynter. Da kommer en blid svenske meg i møte borte i korridoren med resten av myntene: Svensker er bra folk.
Begynnende migrene
Flyet vårt er en time forsinket og ved gaten er det så tett med folk og så varmt at jeg helst vil legge meg på gulvet. Hodet hamrer og jeg kjenner en begynnende migrene. Like før vi skal ombord tikker det inn en melding på FB fra en mannlig kollega som sier at bildet av oss med Jomfru-munnbind kan se ut som vi ikke tar epidemien på alvor.
Det er slemt og det er hersketeknikk, og jeg kjenner at migrenen blir verre. Jeg skulle ikke lest det. Ikke nå!
Inne i kabinen, ser jeg at Jomfrureiser har glemt min forespørsel om midtgangssete grunnet flyangst: Jeg er plassert nest bakerst i flyet klint mellom to gedigne personer. Å, nei. Kapteinen forteller at de har fått med for mye bagasje ombord. Bagasjen må ut. Det vil ta tid. Nå blir det for mye for meg. Jeg klarer ikke å roe meg ned og romsterer med bagene jeg har med meg. Jeg hører selv at jeg er helt på tuppa, men klarer ikke å skjerpe meg.
Hjelp med flyangst og smerter
Jeg forlater setet og ber om å få låne toalettet. Flyvertinnen spør om grunnen: Om jeg har mensen eller er syk? Jeg har flyangst og migrene og har fått feil sete, sier jeg og viser frem migrenetabletten jeg har i hånden. Jeg har kramper; jeg må låne wc. Hun lar meg gå inn: «Mange er stresset i dag.»
Da jeg kommer ut, spør hun om jeg klarer flyturen på fem og en halv time eller om de må få meg ut. Det er pinlig. Hun åpner en dør slik at jeg får frisk luft og ber meg puste med magen. Jeg står der i noe som virker som en evighet. Krampene slipper ikke taket.
Jeg har én tanke i hodet: De holder på å ta ut bagasje. Da kan de ta ut min koffert også og jeg kan komme meg ut. Men hvor? Hele Tenerife er stengt.
Omsider er vi klare til å dra, og flyvertinnen snakker til meg som om vi to er sammen: «Skal vi prøve å sette oss ned igjen?» Som et under ordner hun et midtgangssete til meg. Det er flaut, men jeg er takknemlig.
Klager over at vannet er dyrt
Halvannen time og noen tabletter senere, faller hodet til ro. Det er ikke matservering ombord, og de beklager. De har vann til kr 30. En mann er forbanna, han syntes det skulle vært gratis. Selv betaler jeg gladelig: Vann er viktig for å svelge piller og hjelper mot hodepine. Og jeg har med niste. Den snille flyvertinnen ordner kaffe til oss også, selv om de egentlig ikke kunne servere det. Nå føler jeg meg heldig. Med et skjerf tullet rundt øynene for å unngå lys som gjør vondt og gir smerter, klarer jeg å sove litt.
Skal rett i fengsel
Vel fremme på Gardermoen, to timer etter at vi skulle landet, sier kabinpersonalet at vi må vise papirer og sjekkes når vi kommer inn: Nå skal dere rett i karantene!. Jeg tolker det som vi skal i fengsel. Den bryske vakten som sjekker passet mitt, spør om jeg har tenkt meg rett hjem`»Ja, jeg har bil på Gardermoen og skal hjem! Hva tror hun?»
Knallrød leppestift som trøst
Taxfreen er åpen til tross for beskjed om at den var stengt. På jakt etter en Dior leppestift, få jeg ikke røre noe og må holde meg på avstand mens damen leter: Hun finner ikke riktig farge, og jeg bestemmer meg for en knallrød variant. Jeg tenker at DEN skal jeg ha på hver dag, 14 dager i karantene. Noe skal jeg ha ut av dette!
Heldig med VIP-parkering
Koffertene kommer raskt og med ett er jeg på korttidsparkeringen i avgangshallen der Flightpark venter med oppvarmet bil: DET var jeg heldig med, at jeg valgte dem og ikke flytog akkurat denne gangen. Jeg kjører en dame i følget hjemme til Lambertseter og setter kurs for hjemstedet. Klokken er halv to på natten og jeg er endelig hjemme.
Tåre i øyekroken
Tanken på at jeg ville gå av flyet og bli på stengte Tenerife, har lagt seg i bakhodet som et perifert minne. Nå begynner alvoret som et forbausende stort antall FB-venner har truet meg med: 14 dager i hjemmekarantene og isolasjon. Først da jeg våkner neste dag, kjenner jeg en tåre i øyekroken. Jeg føler meg lost.
Tøff hverdag!
Dette er en reiseskildring. Mine tanker går fortsatt til alle hyggelige mennesker i turistnæringen på Tenerife som måtte stenge ned og mistet jobben på dagen. De er det mest synd på.