H e l s e t i n e

En blogg om helse, livsstil og brokkoli…

Artikler, Diverse

Frilansliv, ikke for amatører

Mange jeg snakker med,  misunner meg frilanstilværelsen. De synes den virker spennende. De er misunnelige over at jeg slipper å pendle til jobb, misunnelige over at jeg av og til kan foreta en reise, misunnelige over at jeg kan delta på en treningsøkt midt på dagen.

tinekurs

De ser ingenting av det andre. At jeg ikke har fast jobb, og mangler sikkerheten og den gode inntekten de selv tar som en selvfølge. At jeg strever for å få oppdrag i et stadig mer presset medie-landskap. At jeg må finne alle ideene mine selv. At jeg også må selge de inn, må tåle en rekke avslag, at jeg må kjempe for å få godt nok betalt for arbeidet, at jeg nå den siste tiden også opplever å bli presset til å skrive under på urimelige kontrakter som fratar meg alle rettigheter på mine egne artikler til evig tid.

Dette diskuterer jeg med frilansvenner under et krisemøte for journalister på Litteraturhuset i Oslo.  Media-Norge sliter, og det går i aller høyeste grad utover frilanserne. Mange har gitt opp å få fast jobb som journalist og klamrer seg fast i et frilanshjørne. Noen har så dårlig råd at de  må søke hjelp fra Nav. Andre sier rett ut at de vurderer å gi opp frlansingen og finne noe helt annet å satse på. Andre er mer optimistiske, og sier at vi fortsatt må kjempe.

frilansinitiativet

Helt siden jeg begynte å jobbe som journalist for over 20 år siden er det reisingen mine venner har misunt meg mest. De så aldri hvor hardt jeg jobbet på disse turene og hvor mye arbeid jeg hadde da jeg kom hjem.

Og slik er det fremdeles. Pengene er borte i media nå, og du skal være glad om du kommer deg på en tredagers pressetur til Frankrike. I fjor høst lyktes dette meg, og igjen var det noen som sa at jeg var heldig.

– Ok, sa jeg, men jeg har faktisk ikke lønn de dagene jeg reiser, slik som du har når jobben sender deg på firmatur!

Kunne du tenkt deg det selv? Å stå opp halv fire om natten for å rekke det billige morgenflyet de vil sende deg med,  jobbe fra tidlig morgen til sent på kveld  i tre dager, for å så å jobbe en uke til uten lønn med artikkelen når du kommer hjem. Så, om du er  heldig, klarer du kanskje å selge den inn om du har en god nok  vinkling, masse reisefakta og  og rundt 30 gode reisebilder. Et magasin vil tilby deg maks  10 000 kroner eller mindre.

jobbfrankrike

Denne gangen var jeg heldig, jeg hadde solgt inn oppdraget på forhånd. Men damen jeg fortalte det til, hadde forlatt toget lenge før jeg rakk å fortelle dette.

Jobbe uten lønn i dage- og ukevis. Eh. Nei. Det var visst ikke så spennende likevel.

– Dessuten fikk jeg akutt urinsveisinfeksjon, sier jeg, (som for å forsvare at jeg har jobbet livet av meg på en 3 dagers maratontur), men hun er ikke lenger interessert.

Det kan virke spennende å intervjue mennesker, men få vet noe om arbeidet som ligger bak, hvor mye tid det tar å finne alle de gode ideene, de gode casene som forlagene vil ha.

– Må du finne jobbene selv? Å, ja.

– Du kan få nei på 9 av 10 ideer du foreslår?  Ups.

– Du gjorde det der spennende oppdraget på en søndag i  påskeferien hvor andre hadde fri, og fotografen som tok bildene, reiste fra mann og barn på hytta den påskesøndagen for å være med deg på jobben?  Du tuller!

– Og du var glad du rakk zumbatimen den onsdag formiddagen før møtet med Nav? Ehhhmp. Umphh. Er dette å være frilans. Huffda.

En kollega er røffere enn meg når det gjelder å håndtere misunnelsen fra andre som sier de gjerne skulle hatt friheten de også, til å jobbe hjemmefra. Da svarer hun bare – jeg bor på jobben min, jeg. Det kan du også prøve. Det blir stille da. Bo på jobben? Det er noe de færreste kan tenke seg.

– Vi får fortsette å jobbe for knapper og glansbilder, fleiper en frilanskollega. – Vi er billige i drift, sier en annen. – Bare vi får bylinen vår på trykk, så  tar vi til takke med hvor lavt honorar som helst. Dette er galgenhumor vi trenger i et svært presset marked der forlagene sier opp hundrevis av medarbeidere og der det er trangere om jobbene enn noen gang før.

Samtidig lurer flere på hva som gjør at firmaer kan hyre journalister gratis? Hva er det med dette yrket som gjør at vi ikke trenger å få skikkelig betalt? Selveste Amnesy søkte nettopp etter fulltids webjournalister i u l ø n n e d e stillinger. De kunne få dekket reiseutgifter. Det var alt. Sjokkerende, når vi vet at Amnesty har et lønnsbudsjett på 30 millioner kroner.  Ville de sagt det samme til en elektriker de trengte å hyre inn?

Sorry mac, vi har ikke penger, men jobber du som gratis elektriker for oss et halvt års tid, så vil du lære mye fint og det vil ta seg bra ut på CVen. Vi sponser litt bensin for deg, og husk matpakke da, så du ikke mister energien mens du jobber for oss…

Tenk på dette neste gang du ser en artikkel du liker ekstra godt i en avis: Den beste artikkelen i avisen kan være skrevet av en frilanser på underbetalt korttidsvikariat. Ser du ikke navnet hans igjen i neste utgave, så kan det være fordi han ble kastet ut etter 11 måneder slik at avisen skulle slippe å gi ham fast jobb. Bruk-og kast-metoden er effektiv.

Men vet du hva. Jeg sier som Edith Piaf: Jeg angrer ingenting. Je regrette rien.

Det å jobbe i media har gitt meg verdifulle opplevelser og erfaringer jeg aldri ville vært foruten.

sivballongtinerogermoorevanntrimjobbvenninnejobb

 

Jeg elsker yrket mitt og vil aldri slutte å skrive.

bloggblånegler

 

Men det er ikke for ingenting at jeg for tiden studerer pedagogikk.

Det er lærere Norge trenger, ikke desillusjonerte skribenter.

gulrotstud

Hør radio-innlegg om frilanskrisen: http://radio.nrk.no/serie/kulturnytt-radio/nmag01007114/10-04-2014#t=11m48s

Edith Piaf: Non, Je regrette rien. http://www.youtube.com/watch?list=RDfFtGfyruroU&v=fFtGfyruroU

 Bildet av meg (øverst) er tatt av journalistkollega Trude Brænne Larssen under et foto-kurs på Institutt for journalistikk i Fredrikstad. 🙂

 

Recommended

2 Comments

  • coffee in a cup 28. april 2014 at 20:09

    veldig bra skrevet!
    og nå er jeg nesten ennå mer sikker på at frilans-yrket muligens ikke er noe for meg 🙂

    Svar

    • Tine Cecilia Holm 23. mai 2014 at 16:41

      Hei, coffee in a cup! Veldig hyggelig at du like dette innlegget, men synd at det fører til at du ikke vil velge frilanslivet. Jeg vil jo nødig skremme bort noen. Men samtidig er det fair at vi som har vært i gamet en stund, står frem og forteller hvordan det egentlig er. Norge opplever nå en stor media-krise som rammer både fast ansatte og frilansere. Fortell gjerne mer om hva ellers du kan tenke deg å satse på. Uansett – lykke til! 🙂

      Svar

Leave a Comment