Annonse

Jeg ble gravid etter nyttårsfesten. Det første jeg gjorde var å sjekke mine rettigheter. Jeg ville vite hva som skjedde om jeg endte opp som alenemor.

VG intervjuet i forbindelse med morsdagen en rekke kjente kvinner om hvordan det var å få barn. Det var få detaljer om hvordan det virkelig var. Gro Harlem Brundtland for eksempel – fortalte hun hvordan det var å miste en sønn i selvmord? Fortalte hun om hvordan det var for hans samboer å stå alene igjen med barnet? Nei.Om rollen som farmor for barnet som mistet pappa? Nei.

Jeg savnet mer ekte følelser fra disse kjente kvinnene, som sitter på så mye livserfaring.

På bildet ser du meg, min datter og mormor, forfatterinnen og min store inspirator. Da jeg senere ble alenemor, uttrykte hun empati og medfølelse: Skal Tine være alene med disse to barna hun da? sa mormor. Slik ble det.

Aleneforeldre gjør en fantastisk innsats

Nå har vi hatt kvinnedagen og det er viktigere enn noen gang å minne om hvor viktig det er å stå på for kvinners rettigheter. Det er viktig å hylle alenemødrene. I Norge vokser 1 av 5 barn opp hos en aleneforelder. Mange av disse gjør en fantastisk innsats for barna sine hver dag – uten å bli premiert for det. De sliter med dårlig råd, men klager aldri, har lite avlastning, men uttrykker større glede over barna enn mange som er to om jobben. Endel aleneforeldre lever på sosialstønad, og det er en skam for Norge: Fattige familier skaper barn som kan bli mobbet av andre fordi mamma (eller pappa) ikke har råd til barnebursdager og ferier.

Carl I Hagen ødela mye

Da jeg ble gravid, var det fordi jeg ønsket barnet sammen med en partner. Det var ikke en eneste liten nerve i meg som ønsket å bli mamma alene. Slik gikk det likevel tilslutt – og etter dette har jeg svært opptatt av aleneforeldre og den fantastiske innsatsen de gjør. Jeg husker da Carl i Hagen gikk ut og sa at alenemødre ikke gadd å jobbe og snyltet på samfunnet. Det gjorde enormt vondt, det føltes så provoserende at jeg aldri siden har glemt det. Vi er mange som har stått på i hundre i jobbene våre og for barna våre: Dette fortjente vi ikke!

Den ene gangen jeg tidligere hadde prøvd å intervjue Carl og hans kone, kom manuset tilbake med tusen røde streker. Dette var lenge før jeg fikk barn, men vi var allerede en dårlig match. Jeg opplevde ekteparet som direkte slemme i sine kommentarer.  Når jeg skriver det, kan jeg fortsatt kjenne det i magen. Siden har jeg hatt vanskelig for å føle sympati for dem: Hva har de bidratt med, annet enn å sette grupper opp mot hverandre og skape kvalm?

Les VG-saken her. 

Nå skal jeg fortelle hvordan det var å få barn – for meg. Hva er din historie? Mail meg gjerne.

Regnet med å bli alenemor

Det første jeg gjorde da jeg ble gravid, var å ringe min søster og fortelle at jeg var blitt gravid etter nyttårsfesten. Vi hadde skålt i champagne og jeg fleipet med at det var for mitt barn. Det gikk troll i ord.

Det neste jeg gjorde var å sjekke  rettighetene mine i tilfelle jeg ville bli alenemor. Forholdet med min kjæreste hadde vært av og på og jeg visste ikke om han ville flytte sammen med meg og barnet. Jeg tenkte at jeg måtte vite hva jeg ville få i støtte dersom jeg endte opp alene. Jeg måtte vite hva jeg gikk til. På den tiden hadde jeg akkurat byttet jobb, men jeg var ikke fast ansatt,  jeg hadde akkurat sluttet som fastlance med kontor i Allers og begynt på samme vilkår i Billedbladet Nå. Kontoret var en mørk liten krok uten vindu der jeg delte plass med en storrøykende eldre kar. Forholdene kunne derfor vært bedre.

 

 

Ble slutt med VG-kjæresten

Jeg hadde bestemt meg for å få barn før jeg ble 30. Det klarte jeg med god margin.

Faktisk hadde jeg trodd at jeg var gravid en gang tidligere. Jeg var 25, var journalist i Allers og kjæresten var fotograf. Han sa han ville stille opp og at han ville bli en god far, men det viste seg å være falsk alarm. Forholdet tok slutt, og ette en tid traff jeg han som skulle bli far til mine to barn. Møtet skjedde rent tilfeldig.

En kveld jeg skulle på byen med en venninne, skøyteløperen Bjørg Eva Jensen, kom noe i veien for henne og jeg endte med å gå ut alene. I køen på Smuget traff jeg min nye kjæreste. Han kom bort og spurte om han kunne få bli med inn på mitt pressekort. Det sa jeg ja til. Vi hadde ikke planlagt noe forhold, men begynte å vanke sammen. Denne gutten var fire år yngre enn meg og han så veldig opp til meg som var journalist. Han ønsket selv en jobb i media. Han skaffet seg jobb i nærradio hvor jeg ble med, og jobbet  i platebransjen med store artister. Senere hjalp jeg ham å få jobb i samme forlag som jeg selv jobbet.

Gravid på første forsøk

Jeg ble gravid etter nyttårsfesten hvor vi drakk champagne og koste oss sammen med mine søsken. Jeg hadde tatt en  P-pille-pause, men var forsiktig og trodde ikke noe ville skje. Den satt på første forsøk. Da mensen uteble, tok jeg en test på Ullevål apotek på vei til jobb og det viste at jeg var gravid. Jeg ringte og betrodde meg til min søster. Deretter sjekket jeg mine rettigheter som alenemor. Jeg visste ikke hvordan det kom til å gå med kjæresten og ville vite hva jeg gikk til. Han ville satse og forholdet stabiliserte seg. Brevet med rettigheter fra Aleneforeldreforeningen ble liggende urørt.

Måtte spørre om jeg fikk beholde jobben

Jeg hadde akkurat fått ny jobb, og jeg måtte ta den vanskelige samtalen med min sjef og si at jeg var gravid og spørre om han fortsatt ville ha meg! Denne samtalen gruet jeg meg til. Han sa bare: Selvsagt er jobben din – men er du sikker på at du vil dette? Det var en lettelse. Jeg ønsket både jobben som journalist i billedbladet Nå og barnet.

«Fortsatt i dag må mange kvinner ta den vanskelige samtalen med sjefen. Det er ikke en selvfølge at noen vil ansette deg som gravid.»

Sjefen var Stein Støa, mannen til Ellen Arnstad. Han hadde gitt meg jobb i Allers hvor jeg delte kontor med Ellen og Knut Bjørnsen: Nå var det ny jobb som kjendisreporter, graviditet og jeg var programleder for Norsktoppen i P1 på søndager. Min kjærester var med før sending hver gang, for jeg var nervøs foran direktesendingene. Vi drakk kaffe og tok en vaffel og han hørte meg i «replikkene.*»

Jeg var i god form under graviditeten og jobbet helt til termin – da ble jeg bedt om å dra hjem. Jeg kjedet meg og gikk rundt i møbelbutikker for å få tiden til å gå.

For kort vei til sykehuset

Kvelden jeg fikk veer, kom min samboer hjem midt på natten, han hadde vært og festet med artister i platebransjen. Jeg var urolig og ikke helt blid, men det gikk seg til. Vi var neste dag på cafe og gikk rundt i butikker og ventet på at veene skulle bli sterke nok til at vi kunne dra på sykehuset. Jeg gruet meg til fødselen og ba kjæresten om å kjøre en ekstra runde; vi bodde på Grïnerløkka og jeg syntes det var altfor kort til Aker sykehus.

Lang og brutal fødsel

Den natten og dagen etterpå glemmer jeg aldri. Det var en tøff og lang fødsel og jeg ble røft behandlet av ulike jordmødre. De lurte på hvorfor jeg skrek så mye? De truet med keisersnitt eller om å ta barnet med tang. Jeg klarte å roe meg, og fikk omsider nok åpning til at jeg kunne få epidural. Lå jeg ikke stille, kunne jeg bli lam, sa de. Det var brutalt. Sprøyten måtte settes to ganger fordi nålen brakk. Samboeren ble engstelig og gikk på gangen for å ringe moren sin. Det husker jeg at ble sint for. Pingle..

Skulle ha gutt, det ble jente

Det rareste av alt var at jordmor sa jeg ville få en stor gutt, det kunne hun kjenne! Jeg var derfor helt i tåka og trodde jeg drømte, da barnet kom ut og det var en jente! Faktisk var jeg så sliten at jeg så feil, og trodde det var en gutt som de hadde påstått. Men ei jente var det. Hun var kraftig og muskuløs og klar for verden etter nesten 14 dager på overtid. De fleste barn kommer ut med nakken først, men denne jenta kom ut med nesa i været, over 4 kilo og 52 cm lang. Fødselen ble annonsert på Norsktoppen hvor Eva Glorvigen var vikar for meg.

Jeg var så sliten etter fødselen at da min mor kom på besøk og lurte på hvor barnet var, svarte jeg apatisk «det vet jeg ikke.»  Jeg husker min mor hentet jenta og la henne i armene mine og at jeg akkurat da ikke orket å føle noe. Men jeg kom fort til hektene og hadde ingen svangerskapsdepresjon eller andre problemer.

Jeg søkte om pappa-permisjon for min samboer

Det første året koste vi oss med jenta vår. Jeg hadde vært rastløs og fikk en ny ro og mer å være glad for. Jenta sov mye, var harmonisk og glupsk og kunne sendes rundt bordet til gjestene uten å våkne.

Jeg ringte kjæresten og sa han måtte komme hjem fra jobb og ta bilder mens hun var våken og smilte – hun sov  i 5-6 timer av gangen og jeg måtte benytte sjansen når hun var våken. Jeg skrev også et brev til min manns sjef i platebransjen og sa han måtte gi min samboer fri til å være hjemme hos kone og barn: Det syntes sjefen i BMG ble vanskelig, men han fikk fri noen dager.

«I dag er det en selvfølge at fedre får pappapermisjon, men slik var det ikke den gangen. Mye vi tar som en selvfølge i dag, er det noen som har kjempet for og mange av dem er kvinner!»

Det er fortsatt kvinner som føder barn, som ammer og som er nærmest barna den første tiden. Det er også en gave. Samtidig synes jeg vi burde bli hyllet mer for innsatsen vi gjør! Jeg er stolt over at jeg klarte det.

Det verste var å få brystbetennelse med høy feber flere ganger. Det beste var all kosen og nærheten med barnet og all oppmerksomheten vi fikk fra familie og venner. Jeg hadde vært så redd for at det å få barn ville forandre meg?! Det skjedde ikke.

Fire år og et halvt år senere fikk jeg mitt andre barn – en liten Ol-gutt. Da var forholdet til min samboer over – og brevet fra Aleneforeldreforeningen kom ironisk nok endelig til nytte.

Hvordan det gikk, kan du lese her.

Du vet ingenting om meg: Slik var det å få barn alene