Annonse
Hvorfor skriver du ikke om det å studere i voksen alder? Spør en journalistvenninne. Ja, hvorfor gjør jeg ikke det?
Saken er den at jeg har tenkt å blogge om det lenge.
Jeg har tenkt å blogge om hvordan det er å bytte ut frilansliv, frihet og hjemmekontor med et stort pensum i pedagogikk, obligatoriske kveldssamlinger i Hønefoss og tvungen skolepraksis.
Særlig det siste hadde jeg store planer om å blogge om.
Men jeg ble tatt av praksissuget. For det å være lærer på heltid, å skulle prestere foran elever med en observerende veileder, det var mer slitsomt enn jeg fryktet.
Jeg er vant til å prestere, det må jeg hver gang jeg leverer en artikkel, men dette er noe jeg vet at jeg mestrer, jeg er trygg i rollen, jeg vet hva jeg skal levere, ingen sitter over meg og sjekker mens jeg skriver (veldig viktig) og jeg er vant til at det jeg leverer (ofte) er godt nok.
Alt dette er borte nå. Jeg er på gyngende grunn, og føler meg most, skvist og milevis utenfor komfortsonen.
Jeg kom igjennom de tre ukene, jeg gjorde det, men perfeksjonisten i meg fikk en knekk og jeg kjente på hvor dårlig jeg liker å bli observert (og korrigert.)
Det som går best er forelesningene. Der har jeg kontroll. Jeg er vant til å få med meg tungt stoff, notere, stille spørsmål.
Det å komme slentrende inn i klasserommet med kaffekrus fra 7-eleven og slenge seg ned på bakerste pult, det får meg til å føle meg ung igjen.
Yngre enn da jeg selv gikk på skolen. For den gamle meg var skoleflink, seriøs og satt langt fremme.
Verre enn å følge med på forelesninger er det å sitte hjemme å lese pensum på egen hånd. Hvis du trodde det var vanskelig å strukturere seg og skrive artikler med hjemmekontor, vel det er ingen ting mot å komme igjennom 600 siders skolebøker i pedagogikk.
Jeg har prøvd å lese på cafe, bare for å komme hjem å oppdage at jeg ikke husker et ord av det jeg har lest.
Også hjemme hender det at jeg leser tyve sider som plutselig gikk meg hus forbi.
Come on, er det hjernen som har blitt for gammel? Eller er det bøkene som er for langdryge?
Gang på gang tenker jeg , men så kom til poenget da, dette er common sense – et helt kapittel om dette som kan sies med noen setninger??
(Her er det muligens tabloidhodet som snakker, men likevel. Finnes det ikke en kortversjon som jeg kan google på nettet? Highlights på Wkipedia? Noen som har bestått PPU før og som kan fortelle meg nøyaktig hva jeg trenger å kunne til heldags skrive-for-hånd- eksamen i gymsalen i mai?)
Andre ganger er det mer som en vekkelse å lese lærebøkene, yes, yes, akkurat slik er det jeg har tenkt en lærer bør være overfor elevene sine. Ikke gi for mye ris, når det er positiv oppmerksomhet som virker best . Elevene lærer best når de får gi tilbakemelding til læreren om det de har forstått og ikke. Så klart.
Ignorere dårlig oppførsel og premiere det som er bra: Ja!
Å se hver elev er aller viktigst. Det visste jeg jo!
Det fine med å studere praktisk pedagogikk på kveldstid er at det er mange voksne på studiet. Ikke alle er lærere fra før, noen er journalister som meg, andre er jurister, sykepleiere, markedsføringsfolk – med ett felles ønske, lære seg å undervise, prøve noe nytt.
Det er de som ER lærere jeg er redd for. De er der ute hver dag og skal håndtere kanskje tretti elever med ulike behov, og så skal jeg sitte på forelesningen å påpeke at det er viktig å se hver enkelt elev, hele tiden, hver dag, hver uke, året igjennom.
Det er så MYE de skal gjøre, sier de, rapporteringer, evalueringer vurderinger, og det kan jeg levende forestille meg.
Klasseledelse er viktig, ro og orden i timen, dette leser jeg nå nesten på hver eneste side i en bok om temaet – men så står du der selv da. Og lurer på hvilken taktikk som slo feil, siden ikke alle sitter musestille på pulten.
Det krever selvtillit, styrke og erfaring å få det til.
Første gang jeg skulle undervise noen utenlandske tenåringer i norsk, synes jeg det var klønete at pcene de hadde var innelåst i et skap. Lykkelig var jeg da jeg fant læreren som hadde nøkkelen til skapet og elevene endelig kunne bruke pcene i timen. De lurte på så mange ord, og nå kunne de bruke google, se på bilder og oversette språket. Dette ville bli bra. Bra gikk det også en stund, helt til en elev plutselig satt med headset og hørte på yndlingsmusikken sin og en annen så film på youtube.
Jeg er fleksibel (kul) og synes sånt bare er morsomt, en stund. Så blir det brått det alle andre lærere sliter med, nemlig at pc-bruk skaper uro i timen dersom man ikke har tatt kontroll.
Digitale hjelpemidler i skolen skrev jeg og noen kvinnelige medstudiner et helt langt praksisrefleksjonsnotat om. Vi fremførte også. Vi laget hver vår film, og det tenker jeg nå at kanskje var litt ambisiøst. Men vi sto på ,og jeg fikk laget min første video ever.
Snart er det ny gruppeoppgave. Og ny praksis.
Og selv om jeg er en ordentlig nooob foran kateteret, så gjelder det da å se hver enkelt elev, altså enkeltindividet.
Se bare her:
Lene, 16 år:
http://www.youtube.com/watch?v=TCob87aJOzY
