Annonse
Mildt klima, perfekt for deg som vil bli frisk av alt fra fibryomalgi til Me og astma. Selv har jeg sjelden vært sykere. Jeg har nå mistet over to uker av ferien, hvor ventoline-masker og en cocktail av intravenøs penicillin og medisiner, er kveldens eneste shot. Coctail-kjolen er lagt på hylla.
For å si det med med en gang. Dette er ikke Kanariøyenes skyld. Øya er bra. Da jeg kom til øya 10. desember, var det for å oppleve øya , blogge om opplevelsene og bli så lenge jeg trivdes.
Jeg trives fortsatt, over 90 dager etterpå, men ferien tok en brå slutt for lenge siden.
Ble syk av calima
Det startet med sand fra Sahara: Vi hadde kraftig calima her to ganger i januar, og jeg hostet og ble sår i halsen. Typiske symptomer under calima, sa apoteket og ga meg nesespray, hodepinetabletter, digitalt termometer og blå Strepsils med smertestillende midler, lidokain. En kelner anbefalte en spray med aloe vera for å lette trykket ned i halsen , som jeg aldri kjøpte. Også han slet med calimaen. Sterke ibux hadde jeg fra før, fra et sykehusbesøk i Barcelona i november, der jeg ble diagnostisert med cystitis/stressutløst blærekatarr. Penicillin-tablettene ga meg kraftig diaré den gangen , men infeksjonen forsvant.
Den ubrukte pakken med Ibuprofen 600 milligram lindret forkjølelsesplagene jeg hadde nå.
Jeg utsatte en legekontroll/hudkontroll jeg hadde i Maspalomas i januar, og legen der sa det også – calimaen nå er fryktelig, folk tror de har influensa, og så er det bare calima – sandstøvet fra Sahara – som Kanariøyene plages med 20 ganger årlig og som gjør folk luftveissyke.
Les mer om værenomenet calima her.
Et eventyr blant palmer og landsmenn
På Gran Canaria var en ny tur startet: Et eventyr blant palmer og landsmenn som elsker øya etter mange år her. Selv var jeg mer som førstereis. Mine reiser til Gran Canaria har vært kortvarige og med andre hensikter enn å bli kjent på øya. Det har vært treningstur, kjærestetur, jobb og jul med sønnen på hotell.
Aner ikke når jeg fikk kovid
Nå som jeg ser tilbake, vet jeg ikke om alle symptomene jeg hadde på nyåret, kun skyldtes calima. For da jeg endelig kom meg til lege – ja – jeg har legeskrekk og er ukuelig sta og vil ordne det meste selv – så det tok tid før jeg entret døren hos lege der. Vel, da jeg omsider kom dit og hun insisterte på å ta alle testene, også kovid, så viste det seg at jeg var negativ, men jeg hadde hadde hatt det. Delta! gjettet hun, for resultatet fremsto så krystallklart. Jeg kunne ikke vært mer overrasket. Mine selvtester hadde vært negative, og jeg aner fortsatt ikke hvordan eller når jeg fikk det.
Bakteriell infeksjon
Det var ikke korona jeg hadde nå: Det var slimhoste, bakteriell bronkitt, høy CRP , trolig også bihulebetennelse. Jeg forbannet min far, han var genial på sistnevnte.
Ville bli frisk for egen hjelp
Men det tok tid før jeg fikk denne diagnosen. Hver dag gikk jeg forbi legen på vei til en matbutikk der jeg måtte få meg litt overlevelses-føde, og for hver dag ble dørstokkmila og vegringen større. Kanskje i morgen, men ikke i dag. Jeg visste ikke noe om legen der inne. Kanskje han eller hun ville tvangssende meg til sykehus eller binde meg til en benk og tvinge i meg vaksiner jeg ikke ville ha. Uvaksinerte blir utsatt for press og hoderysting og jeg orket ikke å utsette meg for det. Dessuten måtte jeg klare å bli frisk for egen hjelp. Det lå en slags stolthet i det.
Min mor var lege og psykiater, og jeg husket noe hun pleide å si på egne vegne, som unnskyldning for at hun selv sjelden gikk til doktor: «Det er ingen vits, det er allikevel ingenting de kan gjøre.»
Jeg – en historieforteller
Litt av en fallit-erklæring på egen og kollegers vegne. Hun skulle vært mer stolt av meg, som journalist, noe hun aldri fant at var et ordentlig yrke, men det var det, for jeg var oppvakt, jeg så dimensjoner, jeg var gløgg, folk stolte på meg og fortalte, og jeg kunne som ingen andre i familien fortelle og formidle de viktige historiene, jeg hadde en gave, jeg var ekte, jeg kunne noe annet enn å gi folk udugelige sprøyter og Paracet og late som jeg hjalp dem, mens de i realiteten ble sykere. . Spiseforstyrrede for eksempel – som bare ble dyttet i medisiner og holdt liv i uten at noen snakket ordentlig med dem, som mennesker, hva slags behandling er det? Å nå frem til pasientene, de du snakker med, er alfa og omega, enten du kaller deg lege eller reporter. Jeg så folk til jeg ble sliten av å løfte dem og være limet alene og forsvant.
Sorgen
Hvorfor sa du aldri at jeg var pen og flott, mor, og at håret mitt var bølgende blondt, tykt og fabelaktig pent? Var det misforstått psykologi, slik som Bjørg og Dora Th også har fortalt på podcast at de har opplevd. Å få så lite, stikket etter å trenge og ønske mer man aldri fikk, både grunnet flere søsken som trengte oppmerksomhet og en slags misforstått, kald psykologisk Spock-tro på virkeligheten; slik og slik er barnet på det og det alderstrinn og kun det indre teller. Ikke si at hun er pen. Gud, jeg følte meg stygg og hjertet mitt blør når jeg ser bilder av jenta og hvor vakker og forsvarsløs hun var. En flink storesøster som sto over grytene og som tok seg av småsøsken blant umodne hushjelper, uten en takk. Den aupairen fra Danmark, hun som hadde et godt øye til meg og var bekymret for meg, hvorfor kom hun ikke tilbake, mor, hvor ble hun av? Gudene vet at jeg hadde trengt mer ros hjemme og mer selvtillit blant de tøffe jentene på skolen. Høre hvor bra jeg var. Sa en gutt en sjelden gang at jeg var fin i tenårene e, hylte de andre jentene : ikke hun. Jeg. Misunnelse. Lenge etter, da jeg forsto at det var sant og hadde draget, nøt jeg det i fulle monn. Og nå som jenta var ute av koma, raste far: Det va jo noe galt med meg; jeg kom aldri over russetiden.
Flyktig og ustabil
Og far; hvorfor var hans kjærlighet så flyktig, så uforutsigbar, ustabil og noe du ikke kunne stole på, for han kunne straffe deg ved å stenge deg ute, og gi for mye når du ikke ville ha det. Gjorde du feil, var det var du fordi du ville det selv, det var nådeløst. Men jeg likte musikken hans, de romantiske gamle platene, nysgjerrigheten på livet, sultenheten, drømmene, trangen etter å svømme over bukten og varme seg på svaberg for å føle seg i live. Han leste diktene mine høyt, og det var teatralsk, stalkete og enda dummere enn da han leste høyt fra dagboken sin fra New York; hvor ettertraktet han hadde vært blant alle jentene der. Min mor lot som hun ikke hørte, det gjorde hun lurt i. Det var nok noen historier, men ingen av dem snakket om dem. Bortsett fra en gang. Far var borte og jeg ville ha svar. Da snerret hun at han var vel hos en av de andre venninnene sine. Og jeg så henne krølle sammen en lapp fra ham ved frokostbordet. Hun sa ikke noe, men det gjorde inntrykk på en følsom sjel som jeg var. Kanskje hadde hun sine historier selv også. Det var en familievenn jeg aldri ble klok på og det var mye jeg lurte på rundt barndom jeg aldri fikk svar på. Familiens munn forble lukket med syv segl. Bortsett fra mormor, ordene hennes hoppet og spratt på papiret, i brevene, akkurat som mine egne.
Far ja. Beundret han meg i smug, trass i sitt plagede sinn? Den eneste gangen jeg kan huske far sa jeg var pen, lå jeg neddopet på et sykehus og følte meg stygg, usminket, omtrent som nå. Jeg hadde eggstokkbetennelse og den samme penicillinen i armen. En venninne sa talen han holdt til meg i bryllupet var bedre enn til min søster. Det var jo noe. Det var kanskje mer å si. Jeg bød mer på meg selv.
Familiens uutholdelige nøkternhet
Ikke be å om hjelp. Kanskje var det noe av min mors vegring mot å be om hjelp, familiens uutholdelige nedarvede nøkternhet og hennes skepsis mot at noe kunne hjelpe eller at det var noe å gjøre, jeg bar i meg. Dessuten blir jeg sliten av overbekymrede mennesker rundt meg. Vil ikke ha hjelpen din, orker ikke maset ditt, kan ikke ta meg av din bekymring akkurat nå, i tillegg til min egen, vil klare meg selv! Selvstendig dame. Herregud, hvor farlig kunne det være, feberen ville snart gå ned, hosten forsvinne, den lammende enfergiløsheten ville forsvinne og jeg kunne igjen nyte lange, late dager på stranden, svømme de lange turene i havet som jeg elsker, løpe hjem opp alle åser og trapper, ta en dusj, spise litt, skifte og møte kjente på byen til dans, drinker, konserter, mer mat og gode samtaler til langt på natt.
Halsbetennelse med feber
Det kunne jo jeg jo bare drømme om. Det ble aldri noe av. Jeg hostet 24/7 og måtte tilslutt sitte oppreist i en stol for å prøve å få litt søvn. Med det samme jeg la meg ned, økte kriblingen i halsen og hosten. Jeg hostet ikke blod, slik noen av mine bekjente dramatisk har fortalt på sosiale medier, og jeg var ikke redd for kovid. Jeg tenkte mer på halsbetennelse med feber som følge av utagerende bading med sensitiv hals og ører. Jeg kommer fra en allergi-familie, iallfall har jeg bidratt sterkt til den, som ørebarn med gjentakende infeksjoner og atopisk eksem og innimellom allergi mot pollen, støv og burot. Den siste forsvant i senere år, men all allergi kan vende tilbake.
Lykkelig uvaksinert
Men herregud, under pandemien, i Norge, hadde jeg vært friskere enn noen gang. Jeg var aldri forkjølet. Jeg var lykkelig uvaksinert, tok vitaminer, oppsøkte folk og fe og var sunn og frisk i massevis. Etter 6 uker i Tyrkia høsten 2020, ble jeg syk og sliten på slutten av oppholdet og hostet da jeg kom hjem, men antitesten viste ingen tegn på kovid, det var klima. Jeg er altså sensitiv mot fuktig klima, mulig astmatisk og all badingen kan mulig ha gjort det verre. Jeg nøs og merket kribling og tetthet i ørene etter bading, men jeg ville ikke slutte med det, jeg elsker hav og sjø og føler meg fri der. Det er selve livet. Vinterbading i Norge hadde heller ikke gjort meg syk, men det var korte bad med rask påkledning og oppvarming i et klima jeg kjenner bedre.
Hvorfor kom du ikke før, spurte legen meg. Hun var indisk, med lange, fargerike kjortler og ristet på hodet. 9 av 10 leger ville sendt deg til sykehuset med den tøffe slimhosten, sa hun; så du kan være glad du traff meg.
«Vil du til sykehuset? Du får kovid der, garantert. Og de slipper deg ikke ut. På lenge.»
Jeg ristet på hodet. Nei, nei, nei. Nå hadde jeg jo uvitende hatt korona også, og det holdt med en gang for meg. Jeg ville ikke til et kaldt og goldt sykehus nord for Las Palmas. Hadde jeg pumpet i meg alle vaksinene, hadde jeg garantert fått det mye før. Jeg snakker av erfaring, etter alle de utallige kjente og ukjente mennesker som har stått frem og jamret seg over å bli syke av korona igjen og igjen etter boosterdose, 1, 2 og 3 og 4.
Det er absolutt ingen holdepunkter for at jeg ville blitt mindre syk med vaksiner som så mange har følt bivirkninger av. Unge folk jeg kjenner som sjelden er forkjølet og syke, ble det etter vaksinen. Det har gjort meg forbanna.
CRPen var høy, rett før lungebetennelse-stadiet.
Høy CRP gjorde meg redd
Med så mye skrekkhistorier om korona og hvor farlig alt er, ble jeg selvsagt også litt redd nå. Jeg er ikke vant til å ligge syk i fremmed land. Om kvelden lå jeg med intravenøs penicillin i armen sammen med en cocktail av smertestillende, antihistaminer, valium, vitaminer etc…. Det var helt ufattelig hvor mye hun kunne koke sammen i coctailen sin for å få meg frisk. Før den intravenøse penicillinen måtte jeg sitte i 40 minutter med en maske og puste inn ventolin og andre medisiner. Det var slitsomt. Jeg hater masker og har gjort alt for å unngå dem under hele pandemien. Men jeg måtte stole på legen og at hun ville gjøre meg frisk fortest mulig. Vi måtte få CRP en ned.
Ga faen i alt
Etter behandlingen lurte de få vennene jeg hadde igjen her på om jeg kom til byen, på konsert, for å ta en drink og en øl, og jeg måtte kaste inn håndkleet fullstendig. Jeg sa nei. Til alt. En venn kom på besøk men måtte dra igjen; jeg slet han ut med hosten og han var redd for å få den. Jeg var glad til. Jeg trengte fred. Jeg ga faen i at han forsvant.
Du må spise
Den snille legen hentet meg og kjørte meg hjem som en sann venn så jeg slapp å gå opp alle trappene i åndenød, og jeg var så utmattet at alt jeg orket var å spise litt, høre en ny runde podcast og legge meg. Nå fikk jeg også sove uten å hoste noe særlig, takket være legens kreative cocktail. «Du må spise mer, hvorfor spiser du ikke,» bekymret hun seg, som en mamma mer enn en lege. «Jeg må gi deg sukker.» Så hentet hun sin mirakeljuice fra bakrommet levert av Gud, og jeg drakk, hun sendte meg på do og så var det tid for ett nytt stikk i armen.
Datatrøbbel og refs
Oppe i alt dette kommuniserte jeg med NJ, med Tryg og også med alarmsentral – som ville ha alle opplysninger om min helsetilstand og hvorfor jeg måtte bli lenger på reisemålet. De ba meg om å sende navnet på legesenteret jeg gikk til her nede. Det gjorde jeg, men MMSene nådde ikke frem grunnet datatrøbbel hos alarmsentralen. De ba meg laste opp bildene og jeg gjorde som de sa, sendte bilde av legen og legesenteret, lastet de opp hele 3 ganger uten noen respons. Da de endelig svarte var det for å refse meg – jeg hadde brukt feil lege.
Hørte podcast i leiligheten
Selv om de siste ukene har vært strevsomme og langt unna feriefølelse, har jeg vært takknemlig for at jeg klarte å booke meg inn i en koselig leilighet før dette skjedde. Her har jeg kunnet slappe av mellom legebesøkene og hatt det godt Jeg har stor solfylt terrasse med utsikt ned til havnen, og bare det å kunne åpne døren, få solen inn i rommet, og sitte litt ute innimellom, har vært skjønt. Egen kaffetrakter lager god kaffe hver morgen, og det er det første stedet jeg har bodd hvor jeg har vaskemaskin og kan få klærne rene. Jeg er også takknemlig over at jeg har hatt internett koblet fra mobilen til macen og sett så mange gode filmer og hørt så mange spennende podcasts. Jeg er helt oppdatert på VGs krimpodd og Relasjonspodden og har lært mer spansk ved å se Netflix-serien Sentralbordjentene. Jeg har også sett gåten Agnes laget av Tore Strømøy, en trist men lærerik serie om bygdedyret og historier som ikke tåler dagens lys.
Måtte slappe av mot min vilje
Så jeg har lært mye. Og jeg har fått slappet av. Min eks sa en gang at sekundet etter du føler deg frisk, er du over alle hauger. Det stemmer nok. Jeg venter ikke, tar det ikke med ro. Når jeg er frisk, blir jeg euforisk, brenner lyset i begge ender, jeg er tidlig oppe og sent i seng, løper rundt, trener, skriver, går ut, danser, snakker og vil helst få med meg alt, hele tiden. Det kunne jeg ikke nå.
Detektivjakten: Hvem smittet meg med kovid?
Jeg har prøvd å nøste i hvem som smittet meg med kovid, nå som jeg endelig fikk det. Var det den overvaksinerte og fullboostede gjengen fra Arendal som ba meg til bordet på Pio Pio? Fullvaksinerte, eldre herrer kan være smittsomme og jeg stoler ikke på dem. Var det en jeg danset med på et utested, som holdt meg litt for tett i armkroken? Var det innehaveren på en karaokebar som unnskyldte sin brå oppførsel kvelden før; han hadde vært så sliten på jobb at han måtte ty til kokain.
En annen spurte om jeg ville ha det: Aldri? Å, du er helsejournalist. Hun kommer aldri til å si ja, så kjedelig da.
Kan ha vært hvem som helst
Var det en venn som sier han hadde kovid i februar etter sin siste reise til Tenerife, en marokkaner, men mener det var etter at vi møttes? Han kunne ikke utelukke noe. Var det den norske gjengen som sa de hadde hatt det og smittet familien, men altså for en god stund siden? Var det det den norske læreren som jobber her nede og som satt og holdt kjæresten sin i hånden og sa han likte glittertoppen min og skinn-jeansene og at når karakterkortet skulle deles ut ville han gi meg 10 av 10 poeng? Så de ikke litt bleke ut? Jeg ble flau, og unnskyldte meg foran kjæresten hans; jeg følte meg for pyntet for Valhall; skal ut å danse vet du, På Black & White, må glitre litt. Hun nikket. Hun kjøpte den.
En annen i følget pekte på meg, sa at søsteren hans jobbet i klesbutikk og at jeg var den finest kledde på baren. Da følte jeg det var på tide å gå. Det var koselig, men sjalu damer er skumle. For siste gang danset jeg i glittertoppen på barene i Puerto Rico. Etter en liten tur ut i den røde kjolen som jeg også alltid får komplimenter for neste dag ble jeg som kjent akutt syk.
Mange muligheter
Det var nok ikke disse, det var kanskje heller en venninne som ga meg en velment klem eller to på byen? Eller var det det inderen som kjørte meg til legebesøket i Maspalomas og som jeg danset med på utestedet der fordi jeg var sur på en annen jeg hadde datet men som var litt for glad i pengene mine? Han elsket å nyte mine dyre gin tonic med bær samtidig som han lot som vi spleiset på dem. Sneaky. Haha. Inderen blånektet, han var frisk og hadde aldri hatt kovid.
Svimmel, ikke syk
Var det på bussen opp til Rock the Mountains? Reisefølget, en norsk mann med leilighet her nede, sa han hostet hele tiden her; så rart tenkte jeg da, i verdens beste klima! Men han var ikke syk. Selv var jeg svimmel og uvel da jeg ventet på bussen på det buss-stoppet, for jeg blir sliten og nervøs av felles bussturer i følge og flokk, det er ikke meg og jeg funker ikke på dagtid med så mye stress, men jeg var ikke syk. Trolig ikke.
Herregjeng ble akutt syke
Så fort smitter ikke omikron, selv om en høy herre og ny hyggelig, eldre venn fra Norge mener at det gjør det, og at det var dette som gjorde herregjengen brått syke så de måtte snu fra fjellturen med den norske klubben de skulle på. Snu på bussen faktisk – de ble smittet der. Wissssh. Selv ble han sengeliggende med feber og en annen i følget måtte få pustehjelp. Så ringte HelseNorge ham og sa han måtte ta det med ro, da flere i følget var smittet. Gud, som de følger med, selv her nede på Gran Canaria. Meg har ingen ringt og jeg har kun naturlig boost fra en korona jeg ikke aner hvor kom fra..
Selv tror jeg ikke man smittes så fort og at inkubasjonstiden er lenger enn et myggestikk. Men folk elsker å teste seg 24-7 her nede.
Ta en test – ikke bolle
«Ta en test, jeg føler meg litt uggen etter igår,» tekstet den eldre, norske karen meg en kveld. Jeg svarte ikke og dagen etter svarte han at jeg ikke trengte å foreta meg noe, for hans egen test var negativ. Fullvaksinert og negativ, det var jo noe. Vi dro på restaurant og nøt kvelden med dans og god mat uten å tenke noe mer på det. Han likte meg og jeg trengte selskap.
Var det den eller den?
Var det noen jeg prøvde å riste av meg på Valhall, på Heia Norge, var det noen jeg lo med i fortrolighet på Kellys bar Shamrock eller på dansebaren Black & White? Var det under en date med en lærer som var for sky til å snakke? Trolig ikke, for han satt langt unna meg og lo da jeg danset. Var det den kristne svensken som møtte meg på en kort Tinder-date, bare for å forsvinne ut til sin feilparkerte bil og tekste meg neste dag at han fikk så lyst til å være intim med meg at det var best han gikk for han kunne være ganske gal og likte ikke den siden ved seg selv? Too much kjip infoormaton. Æsj. Neppe. Var det italieneren som snek seg til et kyss under en tett dans? I motsetning til inderen kunne han kysse lidenskapelig og intenst. Men han var frisk da, har han sagt. Fikk jeg kovid samtidig som jeg ramlet ned av en barkrakk på discopuben Donalds discobar, fordi jeg var så sliten at jeg sovnet/besvimte etter etbryllup på stranden der ingen ble gift og jeg ble skjenket? Akkurat som da jeg fikk kusma etter å ramlet på isen under besøk hos mormor i tenårene? En skjebnens ironi? Det var da min mor skulle ha jenteklubb og sa jeg skulle få slippe å vise meg. Slippe å vise meg?!
Hvil deg, min elskede, vakre datter. Med det oppbulede kinnet er du enda penere og alle burde få se deg, skulle hun sagt. De ordene kom aldri. Hun så ikke hva jeg trengte å høre.
Trodde ikke jeg skulle komme meg hjem
Men tilbake til fadesen i Puerto Rico. Det var pinlig å ramle i gulvet fra en høy barkrakk, , noe sånt hadde aldri hendt meg før, selv ikke i ungdommen, og jeg forsto at Gran Canarias uteliv ikke er for pingler. Det verket i halebeinet og jeg var svimmel da to kvinnelige bargjester jeg hadde danset med, dro meg opp på bena. «Jeg kan ikke røre bena, jeg kommer meg ikke hjem,» tenkte jeg desperat. 5 minutter etterpå, kom jeg meg til meg selv og fikk vaklet meg ut og funnet en taxi hjem. (Siden, når jeg gikk forbi discobaren, var jeg flau, men eierne stoppet meg og sa «var det deg i den røde kjolen, du er alltid velkommen hit.» De hadde nok sett yngre damer ramle av barkrakker før. »
«Just another drunk person, they will think,» sa min italienske venn og lo da jeg klaget over at innehaverne på stedet ikke hjalp meg da jeg falt. Han kjenner regimet her.»
Min polske redningsmann
Da jeg kom hjem fra mitt fatale fall: I naboleiligheten sto en polsk mann og stirret på meg. Han spurte om det gikk bra med meg. Jeg ristet på hodet. «Jeg vet ikke hva som skjedde meg meg: Jeg falt og det gjør vondt.» Babe – sa han og så varmt på meg – kom inn på et glass vin. Jeg var fortumlet og jeg takket ja, ikke til vin, til vann. Jeg var ikke i stand til å ønske å bli forført på dette tidspunktet, selv om det kanskje var dette han innerst inne håpet på. Inne i leiligheten fortalte han at hans kone hadde dratt hjem. Hans kone? Jeg trodde ikke hva jeg hørte. Denne høye senete, pene mannen som jeg hadde truffet så mange ganger på min vei opp og ned endeløse trapper i Puerto Rico ned mot stranden; hadde han en kone? Jeg hadde aldri sett henne. Jo, hun var her , blond, 10 år yngre, hun brukte bassenget noen ganger også. Virkelig? Og jeg hadde kun sett ham. «Jeg trodde du var singel,» sa jeg en smule indignert. Han så på meg, lakonisk.. Nesten. De gikk ikke så bra overens. De var nesten separert. Hun drakk og hun begynte å feste her nede, så måtte hun bli en uke lenger, hun rakk ikke flyet og kom seg ikke hjem.
A proposition
Hvor mange menn har ikke prøvd å si at ekteskapet er over uten at det er det? Jeg takket ham for vannet og en hyggelig prat og kom meg hjem. Neste dag, fortsatt uten kovid, men forslått, traff jeg ham ved bassenget. Jeg ble som en jentunge og snudde ryggen til og ba ham sjekke om jeg hadde blåmerker på rompa etter fallet fra barkrakken. Han ristet på hodet. Smilet han sendte meg var uimotståelig. Han ventet på sin datter som jobber på bar her nede.fortalte han, en arv tvillingene, de så helt like ut, jentene, men bare en av de jobbet her nede og det var derfor de hadde kommet hit, for å besøke henne, nå skulle han de tilbringe noen timer sammen med datteren før han reiste videre, han var galant og inviterte meg til å reise med ham til Malaga. Et forslag. A proposition. Jeg trengte omsorg og trøst og det var fristende, å ta inn denne varmen og tilbudet fra en fremmed, som så meg og var varm og nok mann til at jeg kunne lene meg til ham, men jeg kunne ikke. Jeg hadde betalt hotellet ut måneden, og hva skulle jeg i Malaga å gjøre med en fremmed mann? Datteren kom, hun var sympatisk og full av smil og syntes det var morsomt at faren ikke hadde hatt tid til å svare henne på mobilen: Det var en kvinne ja, det hadde hun tenkt. Begge var to jeg kunne likt, og faren oppfordret meg til å besøke hennes bar en kveld, men jeg gjorde det ikke. Jeg hadde egne venner andre steder. Og det kunne jo ikke bli noe. En polsk tennistrener som reiser verden rundt uten sin fordrukne kone. Hva kunne det ende i, annet enn hjertesorg for min del – eller mye ståhei for å komme meg tilbake til livet på Kanariøyene. En dag kom også beskjed fra mannen på WhatsApp, at jeg ikke kunne komme til Malaga likevel, denne gangen. Han var veldig lei seg. Hans bror skulle komme. Dette var jo allikevel til det beste, og jeg takket ham for praten, at jeg hadde trengt den så sårt.
En verdi å ta med seg
Ikke alle mennesker ser deg som du er, mange snakker over hodet på deg, sier du må være flink pike eller at du er flink pike, så flink, så fin, selv om de ikke aner hvem du er eller har en genuin respekt for deg, og du bare vil skrike, forlate stedet og komme deg vekk , men den mannen så meg uten forbehold eller spørsmål og ville reise med meg og det var en verdi å ta med seg.
Levde det normale livet
Men tilbake til sykdommen. Hva kom først, kovid, delta, dulta eller den mer alvorlige bakterielle infeksjonen? Jeg orker ikke å spekulere i det. De som har vært fiendtlige mot meg fordi jeg ikke ville ta vaksinene, kan selvfølgelig godte seg og si – ser der – hun ble syk og fikk smake sin egen medisin. Men vi har aldri noen garantier for ikke å bli syk på ferie. Det kan skje hvor som helst. Jeg kjenner maskerte redde kovidfolk som har unngått uvaksinerte slektninger i ren redsel, og kun har vært en gang i butikken, og der fikk de kovid. Selv har jeg ikke bruke maske eller vært redd, jeg har levd normalt og det kan være en grunn til at jeg ikke fikk det før, og ikke flere ganger.
Det er irriterende å ikke vite, for planen var, om jeg nå endelig fikk kovid, skulle jeg skrive ned alle detaljer og rapportere om hvor farlig eller ufarlig det faktisk var.
Nå er jeg fanget i et langt sammensurium av historier, tråder, mennesker og opplevelser i løpet av over 90 dager på øya, og jeg aner ikke og kommer trolig heller aldri til å få vite hva som skjedde.
Til tross for legens forsikringer, får jeg ikke stempelet på HelseNorge om at jeg har hatt kovid. Vi kan ikke bevise når jeg hadde sykdommen. Det er urettferdig. Jeg kan dermed ikke reise fritt uten de forhatte pcr-testene på alle flighter i veden i et halvt år fremover. Kanskje lenger. Til verden finner på noe nytt å skremme oss med. Slik er det bare.
Bakteriell bronkitt/betente bihuler og høy CRP er langt mer å frykte, spør du meg.
Snart dags for neste shot – jeg mener cocktail. Gleder meg til en ekte tequila-shot, den smaker bedre og gir langt mer energi og mer livsglede.
Hardcore – og ingen pingle – Helsetine, Gran Canaria lørdag 17. mars, 2022.
Alive and kicking
Pga sykdom mistet jeg de siste konsertene i Puerto Rico med dyktige Marte fra Trondheim. Her er sangen hun sang som jeg ble mest glad i. Det er John Mayer, New Light.
