Annonse
Er du like avslappet som kokt spaghetti?
Jeg pleier å være flink til å holde fokus når jeg gjør intervjuer med folk. Jeg har som regel forberedt meg godt og sørger for å dra i god tid slik at jeg ikke skal komme for sent.
Så også i dag. Jeg skal intervjue en dame om å unngå stress i hverdagen. Damen har gått på mindfulnesskurs og lært seg å finne roen. Det vi si å leve mer her og nå.
Dette er det jeg tenker på mens jeg parkerer bilen i en liten vei på Oslos østkant.
Men fokuset mitt er ikke så stressfritt som jeg tror.
I bakhodet har jeg tankene på sønnen min som akkurat nå er på vei til kontroll på et sykehus. Han var uheldig og ble slått i bakken under en russefeiring og det endte på legevakten med brist i skulder og hovent håndledd.
Det var en noe molefunken russ som kom hjem med en arm i fatle og hånden på motsatt arm i gips.
Sønnen er blitt så mye bedre at han tar sjansen på å kjøre bil til sykehuset. Det er kanskje det som stresser meg litt. At han skal kjøre bil med de vondtene og at jeg ikke har avlyst min egen avtale for å være der.
Akkurat nå er intervjuobjektet og jeg inne i en i en diskusjon om å gi slipp på angst og bekymring og bli like avslappet som k o k t s p a g h e t t i.
Det er da telefonen ringer. Det er min håpefulle:
Midtveis mellom hjemmet og sykehuset har han begynt å blø neseblod (noe som kan skje når han er så pokkers forkjølet som nå) og han striblør nå så mye at han verken kan kjøre videre til sykehuset eller få ringt og meldt avbud.
Den roen som begynte å senke seg mellom meg og intervjuobjektet forsvinner. Hun ser nok at jeg ikke er like avslappet som kokt spaghetti, så hun sier at vi godt kan møtes en annen dag.
– Neida! Sier jeg og prøver febrilsk å ta meg inn. Hva er det som skjer?
Sannsynligheten for at dette vil ende bra er stor, men jeg er likevel tatt av et tankeras:
Jeg liker ikke tanken på at sønnen skal kjøre hjem mens han striblør fra nesen. Tenk om han kjører av veien? Jeg har også dårlig samvittighet for at jeg ikke ble med. Jeg skulle jo vært der nå, kjørt bilen, stoppet blødningen, insistert på å holde avtalen (vi dropper ikke kontrollen på et viktig sykehus!)
Ikke minst skulle jeg sørget for at den nesebrenningen som skal utføres neste uke hos spesialist skjedde uken som var eller LENGE FØR.
Selv med en snart voksen sønn er jeg fortsatt curlingmamma som mister fatningen når jeg ikke har kontroll og får ordnet opp.
Denne gangen skjedde det som aldri skjer. Det gikk utover et intervjuobjekt. Og det er hun – som selv har slitt og fått hjelp via mindfulness, som må trøste intervjueren:
For når jeg unnskylder meg og beklager at jeg datt ut en stund, så sier hun.
– Det er mye bedre at du tok de telefonene og fikk ordnet opp i det. Du så jo så bekymret ut!
Ps: Når begynner neste kurs? :/