Annonse
Nå er det nok, jenter! Nå slutter vi å tie om klåing, trakassering og overgrep! Ja, jeg har opplevd min del av dritten – #metoo . Deling er caring, og sammen er vi sterkere. Det kan føles skummelt å fortelle om de overkåte tullingene som tror de er Guds gave til kvinnen, men husk at troll sprekker i dagslys! Vi må fortsette å snakke om det!
Aftenposten hadde en kampanje for flere år siden hvor de ville konfrontere kjente menn med trakassering. Jeg stilte opp anonymt som en av flere og fortalte om noen opplevelser. Journalisten ville ringe mennene det gjaldt og få deres reaksjon. Saken kom ikke på trykk av uvisse grunner – jeg tror det var fordi de fleste jentene trakk seg.
Nå som #metoo kampanjen har satt nytt søkelys på seksuell trakassering, føler jeg at det er rett tidspunkt å dele mine erfaringer.
Som for de fleste jenter sitter det langt inne å fortelle om ubehageligheter. Jeg har heller ikke sluppet unna – og nevner noen få eksempler fra media- og messe-bransjen. Det er episoder som skjedde for mange år siden og som jeg har lagt bak meg.
- En eldre overordnet i NRK Sørlandet: Jeg er 23 eller 24, han er rundt 4o eller litt mer. Han beføler meg og prøver å kysse meg i beruset tilstand under en jobb-fest, og legger ikke skjul på at han vil legge inn et godt ord for meg angående en fast, utlyst stilling dersom jeg blir elskerinnen hans. Jeg trekker meg sjokkert unna og må leve med ubehaget å treffe ham hver dag mens jeg jobber som script og sommervikar i radioen. Han er til alt overmål sur over ikke å få napp og er avmålt og distansert overfor meg etterpå. Og jobben får jeg selvsagt ikke. Jeg tør ikke å ta det opp, men ubehaget sitter i kroppen lenge etterpå og jeg husker det fortsatt som en svært ydmykende opplevelse. Mannen er gift og har flere barn.
2. En kjent utenriks-korrespondent. Jeg er 26, han er 14-15 år eldre. Jeg er heldig og får intervju med ham for ukebladet jeg jobber for. Han insisterer på at intervjuet skal finne sted under en sen middag med vin på restaurant. Jeg ønsker bilder til reportasjen fra turene hans i midtøsten: For å få dem må jeg bli med ham hjem. Det har jeg ikke lyst til. Likevel blir jeg med; alt for jobben – det blir ikke noe stjerneintervju uten de spennende, private bildene han lokker med. Hjemme i leiligheten hans begynner han å klå og tilby mer alkohol. Jeg blir stiv av skrekk, og forstår at han har en helt annen agenda enn å se på bilder. Jeg minner ham på bildene som han har lovet og dikter opp en avtale; jeg må gå. Han blir irritert, men jeg får bildene og nærmest stuper ut av leiligheten og inn i en taxi. Neste dag på jobb er jeg flau og skamfull. Jeg lurer på hva jeg har gjort for å oppmuntre ham til dette? Jeg gruer meg til å ringe ham. Han er kort og amper i telefonen. Intervjuet blir godkjent, men han er sur og stryker noen gode sitater. Sjarmøren fra middagen er helt borte. Jeg vil ikke fortelle sjefen min om opplevelsen, jeg er bare lettet over at jeg aldri igjen får i oppdrag å intervjue denne mannen. Da hadde jeg sagt nei.
- En kollega og messeansvarlig i en messebedrift. Jeg er 37, han er 13 år eldre. Han kommer inn på kontoret for å slå av en prat. Jeg har bluse med litt utringning den dagen. Det er ingen antydning til flørt i luften. Han har en hundrelapp i hånden, han skylder meg penger jeg har lagt ut på et jobbarrangement . Som lyn fra klar himmel stapper han 100-lappen innunder BHen min og sier noe ufint. Jeg er for satt ut til å si noe, men betror meg etterpå til en kvinnelig kollega. Sjefen min konfronterer meg senere med dette, den kvinnelige kollegaen har «sladret». Sjefen sier at dette nærmest er seksuell trakassering. Jeg er nummen og klarer ikke å ta innover meg det han sier, at det er trakassering. Den mannlige kollegaen har plaget en annen kvinnelig kollega også, og han får en advarsel. Senere får jeg en unnskyldning, som jeg godtar, og kollegaen plager meg aldri igjen. Min empatiske sjef tar action overfor flere trakassører som får sparken.
4. Jeg har – i likhet med mange andre kvinner – opplevd flere episoder som fortsatt er for traumatiske til å snakke om. Møtet med en kjent TV-mann (jeg er 33, han er 30) som har vunnet priser for undersøkende journalistikk og som fremstiller seg selv som en som er på ofrenes side, fører til at jeg ikke går ut på et helt år. Det tar tid før jeg klarer å snakke om det og jeg ender i terapi. Hva skal jeg si? You know who you are? Det er mangt og mye som skjer i vårt lille land, men vi må ikke miste håpet. Selv skrur jeg av TVen hver gang han er på – i årevis. Hvordan føles det å vite det? At jeg sitter hjemme med mitt lille barn og gråter? At det skal ta 20 år før jeg klarer å sette ord på det?
Jeg er journalist og the show must go on. Men å noengang møte ham igjen for et intervju eller privat, var og er utenkelig.
Hvorfor er det slik at selv om det er vi som er utsatt og de som går over streken, så er det fortsatt vi som skal tie og føle oss skamfulle og ta blamen og føle ubehaget og ta ansvaret for det som skjedde, så til de grader? Det går ikke, jenter. Det er nok nå. Så la oss snakke åpent om det. La oppvåkningen skje og plassér ansvaret der det hører hjemme.
Når det er sagt, har jeg opplevd mange nyttige, morsomme og givende møter med menn. Jeg trives godt blant gutta og har styrke til å reise meg og gå videre og se positivt på livet.
Hva har du opplevd som du aldri har fortalt om?
Klem fra helse-Tine
Jeg er journalist, coach, lærer og blogger.
Trenger du å kontakte meg? Mail til tinecec@gmail.com
Bildene er tatt av fotograf Said i en annen forbindelse.