Annonse
Har du dager eller uker hvor alt du gjør og sier blir feil? Hvor du så gjerne vil gjøre en god jobb, men ikke får det til og bare får kjipe tibakemeldinger? Da jeg studerte praktisk pedagogikk og var i lærer-praksis for noen år siden, hadde jeg en sånn uke. Men jeg fant en løsning.
Jeg forteller her om en uke hvor det meste gikk galt. Noen som kjenner seg igjen?
- Jeg skulle undervise i praksis på en videregående skole under veiledning av en lærer. Skolen hadde glemt at jeg skulle komme, de visste ikke hvem jeg var eller hvor lenge skulle være der. Jeg fikk ingen beskjed om hvilke klasser jeg skulle møte. Jeg fikk en haug med oppgaver og satt hele kvelden i forveien og leste meg opp på romantikken og alskens annet som skjedde i 1800-tallets Norge. Det var der de var i pensum nå.
2. Jeg var så stresset neste morgen at jeg glemte macen hjemme. Det fikk jeg tyn for av lærer.
3. Jeg underviste i to store VG3-klasser, jeg ledet brainstorm, gruppearbeid, dialog, høytlesing, jeg prøvde å bli kjent med elevene. Det gikk bra helt til jeg skulle vise en powerpoint jeg ikke hadde laget selv. Jeg hadde ikke nok å si om den. Det var flaut. Jeg skulle funnet på noe selv, men hadde ikke hatt tid til å forberede meg, det var så mye å sette seg inn i.
4. Youtube-klippet jeg skulle vise funket i den ene klassen, men ikke i den andre. Læreren ble sur over at det tok for lang tid å få vist det selv om det ikke var min feil at det tekniske sviktet. At jeg på oppfordring fra en elev viste Ylvis sin hytte-video The Cabin etter en brainstorm vi hadde om «hva som er typisk norsk» , kommenterte hun ikke.
5. Etter tre timers undervisning i de to store klassene, var jeg sliten.
6. Skolen var stor, og føltes som en labyrint.
7. Jeg prøvde å finne møterommet, men med min sviktende stedsans rotet jeg meg inn i feil avdeling, en avdeling for spesialundervisning. Der ropte en stor branne av en kar til meg av full hals; hva gjør du her? Jeg visste ikke hva jeg gjorde der, og fikk hjelp til å finne veien ut. For ikke å rote meg bort på nytt, ble jeg på personalrommet til neste time istedetfor å lete etter kantinen for å få kjøpt meg lunsj. Jeg satt helt stille for ikke å gjøre flere feil.
8. Det var tid for «veiledning.» Veilederen dro meg inn i et lite, avsides møterom og lukket døren. Der sa hun til meg at jeg var blid og fikk god kontakt med elevene, og hadde det enda vært noe å utsette på det pedagogiske, så hadde vi hatt noe å gå videre med.
??
Men, fortsatte hun (hun begynte å hisse seg opp nå), hun mente jeg var for faglig svak. Hva var det jeg studerte igjen? Lektorfag? Var det flerkulturell bakgrunn jeg hadde? Hun forventet at jeg kunne mitt norskfag på rams. I tillegg hadde jeg glemt pcen. Og den powerpointen, sa hun ikke at jeg skulle endre og tilpasse den selv! Det var dårlig! Hva var det jeg studerte igjen? Å nå. PPU. Men du skal kunne fungere på alle nivåer i videregående (stemmen nærmet seg fistel nå.) Hva med kronikken elevene skal skrive på fredag da, er det noe du har greie på det? Hun hadde ikke tid til det her, fortsatte hun, klassen hadde mye å gjøre nå. Vi fikk se.
9. Jeg prøvde å legge meg flat, men det virket ikke, det trigget bare en enda større opphisselse: Hun spurte om jeg kanskje ville jobbe på et lavere nivå. Jeg sa at det var en god idé. (Helst ville jeg fortsatt med de søte elevene, men det gikk ikke slik som det bar. Hun var sterkt overvektig og svettet og jeg forsto at hun hadde en dårlig dag og at det ikke handlet om meg, og prøvde å holde meg rolig.)
«Ansiktet var rødt og hun tviholdt på skolebøkene jeg hadde fått låne, det så ut som hun var redd for at jeg skulle ta de fra henne.»
10. Vi gikk til pauserommet. Læreren skulle hente damen som hadde ansvaret for studentene. Studentdamen kom ilende og skrek ut; med tilhørere tilstede: – Hva er problemet her??? Før jeg rakk å svare, gikk brannalarmen. Ut i skolegården. Inn igjen.
Student-damen spurte hva PPU var og lurte på om jeg hadde undervist i norsk tidligere. Hun ropte at hun hadde tillit til læreren, for læreren hadde lang erfaring og hadde hatt studenter før.
11. Jeg visste ikke helt hva jeg skulle si. Jeg sa at jeg følte meg sjokkskadd. Det var første dagen jeg prøvde å undervise, og det var de som hadde sag ja til å ta i mot meg. Og selv om jeg ikke var lektor, så hadde jeg over 20 års erfaring som journalist.
12. Student-damen skrek opp: – Journalist, hylte hun. Det er jo et helt annet fag!
13. Akkurat hva som skjedde videre, har jeg glemt. Det var noe med at de skulle finne et annet opplegg til meg. Student-damen ba om mitt telefonnummer.
14. Jeg vurderte å la meg knekke, men der og da husket jeg at jeg var Pippi. Hun som ikke lar seg pille på nesen av autoriteter, støtter de svake, er sterk nok til å løfte en hest og gjør som hun vil. Jeg sa drit og dra veldig høyt (inni meg) og dro hjem.
15. Lektoren som øste sin forbitrelse og forbannelse overfor meg hadde en gang timer i mediefag: Faget hennes ble lagt ned fordi det var for kjedelig og teoretisk. Bare for å nevne det.
Jeg garanterer ikke at alt skjedde nøyaktig slik det er gjengitt her, men det meste er sant. Jeg fikk ny praksisplass ved en annen skole, og der funket alt glimrende og jeg besto med glans. Forresten sa sinna-lektoren at noen av elevene hennes manglet folkeskikk. Jeg synes det var andre som manglet folkeskikk her.
Flere av mine medstudenter hadde lignende sjokkerende møter med skoler der de var i praksis for å lære.
Jeg bestemte meg for ikke å søke jobb som norsklærer i videregående skole. Faget er for høyteoretisk, både for meg og elevene.
Når Kathrine Aspaas har laget sang om det, så kan vel jeg si det også. Drit og dra! Flink pike kan du være selv! (Hør sangen. Den er en boost for selvtilliten.)