Annonse
En mann/feriekamerat har etterlyst skiopplevelser på bloggen.
Det er et visst problem å være personlig med det temaet.
Jeg kunne skrevet om utallige opplevelser på fjellet der min bror og jeg ble presset med på milelange skiturer hvor jeg gikk fra å være sur, sliten og gretten bakerst i skisporet til å bli en racer når de på pedagogisk vis plasserte meg FORAN.
Plutselig var jeg førstemann øverst på alle fjelltopper, furet, værbitt, med vind og snøkorn piskende i fjeset under hetten, det vil si i all slags vær.
Jeg kunne også fortalt om appelsinlia, hvor vi koste oss med appelsin og kakao i påskesol, eller om de gangene jeg ble hjemme på hytta fordi jeg ikke var i form, og den eneste trøsten var å skrive dikt i hytteboka og stikke fingeren i en stor krukke med sjokoladepålegg.
Jeg kunne fortalt om mitt livs mareritt, påskeskirennet i Eggedalgrenda – hvor jeg endte som nummer fem eller verre og datt over mål og ble liggende, illrød i ansiktet og med blodsmak i munnen.
Jeg gråt av skuffelse over hvor dårlig jeg var og snakket aldri med ”flinke Preben” og ”raceren Ester” igjen. Man kan si jeg ikke likte å tape.
Etter det ble det alltid skirenn på idealtid. Jeg arrangerte de gjerne selv, for hele familien.
Siden den gang har jeg best latt meg motivere av å konkurrere med meg selv. Jeg trenger ikke treningspartnere, er uinteresssert i spill og lagidrett, men lar meg begeistre stort over vinter-OL – fra sofakroken.
En gang skrek jeg så høyt da Northug gikk over mål at mine barn ba meg om å skjerpe meg. Da kan dere selv tenke dere hva som skjer når Bjørgen vinner.
Men det tok tid før jeg vokste av meg barndommens skifrustrasjoner.
Etter at jeg ble voksen tok det årevis før jeg hadde lyst til å gå på ski igjen. Jeg var svartkledd, urban, hadde skinnjakke, røkte minst 20 prince mild om dagen og skulle ikke ha så mye som en plante i vinduskarmen.
Da jeg fikk egne barn, sluttet jeg å røyke, begynte å trene og jeg gikk jeg på ski med dem og oppdaget at jeg egentlig var ganske flink, særlig til å ploge.
Man kan si mye om min manglende skientusiasme, men jeg er god på langrenn i nedoverbakke, har fin balanse, faller sjelden og mestrer fiskebein. Smøringen overlater jeg til andre. Klisteret fra i fjor sitter like godt året etter.
Denne julen var jeg på Golsfjellet med vond skulder og uten ski og det nærmeste jeg kom skiopplevelser var å diskutere med en villmann i baren på Storefjell.. Jeg kan trygt skrive det her, for han skrek det ut selv med store bokstaver:
– DET NÆRMESTE DU KOMMER VILLMARKEN ER MEG.
Da var det nesten hyggeligere å sitte i utendørs boblebad med milde, avkjølende snøflak dalende ned i håret.
Så mye for den historien.
Kan man skrive om skiopplevelser når en er som en Bridgette Jones i slalombakken eller verre, altså LIVREDD??
Det feriekameraten min mente var nok noe langt mer spennende… Skieventyr nedover de bratteste bakker, jeg vet det låter stupid, men jeg eier ikke engang ordene… for å fortelle om det han sikkert sikter til her.
Fordelen min er at jeg kan google.
Ti sekunder tok det meg å finne det han sikkert snakker om. Bare la meg bli hjemme i hytteveggen med en god bok og appelsin og/eller gjerne en badeglad kompis i boblebadet.
10 unike skiopplevelser
http://www.reiserogferie.no/article3509154.ece
Eller sannheten:
[youtube http://www.youtube.com/watch?v=GTCKAy3buxo?wmode=transparent]