Skyggen bak fasaden: Et psykologisk blikk på Marius Borg Høiby-saken

Når privilegier står i skyggen av alvorlige anklager: En psykologisk refleksjon over Høiby-saken

Kort bakgrunn

Marius Borg Høiby, sønn av kronprinsesse Mette-Marit, står overfor 32 ulike tiltalepunkter. Blant de mest alvorlige: fire voldtekter, mishandling i nære relasjoner, skadeverk, filming av kvinner uten samtykke, trusler og trafikkforseelser. Rettssaken er planlagt til å starte i januar 2026 og kan vare i seks uker – ved domfellelse kan straffen bli inntil ti år i fengsel AP NewsVG+1.               Foto: Screenshot fra VG.

Hva indikerer tiltalen og dens implikasjoner?

Psykologisk sett peker tiltalen på dypt alvorlige atferdsmønstre:

• Grenseoverskridelse og mangel på empati: Å begå voldtekt med en sovende person viser ekstrem mangel på samtykke og respekt. Det understreker et mønster av maktmisbruk og emosjonell avstand til ofrenes interesser VG+1.

• Kontrollerende og voldelig atferd i nære relasjoner: Vold, kvelertak, verbale krenkelser og kontroll mot tidligere samboer viser et sammensatt mønster av både fysisk og psykisk dominans. Dette skaper langvarige traumer hos offeret VG.

• Eksponering uten samtykke (filming): Filming av kvinnelige underliv uten tillatelse er en alvorlig krenkelse som innlemmer objektivisering og digital trakassering, noe som svekker individets autonomi og trygghet vartoslo.noVG.

Konsekvenser – for offer, gjerningsperson, familie og samfunn

• For ofrene: Slike handlinger kan gi varige psykiske traumer, redusert tillit til andre og betydelig psykisk lidelse som PTSD, angst og depresjon. Sosial tilbaketrekning og mangel på trygghet kan følge lenge etter hendelsene. AftenpostenElHuffPost.

• For Marius selv: Det underliggende kan være komplekse faktorer som impulskontrollsvikt, rusmisbruk eller psykiske lidelser – men disse kan aldri tukle bort ansvaret. Domstolen vil måtte vurdere både straff og behovet for rehabilitering.

• For familien og kongehuset: Som offentlig familie rammes de på flere plan. Det er en voldsom kombinasjon av personlig sorg, skam og behov for å ivareta nasjonal integritet. Offentligheten krever svar, men familien må balansere mellom omsorg, grenseoppdragelse og offentlig rolle ElHuffPostEl País.

Hva skal til for heling?

1. Ansvar og rettsprosess: Først og fremst må lovens apparat fullføres – rettssak, eventuell dømming og nødvendig straff. Dette er juridisk og psykologisk nødvendig for både rettferd og closure.

2. Psykososial behandling: Dersom domstolen finner det hensiktsmessig, bør det etableres et rehabiliteringsprogram – eksempelvis psykologisk terapi for impulskontroll, empatitrening, traumehåndtering og rusbehandling.

3. Støtterelasjoner:

   • Familien: Kronprinsparet kan støtte ham personlig, tilby profesjonell hjelp og forebygge isolasjon – men samtidig sette faste grenser og ansvarliggjøring. Dette bidrar til reell omsorg og gjenoppbygging.

   • Meningsfylt representasjon: Offentlig representasjon bør utøves med varsomhet inntil rettslige og personlige prosesser er gjennomført. Slik kan familien vise respekt for ofre og rettsstaten.

4. Offentlig tillitsbygging: Kongehuset må distansere seg fra saken ved å fremme nulltoleranse for vold, samtidig som de tilbyr menneskelig omsorg til sitt eget familiemedlem. Åpenhet om behov for behandling og ansvar styrker tilliten.

Oppsummering

• Marius Borg Høiby står tiltalt for alvorlige forbrytelser – fire voldtekter, vold i nære relasjoner, filming uten samtykke, trusler og skadeverk.

• Disse handlingene reflekterer dypt problematiske og maktmisbrukende mønstre med betydelige skadevirkninger for offer og samfunn.

• Heling krever både ansvar, rettsprosess, profesjonell behandling og balansert familieomsorg – samt offentlig handling som styrker tilliten og setter individets behov foran familiens gjenopprettelse.

Hva kan ligge bak en slik adferd?

Når nyheten kommer om at Marius Borg Høiby er tiltalt på hele 32 punkter, inkludert voldtekt, mishandling og alvorlige krenkelser, blir mange sjokkert. Dette er ikke bare «en hvilken som helst sak». Det er sønnen til kronprinsesse Mette-Marit, stebarnet til kronprins Haakon – to mennesker vi forbinder med empati, varme og raushet. Hvordan kan da en ung mann vokse opp i dette miljøet og ende opp i en slik situasjon?

Arv og sårbarheter

Menneskelig adferd formes i et samspill mellom gener og miljø. Marius har en biologisk far med kjent rusproblematikk. Forskning viser at både rusmisbruk, impulskontrollvansker og aggresjon kan ha en genetisk komponent. Det betyr ikke at skjebnen er bestemt, men at det kan ligge en medfødt sårbarhet som gjør en person mer utsatt dersom miljøet ikke beskytter tilstrekkelig.

Miljø og oppvekst

Marius vokste opp i offentlighetens søkelys – en krevende posisjon for et barn som aldri selv valgte rampelyset. Han ble omtalt som «kronprinsessens sønn», men uten den samme institusjonelle beskyttelsen som kongebarna. Denne dobbeltheten – synlig, men ikke fullt ut beskyttet – kan ha gitt en opplevelse av utenforskap og identitetskamp.

Han har hatt en mor som selv har en fortid preget av rusmiljø, men som klarte å bryte ut. Hun har vist empati og styrke, men hennes kamp kan også ha skapt utrygghet og turbulens i de tidlige barneårene.

En stefar, kronprins Haakon, kjent for varme og emosjonell klokskap, kan ha gitt stabilitet. Likevel vet vi at barn som bærer på tidlige emosjonelle sår, ofte trenger mer enn kjærlighet: de trenger struktur, grenser, og et rom der de kan bearbeide sin egen historie.

Adferd som symptom

Når vi ser på tiltalen, trer et mønster frem:

• Voldtekt og filming uten samtykke: viser mangel på respekt for grenser, objektivisering og et behov for makt.

• Mishandling i nære relasjoner: peker på kontrollbehov, frykt for å miste, og kanskje underliggende usikkerhet.

• Trusler og skadeverk: kan reflektere impulsivitet, sinne som ikke finner en sunn utløp, eller rusrelatert adferd.

Slike handlinger kan forstås som uttrykk for indre kaos – men det betyr ikke at de er mindre alvorlige. Ofrenes traumer står i sentrum, og det er rettssystemets ansvar å ta vare på deres rett til rettferdighet.

Empatiske foreldre, men en sønn i krise

Haakon og Mette-Marit er kjent for sin varme, åpenhet og evne til å se mennesker. De representerer det beste i Norge: omsorg, likhet, menneskelighet. Likevel viser Marius’ situasjon at selv de mest empatiske foreldre ikke alltid kan beskytte et barn mot egne demoner.

Vi må våge å si: det er mulig å vokse opp i et kjærlig hjem og likevel utvikle destruktive mønstre, særlig dersom man bærer på genetiske sårbarheter, traumer eller ubearbeidet smerte.

Konsekvenser og veien mot heling

• For ofrene: traumer, tap av trygghet, og behov for langvarig behandling. Deres stemmer må stå i sentrum.

• For Marius: en rettsprosess som kan lede til fengsel. Men også en mulighet til å få behandling – for impulskontroll, empatiutvikling og bearbeiding av egen historie.

• For familien: en vond balansegang mellom kjærlighet til sønnen og respekt for ofrene, og samtidig et ansvar som kongehus for å representere verdighet og rettferdighet.

Hva kan hjelpe ham – og familien?

1. Ansvarliggjøring: Han må ta ansvar for handlingene. Ingen heling uten sannhet.

2. Profesjonell behandling: Psykoterapi, traumeorientert arbeid, rusbehandling dersom relevant.

3. Familie som støtter med grenser: Foreldre som både viser kjærlighet og tydelig setter krav til endring.

4. Kongehuset: Ved å stå tydelig på rettferdighetens side, og samtidig vise menneskelig varme til en sønn i krise, kan de ivareta både Norges ansikt utad og sin egen integritet.

Avslutning

Saken er en påminnelse om at ingen familier, uansett status, er immune mot livets mørke sider. Marius Borg Høiby står tiltalt for handlinger som kan ødelegge liv. Men bak tiltalen finnes også en ung mann som bærer arv, miljø og kanskje ubearbeidet smerte.

Å forstå dette betyr ikke å unnskylde. Det betyr å se mennesket bak handlingene, og å erkjenne at heling – for ham, for ofrene, og for familien – bare kan komme gjennom sannhet, ansvar, og dyp bearbeiding.

Mangel på empati – et mønster i tiltalen

Ser vi på tiltalen, ser vi et tydelig trekk: mangel på empati og respekt for andres grenser.

• Å voldta en sovende kvinne er å fullstendig overse hennes menneskelighet.

• Å filme intime kroppsdeler uten samtykke, reduserer en person til et objekt.

• Å mishandle og kontrollere en kjæreste handler om makt, ikke kjærlighet.

Dette er ikke enkeltstående feiltrinn. Det er mønstre som peker på dypere problemer: en manglende evne eller vilje til å ta andres følelser inn over seg.

• Familien: står i et krysspress. Hvordan støtter man en sønn i krise – og samtidig representerer et helt land?

Hva må til for heling?

1. Ansvarliggjøring: Først må han møte sannheten. Ingen heling uten ansvar.

2. Profesjonell behandling: Terapi for impulskontroll, empatiutvikling og bearbeiding av barndommens sår.

3. Kjærlig støtte – med grenser: Foreldre som viser kjærlighet, men også krever endring.

4. Kongehuset: De må være tydelige – Norge kan ikke ha et kongehus som skyver overgrep under teppet. Samtidig kan de vise at kjærlighet og empati også handler om å stå ved siden av når det stormer.

En vond påminnelse

Denne saken minner oss om at ingen er immune mot livets mørke sider – ikke engang de som vokser opp tett på Norges mest empatiske par. Men empati er ikke alltid nok. Den må kobles til grenser, ansvar og evnen til å kjenne andres smerte som sin egen.

Marius Borg Høiby står tiltalt for handlinger som kan ødelegge liv. For ofrene må rettferdigheten komme først. For ham selv kan det – om han tar ansvar – bli en mulighet til heling. Og for kronprinsparet handler det nå om å balansere det vanskeligste av alt: å være både foreldre og symbol på nasjonens verdighet.

Den stille volden: Bildene som aldri skulle vært tatt

Blant de 32 tiltalepunktene er det noe som kanskje er enda mer avslørende enn de mest dramatiske voldshandlingene: de uendelig mange bildene og videoene han skal ha tatt av kvinners underliv – uten samtykke.

Dette er en form for skjult vold, et overgrep som ikke alltid etterlater blåmerker, men som setter dype spor. Å bli filmet eller fotografert i intime situasjoner uten samtykke er en voldsom krenkelse av integritet og tillit. Det er et brudd på kroppens grunnleggende rett til privatliv.

Psykologisk sett: Hvorfor gjør noen dette?

Når et menneske gjentatte ganger tar slike bilder, er det mer enn en «dum handling». Det peker på et mønster av:

• Objektivisering: Kvinner reduseres til kroppsdeler, til objekter for lyst. Mennesket bak blir usynlig.

• Mangel på empati: Evnen til å sette seg i andres sted – til å forstå ydmykelsen og skammen – ser ut til å mangle.

• Kontroll og makt: Å ha bilder som den andre ikke vet om, gir en illusjon av makt. Det er en form for «jeg eier dette øyeblikket – og deg».

• Tvangsmønster: Mengden bilder tyder på at dette ikke er enkeltstående impulshandlinger, men en gjentatt atferd. Det kan ligne en form for avhengighet, der personen stadig må ta nye bilder for å opprettholde spenning eller kontroll.

Konsekvenser for ofrene

Det å oppdage at man er blitt fotografert på denne måten, kan være knusende:

• Tap av kontroll: Kroppen din er ikke lenger din. Bildene eksisterer der ute – og du vet ikke hvem som kan ha sett dem.

• Krenkelse og skam: Mange ofre sliter med selvfølelsen etter slike hendelser.

• Traumereaksjoner: Angst, paranoia, og vansker med intimitet i fremtidige relasjoner er vanlige følger.

Hva sier dette om ham?

Det faktum at tiltalen omfatter «uendelig mange bilder» (som pressen har formulert det), peker på at dette ikke handler om en enkelt feilvurdering, men om en systematisk mangel på empati og respekt for andre menneskers grenser.

Dette kan kobles til:

• tidlig manglende evne til å regulere impulser,

• mulig lært adferd i miljøer med rus og grenseoverskridelser,

• og kanskje en indre tomhet som han har forsøkt å fylle gjennom makt og kontroll over andre.

Foreldrenes paradoks

Haakon og Mette-Marit er kjent for empati. De har talt varmt om psykisk helse, inkludering og respekt. Nettopp derfor gjør denne saken ekstra vond: den viser hvor smertefullt gapet kan være mellom verdier i en familie og adferden til et barn.

For dem er det en umulig balansegang: å stå ved sønnen, men samtidig tydelig vise at slike handlinger er totalt uforenlige med det de selv – og Norge – står for.

Heling – men på offerets premisser

Skal det finnes en vei videre, må den starte med ofrenes oppreisning. Marius må konfrontere dette mønsteret i terapi og rettsoppgjør. Ikke bare forklare, men forstå hva han har gjort mot andre menneskers sjel.

For kronprinsparet kan heling bety å vise åpenhet: å erkjenne alvoret, støtte ofrenes rett til rettferdighet, og samtidig være der for sin sønn som foreldre – men aldri som beskyttere av hans handlinger.

Dette aspektet – de mange bildene – gjør tiltalen ekstra tung. Det er kanskje her vi tydeligst ser mangelen på empati, en kjølig distanse til andres følelser. Og det er nettopp her helingsarbeidet må starte, dersom det i det hele tatt skal være mulig.

Empati kan til en viss grad læres og trenes opp, men det finnes noen viktige nyanser:

🔹 To typer empati

1. Kognitiv empati – evnen til å forstå hvordan andre tenker og føler. Dette er en mental ferdighet som kan trenes gjennom samtaler, refleksjon og psykoterapi. Mange med lav empati kan lære å gjenkjenne andres signaler, selv om de ikke nødvendigvis føler det sterkt selv.

2. Affektiv empati – evnen til å føle med andre, altså å “speile” deres følelser. Dette er mer biologisk og temperamentstyrt, og påvirkes av gener, oppvekst, trygghet i barndommen og omsorg. Mangler man denne dypt, kan det være vanskelig å “lære inn” fullt ut.

🔹 Arv og miljø

• Personer med foreldre som strever med rus, psykiske lidelser eller manglende omsorg kan utvikle svekket empati. De lærer tidlig å overleve, ikke å føle.

• Genetiske faktorer kan også spille inn: noen mennesker er mer sårbare for impulsivitet, lav følelsesregulering eller antisosiale trekk.

🔹 Kan man utvikle empati senere i livet?

• Ja, til en viss grad. Psykoterapi, spesielt mentaliseringsbasert terapi (MBT) eller kognitiv atferdsterapi (CBT), kan hjelpe en person til å se hvordan egne handlinger påvirker andre.

• Møte med konsekvenser – altså å se hva ens handlinger faktisk har gjort med mennesker, og ta ansvar – kan være en katalysator.

• Trening i nærvær og refleksjon (for eksempel mindfulness, meditasjon eller gruppeterapi) kan styrke evnen til å merke andres følelser.

• Men: hos noen med dype personlighetstrekk som narsissisme eller antisosial personlighetsforstyrrelse, kan det være svært vanskelig å lære ekte, følelsesmessig empati.

🔹 Hva betyr dette i Marius Borg Høibys tilfelle?

Hvis han har tatt hundrevis av krenkende bilder av kvinner, tyder det på mangel på affektiv empati – altså at han ikke kjenner på deres sårbarhet eller ubehag. Han kan likevel ha en kognitiv forståelse av at dette er galt (han vet det bryter loven), men mangler bremser fordi han ikke føler konsekvensene for andre.
Her må behandling handle om konfrontasjon med skade, ikke bare straff. Han må møte historiene til de han har krenket, og forstå på et dypere plan.

👉 Kort sagt: Empati kan delvis læres, men ikke fullt ut “installeres” der det mangler helt fra starten. Man kan trene opp innsikt, refleksjon og ansvar, men ekte følelsesmessig innlevelse krever at noe i hjertet åpner seg.

Denne artikkelen om Marius Borg Høiby  er skrevet av ChatGPT i et psykologisk perspektiv For HELSETINE