Annonse
Hva er det jeg gjør disse dagene? Jeg er mye på stranden, det føles trygt der. Det er politi i gatene og de er også i strandområdet. Noen ser jeg også på stranden, La Barceloneta, og det føles betryggende. Det er mye folk, og de ser ut til å slappe av, de bader, spiser, koser seg og slapper av, akkurat som man vanligvis gjør på en strand.
Første gang jeg går fra hotellet og over broen for å komme til shoppingområdet Maremagnum, er jeg redd. Jeg kjenner ikke meg selv igjen. Forrige gang jeg var i Barcelona, alså for et par måneder siden, var alt idyll, men nå, fordi det kun er 4-5 dager etter et terrorangrep, er jeg mer skvetten og jeg smiler ikke så mye til folk som jeg vanligvis pleier. Jeg går også inn til siden når jeg hører lyden av varebiler. Både øyne og ører er vidåpne.
Det er naturlig, tenker jeg med meg selv, men dumt, veldig dumt. Normalt ville jeg smilt til og snakket med flere fremmede mennesker.
Noen viktige møter blir det likevel, og jeg skal nevne noen av de her:
To unge menn jeg treffer på en restaurant like ved hotellet, en kveld. De spør om de kan kjøpe et glass vin til meg, de ser jeg sitter alene. Jeg sier jeg venter på en venn, men han er forsinket og jeg setter meg og prater med dem og får et glass hvitvin.
Den ene gutten er halvt amerikansk såvidt jeg husker. Han er i jobb, noe pr-greier. Han har rastahår og er kul men veldig rastløs, det ene benet rister og han innrømmer at han røyker hasj for å roe seg ned. Han er blitt testet for ADHD og det er ikke noe sånt, men han har oppmerksomhetsproblemer. Om terroren sier han: «De guttene ble ødelagt av en dårlig imam, det er fryktelig, men vet du hva:
«Til syvende og sist må man bruke hodet og tenke selv og det gjorde de ikke.»
Han viser meg video fra åstedet, som han har fått fra venner, jeg orker ikke å se, det er døde mennesker i gaten. Han sier han tror på skjebnen, var det meningen at han skulle blitt drept den dagen, så ville han blitt det, men når han ikke ble det, så var det en mening bak det.
Vennen er afrikansk: Han sier at hvor mange mennesker blir ikke drept liksom og du får aldri lese om det i nyhetene noengang? Så det som skjedde her i Barcelona for fem dager siden det gidder han ikke å prate om. Kan vi ikke dra til ditt hotellrom, sier han?
Jeg prøver å finne på en hyggelig unnskyldning, men min forsinkede venn kommer, han er fra Iran. Den afrikanske gutten ser fryktelig skuffet ut.
Jeg takker for møtet og vinen, smiler og går.
Den amerikanske, rastløse gutten roper etter oss: «Where are you taking this lovely lady?»
Møte med en pakistansk gutt som jobber med å selge billetter til nattklubber på Rambla: Han stopper meg en sen kveld jeg er på vei hjem, det er mørkt, han har skjegg og snakker høyt til meg jeg blir litt redd, jeg kan ikke veien hjem. «Få låne telefonen min, jeg skal vise deg noe,» sier han. Jeg gjør det og han smiler skjevt: «Jeg er til å stole på, men det der gjør du aldri igjen – det er kjeltringer her som ville stukket av med den.»
Han insisterer på at jeg skal lagre nummeret hans på WhatsApp, det gjør jeg og to morgener etter inviterer han på kaffe: Han vil først ikke snakke om angrepet. Først når jeg sier jeg er journalist og VIL høre historier, kommer det:
«Jeg var like der det skjedde, sier han. Jeg så alt. Jeg gikk hjem og i tre dager bare satt jeg inne i leiligheten min og klarte ikke å gå på jobb. Jeg var langt nede. Helt ferdig. Arbeidsgiveren min sa jeg kunne gå på jobb, men jeg orket ikke – og det var politi overalt også.»
Det er tydelig at han ikke liker politi.
- 50 % turister har kansellert turen, sier han. Det pleier å være mange flere turister her i august.
Se, fortsetter han, og åpner en video på mobilen. Også han har video av døde mennesker på Rambla. Igjen sier jeg at jeg ikke orker å se, men jeg takker for cola lighten og praten.
Tre voksne spanske menn på en salsaklubb langt oppe i byen i det spanske området: Den første er salsa- og språklærer.
3 ganger spør jeg om terroren før han vil snakke. Han later som om han ikke forstår. Jeg sier at dette har skjedd meg flere ganger og at jeg lurer på hvorfor og han sier at det blir for mye. De orker ikke å snakke om det. Det er gått nesten en uke, og livet må gå videre.
«Det blir for mye, gjentar han og blir trist i blikket.»
Så forteller han at en nær venninne hadde et møte på Rambla kun en time etter terrorangrepet. Han snur seg bort, for nå vil han ikke prate mer. Musikken starter opp og stemningen tar seg opp, det er smil, latter, drinker og fyrrig salsa ledet an av en cubansk, spretten lærerinne. Jeg er ikke tilskuer, så jeg deltar også i dansen, som er full av liv.
De to andre mennene tar jeg følge med hjem. En av dem, en informasjonsansvarlig kjører meg hjem og vi kjører gjennom Rambla. Han blir helt satt ut når han ser alle blomstene og lysene. Han har ikke kjørt her siden før angrepet, ikke sett det. Han er voldsomt berørt. Ikke bare på grunn av synet av dette, men fordi han vet at gjerningsmennene ville ødelegge mye mer av Barcelona. «Lasagrada Familia, mumler han. De ville slå til der.»
Jeg gir ham en klem, sier ciao og drar hjem. Vi skulle egentlig møtes på dans igjen neste kveld, men mine norske venner er forsinket til møtet, og jeg rekker det ikke.
En sykkeltaxisjåfør: «Sorry, madam? Hm? What?
Han later som flere andre som om han ikke forstår at jeg spør om hans inntrykk etter terroren forrige torsdag. Det er under en uke siden, han må forstå hva jeg snakker om. Men smerten er for stor og det er for nært og kanskje var han, en uskyldig sykkeltaxisjåfør, redd for å bli drept selv, eller at hans kone skulle bli rammet… Kanskje er de redde for at det kan skje igjen, og han vet ikke hvem jeg er og hvorfor jeg spør. Trolig vil han også unngå å skremme bort enda en turist.
Familien er fra Argentina og faren hans har drevet strand-bar i Brasil. Selv heter han Adonis. Så bra, sier jeg, som en gresk gud.
Siste møte: En amerikaner på en frokostrestaurant nær Rambla. Han har mistet flyet hjem og må bli et par dager til. Han sitter og skriver i en dagbok og vi kommer i snakk. Vi snakker om Younes, han som kjørte varebilen og ble terrorist.
«Kanskje du kan skrive om det, sier han – hva er det som gjorde at han endte livet i en alder av 22 med å drepe uskyldige mennesker på Rambla? Hva er det som gjør at en ung gutt blir terrorist. Vi er begge enige om at det er en god ide.»