Annonse
Jeg ankommer Bacelona flyplass mandag formiddag, knappe fire døgn etter at terroren skjedde. I løpet av helgen har jeg flere ganger vært i tvil om jeg skal reise. En venninne ringte meg og sa – dropp det. Andre sa – vær forsiktig. Andre igjen sa – det er sikkert tryggere i Barcelona nå enn noe annet sted i verden.
Jeg valgte å lytte til det siste. Og nå har jeg tatt flybussen inn til byen og nærmer meg Ramblas. Jeg har følge av en bekjent, en muslim, som også skal ha ferie her, og som er like opprørt som meg over terroren.
«Jeg skulle ha vært her og fanget sjåføren,» sier han stadig. «Så hadde jeg kommet i nyhetene.»
Han forstår ikke hvorfor politiet ikke klarte å stanse ham.
Men det skjedde jo så fort, gjentar jeg – de klarte ikke å stoppe ham. Å stanse en gutt som går amok i varebil og kjører siksak nedover en turistgate for å drepe, er vanskelig.
Jeg sender live fra plaza Catalunya på Facebook og er beveget over alle blomstene, bamsene og lysene. Jeg sier at jeg får noe av samme følelsen som etter 22. juli her hjemme. Da var jeg også i byen med mine barn og det var like hjerteskjærende.
Jeg ankommer hotellet, og er like ved å snu, for det er mer enn 50 trappetrinn å gå, uten heis, det er skittent, slitent og ikke slike forhold jeg normalt trives under. Verten på hostal Turisol, han er fra Pakistan, begynner å le når han ser at jeg setter meg ned på den loslitte sengen og nesten begynner å grine. Det er typisk meg når inntrykkene blir for mange og jeg er sliten etter en flytur hvor jeg har tatt Vival på grunn av flynerver. Alt føles for mye og hodet løper løpsk.
«Madam, du kan reise i morgen og få igjen pengene om du ikke trives. Slapp av,» sier han.
Jeg nevner terroren og han svarer ikke først. Terroren, gjentar jeg, høyere og tydeligere denne gangen. Han blir smal i blikket.
«Rubbish kan happen everywhere,» sier han.
Det er alt han vil si om saken. Så rart. Jeg hadde ventet meg at folk her ville prate i vei om det som skjedde for kun fire dager sammen, men nei, det er motsatt.
De vil ikke.
«OMG. Legg deg og sov litt, og flytt til Plaza Espana slik som meg. Det er bedre å bo i ett av de spanske områdene nå, foreslår min muslimske bekjent. Deretter tar han kofferten sin og går.
Jeg er alene og jeg vil ikke være her. Hjelp. Jeg lengter hjem og vil likevel ikke dra noe annet sted.
«Gjerningsmannen, han som kjørte bilen er ennå ikke tatt. Hva om han gjemmer seg i nærheten av La Rambla, her?»