Annonse
Jeg blogger om livet i karantene etter en tur på Tenerife. Dette er dag 7. Jeg hadde håp om gode nyheter fra regjeringen, men de stenger Norge til over påske. Jeg fikk en reaksjon og måtte gråte litt. Da var det godt å ringe sønnen.
- Jeg er som oftest positiv og finner kreative løsninger. Men idag, på 7. dagen i karantene raknet det litt. Jeg satt og så på pressekonferansen med Erna & Co. Det kom ingen gode nyheter: Hyttenekt, stengte skoler, reiseforbud og påbud om å være med toppen fem personer til godt over påske. Vi kunne kjøpe oss et brettspill! sa hun. Tenkte du på de som sitter alene, Erna? De kan legge kabal, kanskje? Jeg er sensitiv når det gjelder frihetsberøvelse. Jeg fikk en reaksjon og ble lei meg. Dessverre er ikke folk alltid så hyggelige tilbake. Folk jeg ikke har hørt fra på månedsvis på FB, har plutselig en anledning til å ta meg. Hvor mye dritt er det mulig å skrive? Det er SÅ mye lettere å si hei, går det bra med deg! Dere kjenner meg ikke engang. Vær forsiktig! Jeg begynte å gråte, og ringte sønnen. Ofte er det jeg som står for coachingen og forslagene. Jeg er «for entusiastisk,» som han hevder. Men i dag, akkurat da, hadde jeg sluppet opp for hverdagsmagi og mot. Jeg var oppgitt og lei – i mitt fengsel alene i rekkehuset. Hadde han ikke ringt meg opp igjen, vet jeg ikke helt hva jeg hadde gjort.
2. Og sønnen visste råd: Denne poden jeg alltid har oppmuntret, var nå den som oppmuntret meg: «Stygge kommentarer? Det er sånn det er å blogge, vet du. De hyggelige kommenterer aldri: Jeg for eksempel, jeg kommenter aldri på nettaviser og blogger,» sa han. Og det er sant. Han er en hyggelig gutt og mann. «Bruk tiden til noe bra, begynn å strikk eller noe: Nyt, sa han. «Dette er noe helt nytt som skjer i Norge. Litt spennende. Og i morgen ses vi jo.» Det blir hyggelig. Jeg fortalte om en stalker, en eldre kvinne som har plaget meg lenge nå. Hun skriver stygge ting eller setter sinnafjes på det meste jeg legger ut og prøver å diskreditere meg. Jeg foreslo at hun kunne slette meg om hun ikke hadde sans for meg. Hun hadde ikke sans for bloggere, svarte hun. Forstår da ikke hvorfor hun har fulgt meg i lengre tid, om det kun er for å vise sitt hat?
Vi trenger bloggere som hever vinglasset
«Vi trenger ingen bloggere nå som viser frem vinglasset,» skrev hun blant annet. Det gjør vi så visst! Andre venner etterlyser noe positivt i disse trasige coronatider. Det inspirerte meg til å finne frem glitterkjolen og heve vinglasset. Så skål! Håper du tar det positivt! Å skåle virtuelt er alt vi kan nå. Jeg synes jeg husker at glitterkjolen er fra HM Spesial Collection, men bakpå står det Soky & Soka. Kryptisk. Noen som vet, så skriv en kommentar. Om dette helvetet skal vare til etter påske eller til 17. mai, så får vi kle på oss finklærne og skåle på FaceTime. Jeg har grått ferdig og er klar. De kule øredobbene kjøpte jeg forresten av en dame som driver eget flamenco-atelier i Barcelona. Det er en fjern drøm nå. Der er det enda verre. Portforbud. Strømpene er også fra en kul butikk i Barcelona. Mange har likt dem. Applaus, applaus. Så deilig med de som klarer å gi et kompliment. Dere aner ikke hvor mye det betyr.
3. Forresten har jeg et klesskap fullt av festlige kjoler, gamle og nye. De er jeg klar for å vise frem i dagene som kommer, som en ekte influenser. Of course! Kanskje jeg finner 17.mai-kjolen som jeg kan vise frem alene fra balkongen eller på internett? For det verste står igjen, skriver avisene. Selv om jeg er journalist selv, blir jeg berørt. Jeg vil bare stenge alle kritiske stemmer ute. Det er sjelden jeg har noe positivt å si om Trump, men i dag matchet personlighetene våre for første gang: Han sa coronaviruset i USA vil være over til påske. Han tror det sikkert ikke, men han prøver å holde motet oppe hos sitt folk. Han trøster seg selv og andre. Beroliger. Og det er det jeg også prøver på; være håpefull og hekte meg på artikler som sier at dette er et influensavirus og at det ikke er så smittsomt og så farlig som vi har trodd. Det er en overlevelsesstrategi som jeg blir sablet ned for. Helst da av tykke menn på over 100 kilo Og med store mager som aldri har tatt vare på helsen sin, mens vi andre har jobbet lenge og intenst for å holde oss i form. Selv Sats er stengt nå. Det er trist, men gir muligheter til å være mer utendørs i frisk luft. Tabben jeg gjorde i dag var å sitte inne. Da blir dagen lang. Så I morgen m å jeg ut.
4. Jeg har egentlig ikke så mye mer å melde nå. Og så håper jeg å møte litt flere hyggelige folk i den virtuelle verden. Det er nå vi ser hvem de ekte vennene er: Hvem som forsvinner i coronafrykt, eller hvem som blir der. Forresten fikk jeg en svært hyggelig kommentar fra en frilansbekjent på Linkedin. Jeg deler bloggene mine der og, vettu. Hun kommenterte på bildet mitt av isbading. Og hun var av et litt annet kaliber:
«Jeg har troen på metoden! Jeg selv spiser mye sjokolade for å produsere serotonin og går med raske skritt i skog og ulendt terreng. Skal prøve med leppestift: Du har vel hørt om boken Røde lepper skarpe tunger? (Beate Winter ) Så gøy med din blogg. Boken er lettlest, og er sterke utsagn fra frekke kvinner. Masse utsagn fra svært synlige kvinner gjennom historien! :D» «