Annonse
«Tøft å se igjen ordene mine,» sier ME-syke Cathrine som jeg intervjuet for Kamille i en sak om hvor tøft det kan være å stå utenfor arbeidslivet og kjempe i Nav-systemet. Løp og kjøp bladet! Mandag morgen stilte hun også God morgen Norge hvor hun snakket om Nav, Me og negativt stigma for langtidssyke.
Se videoen fra God morgen Norge her:
Har du ME, er dette artikkelen du bør lese her.
16_no_km_5_gullreportasje_14.12._tenk_hvis_noen_ser_meg…_51278
Kjemper du i Nav-systemet, er det også artikkelen du bør lese.
Midtveis i dette oppdraget forbannet jeg oppdragsgiveren som hadde gitt meg en umulig oppgave. Hvem vil stå frem med navn og bilde og fortelle ikke bare om langtidssykdom og smerter men også om skammen over å føle seg mistrodd og utilstrekkelig? Hvem vil snakke om Nav som for mange har et negativt stigma? Det er ille nok å være pasient og kjempe i systemet om man ikke skal snakke om det i Kamille også!
Jeg brukte mye tid på research for å finne to kvinner som ville stå frem, og jeg gjorde henvendelser til Nav. Jeg googlet og leste utallige blogger. Noen var for syke til å stå frem, noen likte ikke temaet, noen var i feil aldersgruppe, noen blogger var gamle og de var ikke i situasjonen lenger, noen bodde for langt unna til at jeg kunne reise å intervjue dem.
Jeg ba mange om tips, og en hadde hørt om Cathrine som kalte seg ME-blogger og blogget under navnet «SerendipityCat» . Med en gang jeg leste bloggen hennes kjente jeg at hun var den rette til å fronte dette temaet. Hun virket så klok. Hun skrev så godt, virket så reflektert, hadde kommet så langt med seg selv.
Kamille ville ha to storyer; en på en kvinne som er langtidssykemeldt og skal tilbake. Nummer to var verre, for de ville ha en kvinne til å stå frem som ikke skal tilbake til arbeidslivet (iallfall ikke med det første.)
Du ringer ikke bare til folk og sier «jeg hører du har gitt opp, vil du snakke om det?»
Cathrine ville snakke: (Hun har ikke gitt opp helt, altså. ) Men da jeg fikk kontakt med henne gjennom Facebooksiden hennes SerendipityCat, sa hun med en gang at hun ikke visste om hun orket å stille opp nå. Det å gjennomføre et intervju med journalist og fotograf var krevende når hun som ME-syk har lite energi og er mye sengeliggende.
Heldigvis lot intervjuet seg gjennomføre. Da vi satt i den koselige leilgheten hennes i en bygård i Oslo, så jeg at hun ble gradvis tappet for krefter og jeg prøvde å bruke kort tid. Hun ba meg slappe av og sa at dette skulle ikke jeg tenke på.
I ettertid har Cathrine sagt at fotograf Julie og jeg gjorde en god jobb, og det er ingenting som gleder mitt hjerte mer enn når intervjuobjektet er fornøyd. Julie tok bilder av henne i trappen nedenfor leiligheten, og Cathrine har skrevet i en Facebook-kommentar at hun følte seg løftet og sett. Jeg håper at følelsen varer; som hun selv sier på Instagram, hun skal ta frem sin indre Tiara og feire. 🙂
I og med at intervjuet skulle skrives i dagbokform, ba jeg Cathrine skrive ned noen tanker på forhånd. Jeg var opptatt av at ordene skulle være hennes og ikke mine. Da jeg møtte henne, ga hun meg flere A4-ark hun hadde ligget i sengen og skrevet. Jeg ble overveldet. Det var så godt skildret. Hun bidro altså mye til det gode resultatet selv.
Det jeg ønsker med denne artikkelen er at folk får mer respekt for ME-syke, at Nav gjør det lettere å bli trodd og vinne frem. Mest av alt håper jeg at det kommer en kur som kan gjøre denne flotte jenta frisk eller friskere. Hun er glad i å være ute, glad i natur, og jeg unner henne å få mye mer ut av livet. Samtidig er det godt å vite at hun har forsonet seg med situasjonen og at hun er takknemlig for at hun når dette først skulle skje bor i Norge, hvor det finnes trygderettigheter og hvor vi blir ivaretatt når vi blir syke. 🙂
Det er ikke alltid vi journalister som lager de endelige titlene. Da Cathrine så at Kamille hadde «teaset» saken med ordene «En Navers bekjennelser», reagerte hun. Hun skrev at hun ikke synes det hører hjemme noe sted å beskrive noen som har falt utenfor arbeidslivet på grunn av sykdom slik, og hun stusset på ordet «bekjennelser»: Å bekjenne er å erkjenne sin synd, skriver den reflekterte bloggeren.
Hun har helt rett. Her er det nok ubetenksomhet på desken som har skapt litt krøll. Betroelser ville vært et mer riktig uttrykk. Hun betror oss sine innerste følelser, og det har ingenting med «synd» å gjøre. Tvertimot er det modig og vitner om en helstøpt personlighet at man tør å stå frem også med sin sårbarhet.
Jeg heier på deg, Cathrine.
Klem fra Helse-Tine.
Intervjuet er gjort på oppdrag for Kamille gjennom byrået CONTENT HOUSE.
Les også om Heidi som jeg intervjuet i den samme saken.
