Annonse
Samme dag som jeg dro på ferie til Barcelona, døde en bekjent som slet med rusproblemer. Det var i årets mørkeste måned, november. Samme dag jeg kom hjem ble han begravet, og jeg visste det ikke. Det var blitt desember og advent. Snart er det jul og mange av oss minnes våre nære som tapte kampen mot alkoholen. Denne bloggen er til dere.
av Tine Holm, skribent og blogger
Begravet samme dag jeg kom hjem
Jeg hadde ikke hatt så mye kontakt med min bekjente det siste året. Han forsvant fra felles arenaer, men kommenterte ivrig på mine bloggposter når han var i form. Noen ganger fikk jeg ros, andre ganger kunne han bli kverulerende og kranglete. Jeg lurte alltid på når han skulle dukke opp neste gang på treningssenteret eller nærkafeen. Det skjedde ikke.
For da jeg kom hjem fra Barcelona, ringte en bekjent og sa at mannen hadde blitt begravet samme dag. Kanskje samtidig som jeg satt i flyet og kapteinen varslet om sterk motvind og at vi ville lande forsinket.
«Det var for sent å ta farvel og det føltes sårt.»
Den siste bloggen han kommenterte på, var om terroren i Bærum for rundt 15 uker siden. Han berømmet meg for å holde meg til fakta og ikke komme med egne spekulasjoner. Jeg vil heller ikke spekulere her – men holde meg til fakta rundt dødsfallet. Det ville han satt pris på.
Mange drikker for mye i julen
Denne bloggen er til alle dere som kommer til å savne noen denne julen. Dere som vet at jul ikke bare er lykke, men at mange sliter, og at slike høytider er røde varsellamper for alt som heter misbruk av alkohol.
Ja, vi gleder oss til ribbe, lutefisk, pinnekjøtt, rødvin, øl og akeevitt, men gleden er bittersøt for alle som har mistet noen til rusen.
Høytider som julen gjør det ekstra vanskelig for de som ikke klarer å sette på bremsen når de drikker. Barn og unge opplever foreldre eller besteforeldre som blir fulle. Mange har vonde minner med julen og ofte dreier det seg om alkohol.
av Tine Holm, skribent og blogger
Sven Henriksen våknet med fylleangst
Flere kjente personer har står frem og snakket om den farlige siden av alkoholen: TV-Norge-Skuespiller Sven Henriksen sto frem i media og sa at han aldri mer vil la en dråpe alhohol passere leppene. En dag våknet han med fylleangst og likte ikke den slitne personen han så i speilet.
Avlyste avtaler fordi hun var fyllesyk
Foredragsholder og forfatter Irina Lee skrev debattinnlegg i Dagsavisen der hun røpet at hun har sluttet å drikke alkohol. Irina måtte avlyse avtaler fordi hun var fyllesyk. Hun viser til statistikk som forteller at vi drikker stadig mer i Norge:
«Det er drikkepress blant ungdom, blant voksne. Inntak av alkohol kan gi større risiko for kreft. Det skjer trafikkulykker i fylla. Vold. Mange blir rus-avhengige. Fire av fem barn av alkoholikere blir riktignok ikke alkoholikere, nevner hun,» som en slags trøst.
Barnas far skjulte misbruket
«Jeg har selv følt problemene på kroppen.»
I denne debatten kan jeg kjenne savnet etter flere stemmer blant de pårørende. Å være pårørende til en alkoholiker, er ufattelig tungt. Familier splittes, og mange sliter seg ut. Noen blir medavhengige med alkoholikeren og lever med hans opp-og ned-turer, som på en berg- og dalbane.
Selv er jeg en av disse tause stemmene som sjelden uttaler seg om saken. Men en sjelden gang, som når det nærmer seg jul, snakker jeg om fortiden:
«En person i min nærhet ruset seg. Han tålte ikke alkohol. Personen det gjelder, barnas far, hadde skjult misbruket for meg og omverdenen. Så godt hadde han skjult det at ingen hadde noen mistanke om at han drakk. I den turbulente perioden som fulgte, tenkte jeg at jeg måtte slutte å drikke for alltid. Jeg var mor. Jeg måtte være et godt forbilde. Vise at jeg var til å stole på.»
Gikk på møter i Alanon
Jeg begynte å gå på møter i Alanon, en forening for pårørende av alkoholikere. Vi møttes i en kirke på Frogner i Oslo noen søndag ettermiddager. Vi betrodde våre triste historier til hverandre og satt og leste i små bøker.
Jeg kan fortsatt huske den lille bønnen vi leste høyt.
“Gud, gi meg sjelefred til å godta de tingene jeg ikke kan forandre, mot til å forandre de ting jeg kan endre, og visdom til å se forskjellen.”
Det hjelper å bli heiet på
De som var der syntes synd på meg. Grunnen var at jeg var gravid, alene og ventet nummer to. Men at folk synes synd på meg, virker for meg mot sin hensikt. Det som hjelper er å bli heiet på, beundret, å få en klapp på skulderen, at andre deler av sitt. Humor. Ikke minst humor! Sier noen til meg at ting virker trist, leit eller vanskelig, rygger jeg ut av situasjonen og bildet. Jeg mister energi av det. Det oppleves fattigslig.
Du kan ikke redde alle
«Det har alltid vært utfordrende for meg å godta de tingene jeg ikke kan forandre. Jeg er løsningsorientert, og vil gjerne fikse problemer. Men du kan ikke alltid fikse livet til andre. De trenger å innse det som er ugreit, ville selv. Personen i min nærhet gikk det ikke bra med. Han maktet ikke, ville ikke hjelpes. Tilslutt måtte jeg backe ut. Jeg hadde store omsorgsoppgaver for to barn som led i situasjonen og som jeg var bekymret for.»
Må distansere meg
Om det er noe jeg har lært gjennom dette, så er det å ta vare på meg selv. Nå, mange år etterpå, når julen nærmer seg, deler bekjente artikler på Facebook der det står at voksne ikke bør drikke alkohol foran barna sine i julen. Jeg merker at jeg distanserer meg.
Vil ikke gi slipp på kosen
Jeg har dealet med alt dette før, på den harde måten. Jeg støtter saken, samtidig som jeg ikke vil fronte den. Jeg har også innsett at jeg ikke trenger å ta på meg andres problemer. Dette er for meg befriende. For meg er det ikke noe problem å nyte en god flaske vin med venner en hyggelig kveld. Jeg er ikke villig til å gi slipp på den kosen. Jeg har vært fyllesyk, men jeg har aldri droppet jobboppdrag eller viktige avtaler på grunn av for mye alhohol.
Respekterer de som ikke drikker
Jeg tar fortsatt et glass vin både med og uten barn tilstede. Det er endel av min kultur, endel av min hverdagslykke. Samtidig respekterer jeg og beundrer de som nå står frem og sier farvel til alkoholen.
En gang i livet tenkte jeg også; aldri mer alkohol: Jeg valgte å fortsatt være meg.
«Samtidig gjør det ekstra vondt når bånd ryker på grunn av en fortid jeg som andre pårørende og omsorgspersoner ikke kan noe for. Når familie slites og folk går hver sin vei. Og når bekjente går bort på grunn av rusproblemer før jul, og det er for sent å ta farvel.»
Foto: Gruppebildet er fra et mat- og vin-event jeg deltok på på Frogner i Oslo. Boken over illustrerer noe av det jeg ønsker å vise. En bok jeg fortsatt ønsker meg til jul. 🙂
Del gjerne din historie.
Les ny statistikk om rus i julen: 4 av 10 mener kolleger, venner eller familie drikker for mye, i følge en artikkel i VG. Les saken her.
God juleklem fra Helse-Tine
Mail meg på tinecec@gmail.com
Innlegget er delt før, og trykkes i oppdatert form