Annonse
Jeg hjelper en alenemor fra Syria med leksene på biblioteket – hun ber meg på middag! Kan jeg si ja på sparket eller må jeg planlegge det? Vi nordmenn har litt å lære om å være mer gjestfrie og mer spontane. Jeg sier eh, hm, ehe, ja – ok! – og får en fin kveld.
Jeg har sagt ja til å treffe en lokal flyktning en gang i uken eller to ganger i måneden – noen timer hver gang. Vi kan gjøre lekser, prate sammen eller gå på kino.
Lam og kardemommete
Det første møtet er spesielt. Vi sitter en gjeng nordmenn og en gjeng flyktninger i et offentlig lokale, og får tildelt en flyktning hver. Ingen informasjon eller utveksling av erfaringer, bare – du skal ha henne – sett dere ned og avtal et første møte! Selv om det er litt brått på for en nordmann, så går det fint: Jeg og alenemoren fra Syria avtaler å møtes på språkcafé. Hun har med en venn som bor et annet sted i landet, vi prater, spiller spill og har det hyggelig sammen,
Neste gang møtes vi på biblioteket for å gjøre lekser. Jeg hjelper henne med engelsk og matte, naturfag og alt det andre har hun kontroll på selv.
«Etter en time sier hun; vi drar hjem til meg og spiser middag, har du tid?»
Jeg tenker først – eeehhh – nei, vi har jo ikke planlagt det?! Kanskje neste uke? Etter litt nøling, sier jeg ja, og vi drar sammen i min bil hjem til henne og ett av barna.
NB; jeg har taushetsplikt og skriver derfor verken navn eller detaljer fra møtet. Bildene har hun og vennen gitt meg tillatelse til å bruke på bloggen. Helt sikkert! sa de.
Middagen er god, det er lammekjøtt med grønnsaker i en slags stuing og naturell yoghurt å drikke. Litt uvant smak for meg den drikkeyoghurten, og det sier jeg også. Etterpå drikker vi deilig kardemommete og prater. De viser meg bilder av familien og folk de kjenner fra mottaket et annet sted i landet.
Etter to møter vet jeg allerede ganske mye om den lille familien.
Må på tre kurs med Røde Kors
Slik Røde Kors arrangerer dette, må jeg igjennom tre kurs for å bli ordentlig godkjent som guide. Det første gikk av stabelen denne uken. I tre timer hører vi en kursleder i Røde Kors snakke om migrasjon. Det blir mye ivrig diskusjon rundt bordet og det er ikke alt vi er enige om: Barnevern, skolebøker, hvordan alt er organisert? Ulike synsvinklinger, mange spørsmål og noen svar.
Les også: Flyktningguide i Røde Kors
Jeg protesterer mot reglene
Jeg protesterer mot at vi ikke kan snakke om religion og politikk. Det gjør de på skolen, jeg vet det for jeg har vært vikar og det går helt fint å utveksle erfaringer – selv om vi SELVSAGT ikke har lov til å prøve å omvende noen eller agitere for vårt syn! Vi skal være nøytrale. Her savner jeg nyansene. De er mennesker akkurat som oss, som liker å diskutere. Det er ikke vi og dem! Å snakke om Ramadan og hvilke høytider de feirer er helt ok, så lenge det er respekt. På mitt hjemmebesøk googlet vi Ramadan 2018 og fant ut når den starter og vi snakket litt rundt det.. Skulle det være feil?
Samtalen kan stoppe opp
Jeg stusser også på et utsagn om at vi ikke må stille spørsmål og la samtalen være opp til flyktningen. Det kan fort slå feil. Det kan virke som vi er uinteressert og sier flyktningen lite, vil samtalen stoppe opp. Noen er sjenert og trenger at du tar initiativ til å bli bedre kjent, særlig i starten. To mannlige bekjente, begge flyktninger, sier at det er bra at jeg er nysgjerrig og at det er greit å spørre; kvinner fra Syria liker å prate, sier de. Men å forhøre noen, som Røde Kors´damen nevnte, DET er noe annet og det blir feil.
Kan jeg si ja til middag?
Det er også uklarhet om vi kan være med flyktningen på møter hos NAV og hjelpe til med telefoner til det offentlige. Kommuner gjør dette ulikt. En er usikker på hva flyktningen har for apparat rundt seg, han savner mer informasjon.
«Vi må bruke sunn fornuft,» sier en dame.
Hvor mye skal vi engasjere oss og bli med på? spør jeg.
«Vi tar det skritt for skritt,» sier en fornuftig mann.
Flere ler når jeg sier at jeg ble bedt på middag og syntes det kom brått på: Som nordmenn har vi mye å lære om å ta ting mer på sparket!
«Her planlegger vi i månedsvis for å få til en enkel venninnekveld og selv da skal det mye til at alle kommer.»
Ellers blir det sagt at vi skal holde møtene nøkterne, ikke invitere til ting som koster mye penger. Å spandere en vaffel eller en kopp te er ok. Kurs-lederen har spandert museumsbesøk og hennes flyktning laget piknik, da bidro de gjensidig, og de var likeverdige. At det er et profesjonelt forhold for vennskap, er likevel noe å ta innover seg; det er arrangert av Røde Kors og dermed ikke naturlig, selv om vennskap kan utvikle seg naturlig over tid.
MeToo, trakassering og samvær med barna, blir også nevnt på møtet – og det er fint. Jeg må være varsom, vise respekt og kan ikke være barnevakt for flyktningens barn. Vi skal aldri være alene med mindreårige – vi må være minst to sammen. Litt synd, kanskje, men slik blir det trygt for alle parter, og det er bra.
Mange myter om innvandring
Vi tror det kommer horder av flyktninger, men det stemmer ikke. De fleste som kommer til Norge er korttidsinnvandrere fra Polen. Flyktninger fra Syria og andre land kommer langt ned på listen, og vi tar inn stadig færre. Min kommune tar inn 15 flyktninger i 2018. I alt skal Norge ta inn 4400 flyktninger i år og det er så få at bare halvparten av alle landets kommuner er spurt om å bosette. Mottak og hjelpesteder er lagt ned, fordi vi tar inn færre en før. Slik blir arbeidsplasser borte, også for nordmenn.
Bildet av meg og min sønn er tatt under en jeep safari i Dubai i julen. Vi fikk prøve lokale, religiøse plagg.
Les også: Mamma er tre ganger viktigere enn pappa
Les også: Alt er lov i Dubai – bare ikke hasj