Annonse
Frozen shoulder: Høsten noen år tilbake sviktet den ene armen. Jeg gikk fra å prøve å bli verdensmester i zumbadans den ene dagen, til å slite med å få på meg T-skjorte og sko den neste. Sjokket var stort.
Jeg oppdaget hvor mye vi bruker armene til. Plutselig var det mange hindringer i veien.
Jeg fikk ikke lov å trene lenger
A L T kunne irritere betennelsen som heter frozen shoulder.
Etter å ha sprøytet skulderen full av kortison, følte jeg meg riktignok litt bedre og ble så euforisk at jeg dro rett på Elixia og trente zumba og pilates med en arm!
Det fikk jeg kjeft for. – Har du TRENT!!! Spurte Behandlerne mine med vantro i stemmen. – Du skal være fullstendig i ro.
Jeg gråt over denne strikte behandlingen.
Og jeg angret ikke. Selv om treningen sikkert gjorde armen verre, så ga det en så god følelse av mestring å gjennomføre, at det ga meg selvtilliten tilbake.
Men jeg skjønte at jeg ikke kunne fortsette slik.
Min beste venn, Elixia-treningen, som fikk lykkehormonene til å blomstre, var blitt en fiende.
Istedet måtte jeg gå tur hver dag i regnet for at armen ikke skulle stivne helt. Det – og en teit liten sirkelrotasjon med armen, var alt jeg fikk lov til å gjøre.
Da det ble minusgrader og jeg holdt på å falle på glattisen og kjente hele høyresiden hogge til i smerte, så hatet jeg Behandlerne virkelig.
Etterpå fant jeg frem sko med pigger.
Badstu og massasjestol ble bannlyst. Det OGSÅ kunne irritere betennelsen. Jeg kunne gjerne jobbe litt så lenge jeg senket tastaturet og tok pauser, men jeg skulle verken ha varme eller massasje som var det jeg følte jeg trengte aller mest.
De satte vonde, stikkende nåler i den verkende armen og kalte det smertelindring.
Og jeg fikk flere utfordringer: Bilkjøring tok lenger tid:
Jeg kunne kjøre bil med en arm, men å rygge og svinge bød på problemer og i parkeringshuset følte jeg meg som en treg krøkke.
Garasjedøren måtte endres: Naboen min på 80 hadde kort tid i forveien skrytt av hvor trent og sterk jeg var: – Du åpner jo den tunge garasjesdøren som ingenting. Nå klarte jeg ikke verken å åpne eller lukke den med en hånd, og har bestilt en elektrisk portåpner!
Jeg måtte fornye garderoben:
Jeg fikk bare på meg klær som har knapper eller glidelås foran.
En personlig shopper hjalp meg å finne bluser som er enkle å få på, og elastiske singleter som lett kan dras på nedenfra og opp.
Treningstopp med knapping foran måtte jeg gi opp å finne. Finnes det?
Den fine neglelakken ble også utfordret. Alle neglene på venstre hånd brakk, fordi det var den hånden som måtte gjøre hele jobben gjennom dagen! Men min negldesigner visste råd, hun klippet neglene ned og vips, med ny Shellac var de like fine.
«Jeg liker å klare meg selv, men måtte be sønnen min om hjelp til å bære poser, åpne flasker, bokser, skjære brød og annet.»
Da jeg kreket rundt med pigger under skoene,var det like før han trodde jeg var blitt en gammel kone. Sånn kan det også føles når en går rundt med stiv verkearm og føler seg handikappet!
Men det fantes lyspunkter:
Alle turene inspirerte meg til å ta naturbilder, og for dette bildet fra Kolbotn-vannet fikk jeg skryt. Det ble kåret til Shot of the day av Instagram.
Det ble kåret til Shot of the day av Instagram.
Jeg klarte etter lang tid også å finne roen hjemme og fant ut at det gikk an å klare seg uten all treningen uten å føle seg deppa og rastløs. Og jeg fikk god tid til kaffemøter.;)
Signal
Kanskje var alt dette et signal fra kroppen om å ta en pause fra alt jeg føk rundt på? Men det er litt bittert å innse at stress i tillegg til hyppig tasting på PC og Iphone og overtrening, kanskje bidro til at skulderen røk. Jeg har venner som kalte meg for Facebookdronningen, de mente jeg alltid var online.
Nå var jeg ikke lenger alltid online og på farten, og det var kanskje bra for noe.
Jeg hadde tid til å oppfatte hvordan det så ut rundt meg og ble ram på turgåing i all slags vær.
Rene Naturdronningen.
PS: En liten trøst var det å oppdage at en av heltinnene fra Frustrerte fruer, hun som spiller SUSAN, har hatt samme problem… Skal jeg ha en lidelse, bør den helst være famous.
Teri Hatcher fikk ikke på seg BH-en.Som meg ble hun rammet av frozen shoulder.
Instagrambilder fra mine mange turer rundt Hvervenbukta….
Jeg ble helt, helt bra av frozen shoulder. Det tok bare veldig lang tid. Først femten måneder etter, kunne jeg trene styrke igjen.
Har du vært rammet av denne sykdommen?
Les også:
Fakta og myter om frossen skulder
Les også: Styrke Core: 15 måneder etter
Klem fra helse-Tine, blogger og journalist. Mail tinecec@gmail.com