Annonse

Thea døde av livmorhalskreft

For et år siden besøkte jeg mammaen og søsteren til Thea Steen – den unge jenta som døde så altfor tidlig av livmorhalskreft. Det var et gripende møte.

I dag er det to år siden storesøster gikk bort: Thea betydde så mye for så mange. «Vi savner deg hver dag,» sier mor og søster i intervjuet jeg gjorde for Her og Nå sammen med Svein Brimi. Les det i sin helhet her.

Tekst: Tine Cecilia Holm

– Vi savner deg hver dag

– Det er merkelig nok ikke høytidene som er verst. Det verste er hverdagene. De vonde følelsene som plutselig slår ned i meg, når som helst, i butikken eller mens jeg rer opp sengen, sier Tonje Steen (26). Savnet etter storesøster som døde av livmorhalskreft for et år siden, er stort.

Gråter mye alene

– De dagene jeg er langt nede, gråter jeg mye. Venner spør ofte om de kan komme, men det er godt å være alene i de stundene. Jeg ser på video av Thea og bilder, og det går over, sier hun.

Thea var storesøsteren som fikset alt, som flyttet til New York for å frilanse som journalist, full av livslyst, drømmer og håp. Etter et halvt år snudde lykken: Hun fikk blødninger, feber og smerter. I mars 2015 og i en alder av 25 oppsøkte hun lege i USA: Der fant de en svulst i underlivet. Denne ble operert bort, og hun fikk vite at den var ondartet. Full av optimisme, dro hun hjem. Hun skulle bli frisk fort og dra tilbake.

Cellegiften virket ikke

Samtidig ville hun hjelpe andre. Sammen med magasinet Det Nye laget hun en kampanje hvor hun oppfordret unge jenter til å sjekke seg mot livmorhalskreft. Det ble stor suksess – men selv ble Thea dårligere. Cellegiften virket ikke. Det som ikke skulle skje, skjedde. Kreften spredde seg i kroppen og natt til 17. juli fjor døde hun på sykehuset med mor og søster tilstede.

Sorgen kommer i bolker

– Året som har gått har vært tøft, vedgår moren Tove Steen (58). Rett etter at Thea døde, var det mye praktisk å ordne med og de var utenfor seg selv. I månedene etterpå ble det verre.

– Sorgen kommer i bolker og det går i bølger og daler, sier hun åpent.

Vi er på besøk i rekkehuset til Tove ved sjøen i Stavanger. Her er lyse vegger og en knallgul stol og to gule sofaputer kvikker opp i stuen. På veggene er flere portretter av Thea. I denne byen jobber mor som rektor ved en barneskole på 11. året. Datteren Tonje flyttet tilbake til Stavanger fra Oslo rett før jul.

Trengte å komme hjem

– Jeg trengte å komme hjem, sier lillesøster. Leiligheten hun hadde delt med Thea på Frogner i Oslo ble dyr å beholde alene og triste minner om sykdom trengte på.

I Stavanger har hun kjøpt ny leilighet og byttet ut journalistjobben med jobb som vikarlærer.

– Jeg har en helt annen ro her, sier Tonje.

– Hun får gode tilbakemeldinger fra foreldre. Jeg er så stolt av henne, roser mor og Tonje kjemper med tårene. Så lenge har Thea og sykdommen stått i fokus. Nå er hun borte og hun og mor må stake ut ny kurs alene.

– Jeg skjønte det ikke helt før hun var borte, hvor mye hun har betydd, innrømmer Tonje.

Thea var limet

– Thea var limet. Hun var omsorgsfull og god på relasjoner, hun hadde kraft og var komplett, flink til å roe ned og backe opp andre, veldig empatisk og alles venninne. istemmer mor. Samtidig kunne hun være melankolsk.

«Hun betydde så mye for så mange. Det er godt å tenke på. Thea er jo nærmest blitt symbolet på livmorhalskreft. Mange kommer bort og takker for at vi fortsetter arbeidet mot denne krefttypen. Det gjør godt.»

Savner småertingen mellom søsknene

– Vi har opplevd det verste av det verste og det beste av det beste, sier moren. For midt i den bunnløse sorgen og den brutale virkeligheten,, opplever hun og familien rørende omsorg fra mange. Støtten kan komme fra uventet hold. Tøffe motorsykkelgutter med tatoveringer åpner seg og forteller om en mamma eller venn som er syk. Det er rørende

Men savnet og tomrommet er til å ta og føle på. Hun savner småertingen mellom søstrene, den interne humoren, forskjelligheten, at Thea var den som ble med på kunstmuseum, mens Tonje helst vil på fotball og hockey-kamper og liker fart og moro. De elsket å reise sammen, de tre. De var tett knyttet sammen.

– Thea hadde nok aldri flyttet tilbake til Stavanger, hun var storbymenneske og elsket Oslo, sier moren med et smil og forteller en episode fra Taj Mahal: Tre gutter ville ha bilde sammen med Thea og ga seg ikke før hun tok nærbilder. Det var jenta de var mest opptatt av. Det er godt å kunne le midt i sorgen.

Godt å være på jobb

Mange har spurt henne hvordan hun orker å stå i jobben. Selv føler hun at det har vært godt.

– Det er god stemning der og jeg føler meg omsluttet av varme og omsorg. Små barn kommer  bort og spør meg om jeg gråt da Thea døde. Jeg sier ja, og så forteller de kanskje at naboens marsvin er død eller om noen som er syke. Jeg liker det, det er med å gi mening. Barn kan være lei seg og de ser at rektor også kan ha tunge dager.

På vårparten i år, røynet det likevel på. Hun var sliten. Men så gikk det likevel. Det ser ut som vi skal klare oss, sier moren og holder rundt datteren Tonje.

Sårt at Thea ikke fikk bli mamma

Mye er fortsatt sårt:

– Det tyngste er at Thea aldri vil få oppleve å stifte familie og bli mamma. Hun drømte om det. Her kom jeg til kort som mor. Det er irrasjonelt, men det er slik jeg føler det, sier Tove med gråt i stemmen.

Theas åpenhet har gjort det lettere å takle sorgen. Hun var optimist – aldri bitter eller trist og lei. Da kan de også tillate seg å kjenne på glede.

– Det er et bakteppe av noe fantastisk. Thea lever videre gjennom kampanjen og støttefondet.

– Men det er jo brutalt, sier moren. At livet hennes ble så kort.

Tonje synes det er hardt å kjenne på at de som søstre ikke skal få dele flere opplevelser.  De gamle minnene er alt hun har, det vil ikke komme nye.

– Jeg er redd for å glemme noe, sier hun.

TV2 laget dokumentar om Theas liv

Mens Thea var på det sykeste laget TV2 dokumentarfilmen ”to somre og en vinter om Thea. Thea var så positiv og livsbejaende till tross for alvoret, skildrer intervjueren . Mens venninner snakket om hvilken brudekjole de skulle bruke i  bryllupet, tenkte hun selv på hvilken sang hun skulle velge i begravelsen..

– På slutten ville ikke Thea snakke om døden, forteller moren. Hun beskriver de siste ukene som tøffe, men sier de ble enormt bra tatt i mot av personalet på sykehuset. Det har betydd alt for hvordan har taklet sorgprosessen.

Forventet at de skulle fortsette kampen mot kreft

– Thea sa ofte at vi måtte gjøre henne stolt. Hun forventet at vi skulle fortsette kampen mot kreft, sier moren.

– Hva har dere lært av Theas sykdom og død?

– Jeg har blitt flinkere til å leve og velge ting som er bra for meg. Jeg er klar over at livet brått kan endres, sier lillesøster.

– Mye er ikke så viktig lenger, sier Tove.

Vi har vært heldige som har hatt gode mennesker rundt oss. Livet blir aldri det samme, og savnet vil alltid være der, men noe går over. Jeg er også takknemlig for at vi fikk lov til å gå det siste løpet med Thea.

Ett år etter at Thea døde, tente søsteren lys og satte blomster på graven. Bildet og tekst er hentet fra  hennes Instagramside.

”Ett år har gått. Ett år siden jeg satt ved din side for siste gang, strøk deg over håret  og pratet til deg. Det har vært en tung tid, et sårt og vanskelig år. Savnet er der konstant, men dette året har også vært en berikelse, takket være deg. Så mye jeg har opplevd, så mange flotte mennesker jeg har møtt og så mye viktig som har skjedd, takket være deg. Skulle så gjerne delt alle de fine stundene med deg, men selv om du ikke er her, er du alltid i tankene mine og i mitt hjerte.”

Thea redder liv

«Kjære Thea. Kjære alle.
I dag er det to-årsdagen for Theas død. Det har skjedd mye etter 17.7.16. Bl.a har mer enn 70.000 jenter/kvinner #sjekkdeg for livmorhalskreft. Det har avverget flere hundre krefttilfeller,» skriver initiativtagerne bak Thea Steens minnefond på Facebook to år etter at Thea tragisk nok måtte gi tapt for kreften..
Sofia, Tonje og Tove

 

Det har vært et tøft år og vi har grått mye. Samtidig er det rørende at så mange bryr seg om Thea og at hun fortsetter å redde liv, sier Tove og Tonje Steen.

 

Denne saken har tidligere stått på trykk i bladet Her og Nå.