Annonse
Dette er til sykepleieren som ble drept i mitt nabolag på Kolbotn – og til andre kvinner, anonyme eller navngitte, som ble myrdet av partneren. Du fortjener et ettermæle og at vi får vite hvem du var. Jeg har ikke glemt deg.
«Verdens gladeste kvinne»
Enda en uskyldig kvinne (sannsynligvis) drept, fremgår det av Dagbladet. Barbara Novaes, 61, slet med en sjalu mann som hun prøvde å komme bort fra. Verdens gladeste kvinne! En banksjef! Hun tok kontakt med politiet fordi hun var redd for mannen. Etter at hun trodde at alt ordnet seg, ble hun funnet død i en søppeldunk. Saken ble etterforsket. Så ble alt stille.
Les saken her.
Det som slår meg med disse drapene er hvor ofte vi hører at kvinnen var livsglad og godt likt. «Hun var så glad.» «Så hjelpsom.» «Alle likte henne.» Det er kanskje dette sjalu ektemenn ikke tåler? De mister kontrollen. Kvinnene orker ikke mer, og vil vekk: Vi vet at mange blir drept i det de vil ut av forholdet.
Husker du Janne-drapet?
Du husker sikkert Janne-drapet – og Sivje som ble drept av sin nye samboer? Du leste kanskje også om brannkonstabelen som skjøt kona Camilla (42) og familien før jul 2022 før han tente på huset? Her er alle navn frigitt i media fordi man først trodde det var en ulykke.
Og hvor er fru Hagen? Hun er også i partnerdrapstatistikken. Blir det noen oppklaring her?
Apropos Janne-drapet: Hvordan kan noen drepe moren til barna sine? I en helt ny sak, forteller broren hennes om den vanskelige tiden etter at han mistet sin søster. Den kan du lese i VG.
Hørte aldri mer om drept sykepleier med lang erfaring
Vi hadde også en slik flott kvinne i mitt fredelige nabolag på Kolbotn: Der ble en anerkjent sykepleier med lang erfaring drept av sin politiektemann i september 2021. Hvorfor hørte vi aldri noe mer om henne? Teller ikke kvinnedrap? Les om sykepleieren som ble drept av ektemannen som var politi i denne saken:
Mange ofre er anonyme. Hvem var de?
I VGs rapport over partnerdrap, ser vi at mange av ofrene fortsatt fremstår uten navn og bilde og helt anonymt, som denne 47-år gamle kvinnen på Kolbotn.
Her går det frem at drapet skjedde 22.9.21. «Politiet mener ektemannen først tok livet av sin kone, før han deretter tok sitt eget liv. Paret hadde to mindreårige barn sammen. Politiet fant en kniv på åstedet, som de mener ble brukt drapshandlingen. Den drepte kvinnen har hatt en lang karriere innenfor helsevesenet, og var nå ansatt i kommunen, ifølge VGs opplysninger. Ektemannen har jobbet flere år i politiet, og blant annet vært ansatt i Økokrim, Spesialenheten for politisaker og nå ved Politihøgskolen, skriver VG.
Kvinnedrap skal ikke dysses ned
«At uskyldige kvinner og mødre blir drept, skal ikke dysses ned. Hadde jeg blitt drept av min mann, hadde jeg villet at alle skulle vite om det, Jeg ville ønsket å bli nevnt og husket med navn. «
Rettferdighet for den drepte er viktig
Særlig om mannen min var offentlig tjenestemann og jeg ble drept om natten med kniv. Særlig om jeg selv var en kjent fagperson med drøssevis av erfaring – en person som mange visste om og anerkjente. Å da havne som et anonymt offer i partnerdrap-statistikken hadde vært helt forferdelig, helt merkelig, ufortjent, uriktig og umoralsk. Alle kvinner er verdt mye mer enn dette, å bli dyttet ned og glemt, som om de var ingen. Rettferdighet og ettermæle må telle mer enn at familie synes det er leit.
Varsomhet – men også oppreisning for den drepte
Jeg er journalist og jeg kjenner godt Vær Varsom-plakaten som det ofte snakkes om i slike saker. Det gjør det vanskelig å si noe. Også jeg er redd for å trå feil. Men her skriver jeg som kvinne. Jeg skriver fra hjertet, ikke som nok en stemme som sier at «alt må dysses ned i vårt lille nabolag hvor vi fortsatt skal leve sammen».
«Nei, jeg skriver for å be om rettferdighet og oppreisning for uskyldige kvinner som blir drept. Du hadde jo så mange år foran deg. Du var dyktig, hadde en viktig jobb, du har kolleger som savner deg, du var en kvinne venner var glad i og du var stolt av barna dine. Du var mor.»
Det kunne ha vært meg. Og om det var meg, ville jeg vært takknemlig for at det var noen som sa noe, noen som så meg og som sørget for at jeg ikke ble glemt. Du ble drept der jeg trådte mine barndoms sko, og det gjør inntrykk. Jeg tenker på deg.
Ingen unnskyldning
Jeg har lest minneordene både til deg, den anerkjente sykepleieren og til mannen din. Dere døde jo samme dag i september i fjor. Ikke grunnet ulykke eller sykdom, men fordi han tok livet av deg, og deretter seg selv. I følge det jeg kan lese av nettfora, skal han ha vært sykemeldt. Deprimert? Om det stemmer, er det ingen unnskyldning for å drepe moren til sine barn. På netttet, i nettforaer som ligger ute og der alle kan lese, hevdes det også at han skal ha vært sønnen til en anerkjent forsker. Dette må stå for nettforumets egen regning, men det hjelper lite når partnerdrap skjer. Sjalusi og vold har ingen sosial status, og kan skje i alle sosiale lag.
Var du redd?
Håper barna blir tatt vare på
I media står å lese at dere har to mindreårige barn som etterlatte vil gi penger til – til skolegang og alt. Det er bra. Barna dine skal ha et solid nettverk og jeg håper de i lang tid fremover blir tatt godt vare på – i likhet med andre ofre som har mistet mamma – og denne gangen også pappa. Av hensyn til barna som står i en vanskelig situasjon, men mest fordi jeg ikke vil komme i juridisk trøbbel med denne bloggen, nevner jeg ikke navn eller poster bilder av deg selv om jeg har lyst. Jeg vet hvem du er både fra Facebook og minnesider og kunne vist hvor flott du var. Jeg kan ikke.
Men det undrer meg at kun en eneste liten blogger interesserer seg for dette kvinnedrapet i mitt nabolag.
For lettvint å henlegge saken
I oktober ble saken henlagt. Du fikk ingen rettssak, som du jo hadde fortjent. Det ble ikke tatt ut noen siktelse. Ingen ble dømt. Så lettvint.
Kvinner skal ikke glemmes
Vi vet forøvrig for lite om partnerdrap og forebygging. Forskningen har sviktet. Det er alarmerende at slike drap fortsatt skjer i vårt lille land. Kvinners skjebner skal ikke dysses ned. De skal ikke glemmes. Nå er jeg din stemme. Jeg kjemper for deg. Du fortjener en historie og du får ikke skrevet din egen.
Dere er flere.
Jeg tenner et symbolsk lys for deg som får brenne lenge.
Bildet er fra Kolbotnvannet, like ved der udåden skjedde i september 2021.