Annonse

Jeg har plottet klart til en ny krimbok, men trenger hjelp til å løse gåten. Fruen har vært borte i et halvt år og det finnes ingen spor. Politiet har lagt lokk på saken og ryktene svirrer i nabolaget: Det sies at fruen ville skilles og at det hadde vært husbråk. Hva skjedde med henne?

Mange av mine journalistkolleger gir ut krim om dagen. Nå er det min tur. Jeg har plottet klart, men står fast når det gjelder å få hull på saken. Jeg er rett og slett gått tom for ideer, og trenger innspill fra kreative hoder:

Ugler i mosen

Så langt jeg har kommet i tenkefasen, har politiet lagt lokk på alt og lokaljournalistene fortviler: De tør ikke skrive om ryktene som svirrer i lokalmiljøet. Ryktene er mange. I begynnelsen trodde man at fruen var kidnappet, men kidnapperne lot aldri høre fra seg og man ante ugler i mosen.

Skilsmisse og husbråk

I mitt bokmanus sier ryktene at mange visste at fruen ville skilles. Det har hun sagt til flere. Det skal ha vært rapportert om husbråk og folk hvisker om krisesenter og alkoholmisbruk. Hun har vært sekretær i mannens millionærfirma, men når hun forsvinner fra familiens sydenferie en dag i juli, er hun ikke lenger oppført som medarbeider i firmaet. Hva skjedde her?

Uggen telefonsamtale

Jeg har skrevet i et avsnitt at hun snakket med ektemannen på telefon fra bassenget dagen da hun forsvant. Men er det sikkert at det var han hun ringte til? Og er det sant at han bare var ute og jogget? Hva om hun allerede var død og samtalen ble regissert i etterkant?  Det er sånt som kan skje på TV-krim, i bøker og i virkeligheten.

Janne ble drept

Det var en dame som het Janne som ble drept av ektemannen etter en bygdefest for et par år siden. Nå tenker jeg på henne og på hvordan jeg kan bruke fakta fra dette drapet til å forstå mer av forsvinningssaker, når jeg nå går i gang med min egen krimbok.

Som i alle slike krimsaker må noen må vite noe. Men alle tier. «Vi må ikke spekulere,» sier hvermansen  – men samtidig fortsetter ryktene å svirre.

Stille fra mannen

Hvorfor sier ikke mannen noe?  Ektemannen i min krimbok er en stille og tilbakeholden person som ingen har noe vondt å si om, men det er heller ikke mange som vil si noe om ham. Han bor alene i strand-eiendommen og jogger til jobb iført Adidas-shorts hver morgen, akkurat som før.  Familiens advokat er tyst som i graven, og ingen vet hva som foregår. Det er også risikabelt å skrive noe, for familieadvokaten er mektig og truer alle med søksmål om noen skriver så mye som et komma.

Hvordan skriver man en god fiction?

God krim er ikke alle forunt å skrive. Det krever planlegging og kløkt. Noen triks kan man få på skrivekurs eller av å lese Agatha Christie. Det gjelder å villede leseren. I alle krimbøker oser det av de villeste teorier, også her:

Hva om fruen var deprimert og har forsvunnet for egen regning? Kanskje hun ikke orket mer og dro til slektninger i Usa?

Kanskje en av bygningsarbeiderne som pusset opp huset i Marbella, ble hennes elsker og siden kidnappet henne og så gikk det galt? Ryktene svirrer om at iallfall en av ektefellene hadde en elsker, men man vet ikke om det er en kvinne eller mann.

Hva om hun ble tatt av fremmede, men at det ikke gikk etter planen og at de derfor ikke kan kreve inn gigantbeløpet? Det går ikke om de ikke kan bevise at damen er i live.

Noen kan ha et horn i siden til ektemannen og har tatt konen for å straffe ham.

«Eller hva om noen var så sint eller så redd for å bli avslørt at vedkommende drepte henne?»

I en thriller er alt mulig, bare sjekk Netflix.

Kunne spanet på eiendommen

Lokalpressen er stadig nevnt i min bok. I redaksjonen angrer de blod på at de lyttet så lydig til politiets krav om ikke å skrive om saken. De kunne som mediefolk i rikspressen ha kledd seg ut som fiskere og spanet på eiendommen og sjøen i nærheten. Men de gjorde det ikke. De ventet lydig på audiens fra politiet og fikk smuler i retur.

I saken er selv de minste detaljer verdt å skrive om, er alle journalistene enige om. For leserne er sugne nå, etter svar.

Nei til spåkoner og synske

I kapittel tre i min bok vurderer lokaljournalister å kontakte spåkoner og synske, og lage en artikkel basert på hva disse ser for seg har hendt, men de får nei av redaktøren:

«Vi jobber i nyhetsbransjen, ikke i underholdningsbransjen,» er svaret.

Enda det kunne blitt en meget interessant sak. I følge kilder er journalistene skuffet over beslutningen.

Redde

Det går frem av boken at journalistene som har jobbet med saken selvsagt også har kontaktet venner og familie i inn og utland. Ingen vil snakke. Det er merkelig. Hva er de redde for? Har noen  skremt dem til taushet? Konens trim-venninner, noen av de få som snakker, sier at de  har gitt opp å se fruen i live igjen. Det er alarmerende, men ingen følger opp sporet.

Når vi minst venter det

«Det er noen som har makten her og som holder alle for narr,» hevder en kvinnelig privatdetektiv. Det er kanskje Miss Marple?

«Vi får nok sannheten når vi minst venter det,» sier en seniorreporter fra dagspressen til Hercule Poirot.

Lenger har jeg ikke kommet, og jeg ber om innspill til hvordan jeg kan bygge opp thrilleren, trekke trådene sammen og komme til et svar. For frustrasjonen stiger og løsningen må komme snart nå!

Kommentarer?

Historien er oppdiktet.