Hun falt for den kjekke flykapteinen. Han overøste henne med smiger og komplimenter. Så forvandlet han seg til en tyrann…
Vil du lese hele historien om Siri, scroller du nedover i blogg-innlegget.
Slike hendelser skjer hele tiden. De blir fortalt over en kaffekopp eller et glass vin med en venninne, på bussen i all fortrolighet til en venn, i terapirommet. Noen ganger blir de skjult og aldri fortalt.
«Alle har en historie å fortelle», sa en venn av meg nylig. Jeg tror hun har helt rett. Vi har alle en opplevelse som har preget oss, som vi brenner inne med eller har lyst til å fortelle fordi den er viktig for flere å vite om. Kanskje andre kan lære noe.
SAMTALE I NATTEN: Noen ganger kan det være godt å betro seg og få ting ut…
Jeg har skrevet slike anonyme historier for Norsk ukeblad. Historier som kommer på trykk, honoreres med kr 1000 skattefritt.
Hva sier dere, skal vi droppe pakkestyret i år? Maria (28) har ikke åpnet en pakke på fem år. Hun vil heller gi tid og opplevelser som folk virkelig trenger.
Det er noe i det. Mange jeg kjenner er så stresset før jul at de ikke har noen glede av selve julefeiringen. Vi kjøper oss blakke på julepresanger ingen egentlig trenger – mest for fasadens skyld eller for å bli godt likt. «Har jeg kjøpt en dyr nok presang nå, slik at jeg ser bra ut i familiens øyne når de åpner den på julaften?»
«En tidligere skolevenninne skrev på Facebook at hun ønsket seg skisko i størrelse 39 til jul.»
Hun skrev at nå ble hun sikkert upopulær, men at når hun har kjøpt julepresanger til andre er det ikke igjen noe til henne selv. Hun er trygdet, har dårlig råd, og tenkte på alle som har dårlig råd; enslige forsørgere, trygdede, sesongarbeidere og andre.
Selv vokste jeg opp i en familie der det samme julepapiret ble pent brettet sammen og brukt igjen år etter år og der det beste du kunne håpe på å få av faren din var en røykvarsler pakket inn i avispapir, altså noe kjedelig og nyttig. Jeg var derfor i himmelen da en av mine første kjærester slo på stortromma og ga meg dyre fashionsmykker som jeg ønsket meg.
«Dette var lykke. «
Det var jo ikke det, for kjæresten hadde alvorlige problemer, selv om gavene var større og flere enn jeg hadde fått før.
Til min store irritasjon leste jeg i en bok at de «ordentlige» familiene ikke er opptatt av presanger, mens der det er mye å skjule er det viktigere med store, pyntede fasadepakker. Dette blir jo for enkelt, også. En fin gave er hyggelig å få, rett og slett.
Men når vi blir eldre er ikke gavene så viktig lenger. Vi har gjerne det vi trenger, eller vi trenger noe annet mer. Da sønnen min og hans kjæreste spurte meg om hva jeg ønsket meg til jul i år, sa jeg at det største ønsket mitt var at de hjalp meg å rydde i kjelleren. Jeg holdt på å pusse opp og merket at det skortet på energi til å rydde i rotet. Da jeg kom hjem fra en liten tur, og så hvor fint de hadde gjort det, ble jeg gladere enn jeg hadde blitt for en pyntegjenstand.
Jeg foreslo det samme for en dame som ikke har råd til å gi julepresanger i år, og hun takket for tipset.
Kanskje kan vi bytte ut noen av gavene under treet med små lapper hvor det står: «Jeg vil bli med deg på kino» eller «rydder gjerne i boden.» Tipper mange blir glade for det.
God lørdag i førjulsstresset.
«Jeg drar ikke på noe storsenter i dag, i fare for å bli blakk og svimmel av folkekaoset.»
Tar heller en kopp kaffe eller et glass vin med en venninne senere i dag. Så da gjør jeg som Maria, velger en god opplevelse isteden.
En dag var det en ny dame i salongen. Det skjedde det som ofte skjer at jeg ikke har lagt merke til at behandleren er gravid, og neste gang jeg kommer er det en ny dame som venter.
Denne gangen var det Martina fra Kroatia. Hun er skjønnhetspleier for J & K Beauty-salongen Ski og universitetsutdannet. I tillegg er hun makeup artist, og skolert innen vippeextensons, threading, voksing og negle-design.
Både vippene og brynene ble fine. Jeg syntes først brynene ble litt tykke, men fikk klar beskjed av andre om at det er slik de skal være nå. Da jeg trente styrke på treningssenteret i dag la instruktøren merke til forandringen og sa “så fin du er! Du ser ut som du er klar for fest – uansett!”
Det var deilig å få en så hyggelig kommentar på morgenkvisten! 🙂
Men tilbake til Martina. Hun er flink og trenger virkelig kunder, så prøv henne!. Grunnen til at hun kom til Norge nylig, er for å redde sønnen sin. For kort tid siden fikk hun beskjed av legen om at denne nydelige gutten (nå to og et halvt år) trenger ekstra stimuli og at han, om han ikke får det, står i fare for å bli autist.
Da Martina fikk denne beskjeden, tenkte hun: Vi kan ikke bli i Kroatia, barnehagene her har ikke de ressursene som skal til. Mannen, som også er universitetutdannet, har nigeriansk pass (har nå søkt om kroatisk) og hun visste at han ikke ville bli godtatt alene i Norge. Hun var derfor nødt til å forlate mann og sønn og dra i forveien. Hele tiden har hun snakket med sønnen sin på Skype.
En stund var han sint på henne og ville ikke snakke, men da hun begynte å synge sanger og skjære morsomme grimaser, kom han likevel.
Det er nå to og en halv måned siden Martina har sett gullgutten sin. Hun gleder seg enormt til å få familien sin tilbake. Det har endelig lyktes henne å få leid en leilighet og går alt etter planen, kommer mann og barn til jul!
Martinas kunder har rådet henne til å søke offentlig barnehage, og hun har snakket med PPT om hjelp til barn med ekstra behov. Men før barnet er her og har fått norsk ID, kommer hun ingen vei.
Jeg krysser fingrene for denne søte, lille familien, og ber deg gjøre det samme.
De er sinte, bitre, ensomme og misunnelige, og de kommer med hets. Det kunne vært verre. Du kunne vært dem!
I kveld så jeg for første gang haterne på TV2. En godt voksen mann, for ikke å å si bestefar, hadde hetset bloggeren Sophie Elise. Nå sto han frem og møtte henne og kjæresten til en prat.
Det var lite anger å spore. Selv da Sophie Elise krøket seg sammen, tydelig veldig ille til mote, leet ikke mannen på et øyelokk.
Han unnskyldte ikke at han hadde kalt henne for knulledokke og verre ting.
Men hvor patetisk er ikke dette da? En gammel, trist kæll som ikke har noe annet å finne på enn å hetse en ung, søt blogger på nett? Kan vi klare å heve oss over det?
Det finnes verre ting, nemlig. Vi kunne vært ham!
Bare det at du IKKE er en av de som hetser andre, gjør deg til en vinner! Tenk på det du. Kanskje har du det så bra i forhold til hetseren at det ikke er plass i livet ditt for den type lavmålshandlinger.
Klarer du å smile av det, er det jo vel og bra. Hvis ikke, så prøv uansett å se det fra den positive siden: Du er så interessant for dem at de bruker all denne tiden på å snakke om DEG. 🙂
Etter programmet haterne, sto en av nettrollene frem på nyhetene og innrømmet at han hadde vært sint, blakk og bitter da han hetset den nye Auf-lederen. Han hadde det altså svært dårlig med seg selv.
Det er nettopp det! Nett-trollene sitter i sine mørkeste huler og skyter mot deg, og du trenger ikke ta det personlig selv om det er veldig, veldig vanskelig.
De er ikke verdt våre tårer og omtanke. Mens du – eller jeg – lever livet, og gjør det beste ut av det livet vi har – evner ikke disse menneskene det. På en dårlig dag spyr de edder og galle utover en de av en eller annen grunn er sjalu på, enten det er Erna Solberg, Sophie Elise, Sanda Borch, en nær slektning eller Haddy N´jie.
I kveld ble nemlig også NRK-programlederen Haddy utsatt for grov, rasistisk hets på Facebook. En navngitt mann uttalte de verste ting.
Jeg ble skamfull – men det var det jo mobberen som skulle ha blitt! Det er bare anstendige mennesker som eier skam, som skammer oss på andres vegne. Nettrollene er ikke i stand til det.
Legg mer merke til hvem som ikke hetser deg og som er der både i gode og i dårlige dager:
De som hetser i flokk og viser til at flere andre også synes ille om deg. Drit i det. Tør de ikke engang snakke for seg selv, så er det iallfall patetisk.
2. Snu det på hodet. Det kunne vært verre. Du kunne vært dem.
Er det folk i din nærhet som mobber, bruk mer tid med andre mennesker. Venner kan være like bra som familie.
4. Den største hevnen du kan gi slike mennesker, er å smile og være lykkelig. Klarer du det, har du vunnet.
5. Omfavn deg selv. Du er mer enn bra nok akkurat som du er.
6. De som er verdt din tid, liker deg like godt som du selv gjør.
7. Bruk hetserne som en påminnelse om hvem du ikke vil være.
8. Sist, men ikke minst; ikke la usaklig kritikk gå inn på deg. Fortsett å være den flotte personen du er. Oftest er det sin egen usselhet, sitt eget selvhat og sin egen nevrotiske væremåte de overfører på deg.
Og ja, jeg har opplevd hets og sjalusi selv også, så denne hjelp til selvhjelp-bloggposten er like mye til meg selv som deg.
Vi kunne hatt det så fint sammen. Men naboen min har bestemt at du ikke kan bo her.
Jeg ser deg levende for meg. Du er så glad for at jeg valgte akkurat deg som leieboer. Jeg gir deg nøkkel og en flaske med noe godt i for å ønske deg velkommen til hybel med egen inngang.
Av respekt for naboen, ber jeg deg vise hensyn når du går ut og inn fordi du da må passere hagen hans.
Men sånn blir det ikke. «Nabotyranniet» setter foten ned: For naboen min vil ikke ha deg her. Han ønsker ikke at du passerer hans hage og eiendom.
”Han påpeker at jeg kun har begrenset adgang selv også”,
for å komme til min egen hage. Det er bare om jeg bærer på store hageredskaper, jeg har rett til det.
Han viser til et tinglyst dokument helt tilbake i 1968. Da undertegnet Wilfred, Gerd, Christina, Tor Harry, Maria, Aasta og Bergljot på en avtale om «adkomst til boligblokkens bakside.» I brevet står det at jeg har lov til å gå rundt huset for å komme til min egen hage, men med den ytterste forsiktighet for ikke å ødelegge naboens planter og/eller forstyrre middagsfreden. Det eneste av beplantning er noen tuja-trær og jeg vet du er stille, men det holder ikke for naboen.
Vet du hva mer som står der? At barna som tilhører de to rekkehusene i midten ikke har lov til å bruke ”ferdselsretten” til lek eller sport. Har du hørt noe så dumt? Det står ingenting om hærverk, tagging, epleslang eller slåssing, bare at midtrekkens barn ikke har lov til å leke!
”Jeg lurer på om alle som skrev under denne avtalen var enige eller om noen protesterte?”
Jeg synes hele avtalen er gått ut på dato, jeg. Naboen er uenig:
«Jeg klikket og kalte ham Narvestad!»
Jeg følte at han kverulerte, klikket og kalte ham NARVESTAD!
Har du hørt om ham, du? Det er en norsk TV-figur, en regelstyrt vaktmester som klager på alle. Sånn skulle jeg ikke oppført meg, men det føles som naboen alltid har rett og bestemmer over alt her – uansett hva jeg sier.
Du finner sikkert et annet sted å bo, kanskje til og med nærmere Oslo, som passer bra siden du er student. Men vi kunne hatt det mye moro med å le av den avtalen. Det er mye rart der, skjønner du.
Det står blant annet at jeg kan transportere juletrær, petroleumsslanger, BARNEVOGN, sekker med poteter og grønnsaker, stiger, sement og mye mer gjennom hagen. Og så står det at jeg kan la håndverkere og serviceytere passere der.
”Kan vi ikke bare si at du er håndverker a?”
Og så kan du noen ganger komme bærende på en sekk med poteter, et par brokkoli og et juletre?
Du kan jo yte service også , ved å klippe gresset mot litt billigere husleie?
Hahaha!
Synd det ikke skjer.
Mellom oss; liker ikke nabotyranniet, bøller og folk som tror de kan bestemme hva jeg kan gjøre i mitt eget hus! Normale folk ville ikke brydd seg.
Nettstedene jeg har lånt bilder fra er linket til.
PS: To år etter at jeg skrev dette innlegget, klikket naboen igjen: Herr og fru nabo ville nekte mine (utenlandske) arbeidere å gå gjennom sin hage: De sa de kun kunne passere om de bar på tunge sekker – og det var akkurat det de gjorde. De bar på tunge vedsekker.
Men nå har jeg lest det tinglyste dokumentet igjen, og det står at jeg har vanlig gjennomgangsrett til min hage og at håndverkere kan passere også uten noe å bære på.
Så naboen tar feil.
«Jeg har også snakket med advokat som bekrefter at jeg har vanlig ferdselsrett og at naboen IKKE kan nekte en hybelboer å passere.»
Så kanskje det tilslutt blir hybel i kjelleren likevel. 🙂
Nordmenn er verdensmestere i nabokrangler – men som en fredelig sjel trodde jeg aldri jeg skulle havne i en! Nå har det altså skjedd, og i helgen ble jeg så sinna at jeg spilte sangen Fy faen (fra skam) på full styrke. Grunnen var at naboene nektet de utenlandske arbeiderne å passere og sa de fikk gå langs toglinjen!
Han ringer meg fra Istanbul. ”Hvor mange døde i Paris? 129? ” spør han meg. Han føler seg ikke bra. Han er lei av verden.
Han er en ung mann i 20-årene. Muslim. I sommermånedene jobber han som bartender på hoteller i turistbyene. Der jobber han lange dager og strever med å få den lille lønnen til å strekke til. Han er en smilende mann, leken, nysgjerrig på livet. Hyggelig mot turister enten de kommer fra Norge som meg eller andre land. I turistbyene er det mange fristelser, og lett å bruke for mye penger – for ham også. Som andre unge har han lyst til å dra på nattklubb eller kafé med vennene sine når han en sjelden gang har fri. Ofte har de ikke råd.
Dette har han fortalt meg før, men nå er 129 mennesker drept i Paris av unge, mannlige muslimer, og samtalen mellom oss blir snudd på hodet. Han vet ikke hva han skal si til meg. Han føler seg så dum:
”Jeg hater dem jeg også,” sier han.
”Jeg vet at mange ikke liker muslimer. Men de som utfører slike handlinger, er ikke muslimer i mine øyne. Muslimer skal ifølge religionen vår HJELPE mennesker. ALLE mennesker.”
”Det eneste disse terroristene hjelper andre med er å dø.” (They just help people to die. Vi snakker engelsk.)
Han føler seg trett, sliten. Han har ikke lyst til å gjøre noenting, bare sove.
”Jeg er lei av verden,”
sier han, og ber meg skrive om det. Skrive om terroren. Om de som dreper.
Jeg sier at jeg skulle gjerne skrive om det, men jeg føler meg maktesløs. Det er for vondt. Udåden i Paris der unge par ble drept mens de koste seg på konsert – i kjærlighetens by – sitter ennå som et knyttneveslag i magen.
Terroraksjoner i alle deler av verden er forferdelig. Jeg var fryktelig lei meg den dagen i oktober to selvmordsbombere drepte 86 mennesker i den tyrkiske byen Ankara også. Dette har jeg forklart en voksen tyrkisk mann som trodde jeg bare brydde meg om det som skjer i Paris.
Jeg gjør ikke det, men akkurat nå skjedde det i Paris, som er så nær Norge – det blir nesten som det skulle skjedd med en venn.
Jeg sier at jeg er redd for IS, redd for alle disse, sinte unge mennene som sliter, som blir fulle av hat og vil hevne seg. Jeg er redd for at det kan skje igjen og jeg vet ikke hvor det skjer neste gang.
Han forstår det. Han takker for at jeg svarte ham på telefonen. Nå vil han sove. Som sagt føler han seg langt fra bra. Han føler seg trygg i Istanbul, han gjør det han vil, han er bare så lei av verden.
Jeg siterer noe jeg har lest på nettet, at om din religion er verdt å drepe for, så start med deg selv.
”Da starter jeg med meg selv,” svarer han lynraskt.
Tar han ansvar for det syke terrorister har gjort? En ung mann som ikke har gjort noen noe galt?
«Nei, nei, dette er ikke din skyld.»
«Ta det rolig. Ting, verden blir bedre.»
Nå er det jeg som føler meg dum.
Det blir stille mellom oss. Ingen har noe å si.
”Skriv om terroren,” gjentar han.
«Jeg ringer deg senere. Så kan vi dele noen flere tanker.”
