Annonse
Jeg tok alle de viktige samtalene. Jeg opplevde likevel å bli oppringt og måtte hente en ungdom som hadde fått for mye å drikke.
Etter at jeg blogget om et mammamøte for storbarnsforeldre, svarte bloggeren og ettbarnsfaren
Kaospappa at det bare er å sikre seg et godt forhold til barnet sitt. Når du finner tenåringen din
dritings på en benk, er det for sent å ta den viktige samtalen, hevder han.
1. Om det bare var så enkelt! Jeg skulle ønske jeg var weekendpappa. Som helgepappa kan du være tilbakelent og kul, digge musikk sammen, le over hvor dum mamma er, lage popkorn og gjøre litt lekser innimellom.
2. Som heltidsmamma skal du takle hverdagen, alle hverdagene og de er det mange av. Hver eneste dag skal du vekke ungdommen, pakke sekken, smøre den sunne matpakken, ta imot ris og ros fra skolen, takle kamerater eller mangel på sådanne, vite råd mot skoletretthet, kviser, eksem, neseblødning, munnsår, fotvorter, tannregulering som gjør vondt, hjelpe til med leksene og sjekke at de blir fullført, sørge for rene klær, omsorg, økonomi, kjærlighet, være med den hormonproppede tenåringen i butikken for å finne klær han kan godta og som ikke koster en formue, sørge for at barnet får nok søvn, sunt kosthold og god oppdragelse, ikke spiller for mye dataspill og i det hele tatt ta ansvar for absolutt alt, inkludert deg selv.
3. Jeg har vært på banen for mine barn, kanskje for mye. Jeg har arvet et bekymringsgen fra mine foreldre, og har prøvd å være i forkant av problemene. Jeg er for åpenhet og har snakket så mye at barna mine ble lei og sa det var nok. De trakk seg tilbake.
4. Den vonde tausheten: Sønnen min sa noen ganger ”ikke prøv å leve livet mitt.” De store barna er som VG-mammaen beskriver ofte i sitt eget vokseskall og noen kan svare på direkte spørsmål med ”stikk”, ”hold kjeft” eller ”hva vil du?” Kanskje trenger de som en ekspert har pekt på tid til å sørge mellom overgangen fra barn til voksen, og den husker vi alle er ikke lett. Det er ikke bare barna som holder tyst om problemene, det gjør foreldrene også. Det er vel flaut å snakke om at man ikke er så perfekt som det ser ut på overflaten? Jeg har opplevd å være åpen om mitt barn og bli møtt med taushet av en venninne, bare for å finne ut lenge etterpå at hun slet med større utfordringer med sin ungdom enn jeg gjorde med min. Grunnen till at hun ikke hadde sagt noe? Tenåringen hadde gitt henne taushetsplikt! Fy søren, så sviktet jeg kjente meg den gangen! Vi trenger å snakke sammen og dele – hvorfor skal samtalen stilne når vi trenger den mer enn noen gang før?
5. Ulikhet: Det kan være vanskelig å takle barn som er veldig forskjellig fra deg selv. Ting du trodde skulle bli et problem blir det ikke, og det kan dukke opp helt uventede problemer som gir deg hodebry. Om du selv var utagerende og mye på byen og får et barn som murer seg inne på rommet alene, kan det være sårt og vondt og takle, nesten mer komplisert enn en du må hente på fest.
6. Presset: Presset er stort på oss storbarnsforeldre om å lykkes, eksperter sier ulike ting og skaper forvirring. Når er vi egentlig gode nok; for skolen, for venner, for barna våre og for oss selv?
7. Vi sammenligner oss for mye med andre. Andre har så mye, så store hus, så store biler, barna deres vinner så mange pokaler og seire, får så mange 6-ere på skolen, har rike foreldre som har råd til alle de dyre veskene og sydenturene man skal ha nå mens du selv kanskje strever med å holde hodet over vannet. Og trolig er det du gjør mer enn godt nok.
8. En forelder kan ikke rå med alt. Selv om du har et godt forhold til ungdommen din, har du ikke kontroll på hva som skjer i skolehverdagen og sammen med vennene, som er større idealer enn du. Ungdom som ikke lykkes på skolen og sliter på vennefronten kan få det vanskelig selv om du er en kul pappa eller mamma. En feil vennegjeng kan lure dem utpå, å ikke bli sett av læreren kan være farlig, en diagnose kan gi ekstra utfordring, kjærlighetssorg kan gi depresjon.
9. Vi har ingen garantier! Jeg hadde tatt de viktige samtalene om alkohol og serverte ikke alkohol hjemme. Likevel opplevde jeg en ungdom som festet i russetiden, ble slått ned og fikk brist i et ribbein. Jeg opplevde også en tenåring som kom bort fra kameratene på en fest, og som jeg måtte hente i Oslo midt på natten, forkommen, alene og med for mye alkohol innabords. Det var hans liv, og han ville utforske det selv.
10. Ja, vi bekymrer oss for mye og er av og til stressa mødre som ikke får med oss alt ungdommen sier, vi lurer på endel ting og savner de trygge samtalene med helsesøster på helsestasjonen som sier; «slapp av, alt er normalt; han har vokst.»
Ingen er perfekte, kaospappa. Vi bryr oss, og vi gjør så godt vi kan!
Klem fra Helse-Tine 🙂
