Annonse
Det er få steder man kan føle seg så liten og sårbar som hos legen. Er jeg dum som engster meg for kreft og svulster? Skal jeg tørre å be om en sjekk av brystene? Snakker de stygt om meg på bakrommet, blir jeg enda mer redde for å komme frem med det jeg har på hjertet.
A-magasinets artikkel om brysomme og tullete pasienter kunne ikke blitt mere feil. Den stemmer så lite med virkeligheten at jeg må skrike det ut på denne bloggen. Nå. Hører dere meg. Vræææl! For jeg er en av mange pasienter med legeskrekk som ikke vil ta for mye plass fordi andre sikkert er mye sykere. Hun som vil være flink og klare seg selv og ikke klage over noe.
Føler meg klønete og dum
Så er jeg her da, til timen jeg har gruet meg for: Lappen er skrevet, etter anbefaling fra nettopp leger: 5 viktige ting jeg må huske å spørre legen om. Jeg har et snev av legeskrekk og gruer meg allerede på venterommet. Folk rundt meg sitter og skuler: Alle lurer vi på; hva feiler den og den, og hva kan de tro er galt med meg som sitter her! I det jeg blir ropt opp blir jeg alltid like forvirret. Plutselig virker det som jeg har jakken galt på, skjerfet faller på gulvet, lappen jeg knuget i hendene er borte og det tar tid å samle vesken og noen papirer som har falt ut av den. Ja, så klønete føler jeg meg, hver gang. Mens legen alltid er like rolig, smiler, sier sett deg ned og lenge siden sist.
Fikk kjeft fordi jeg kom for sjelden til legen
Lenge siden sist ja! Jeg hater legebesøk og går så sjelden jeg kan. Faktisk hadde jeg en fastlege som var forbanna på meg fordi jeg ikke kom ofte nok. Jeg fikk beskjed gjennom kontordamen om at han nektet å behandle en pasient han ikke så. Jeg lurte på om vi egentlig var på date og at han klikket fordi jeg ikke var interessert nok?
Da byttet jeg fastlege. Det gikk bra en stund, til hun ble gravid gjentatte ganger og fikk helt håpløse vikarer. De snakket dårlig norsk, åpnet Pcen på mitt navn og sa at her var det mye rart og mye medisiner nevnt. Hvor skulle de begynne?
Følte meg vanskelig og sær
Det fikk meg til å føle meg vanskelig og sær: Herregud! Sto det virkelig så mye rart om meg i journalen? Jeg opplevde meg som en ganske vanlig pasient, egentlig. Det skapte irritasjon og jeg byttet lege igjen.
Måtte bruke diagnosen depresjon
Jeg ble utbrent i en jobb jeg hadde og måtte sykmeldes. Men diagnosen utbrent er ikke godkjent å sykmelde noen for. Det er strenge regler: Legen var nødt til å kalle det depresjon. Det føltes krenkende og rent ut feil. Jeg var ikke deprimert, jeg var møkka sliten og utbrent. Jeg har aldri ligget hjemme i senga, men gått tur, trent mye, lest meg opp på stress-lidelser og gjort alt jeg kan for å bli frisk. Men det er kun noen få diagnoser som gir rett til sykemelding eller uføre for den slags skyld, og fastlegen må holde seg strengt til reglene: Skriver de noe feil eller ikke dekkende nok, kommer sykmeldingen eller legeattesten i retur.
Fikk kjeft fordi jeg nektet gynekologisk undersøkelse
Jeg hadde en gang en kvinnelig fastlege som ble sur fordi jeg ikke ville utføre gynekologisk undersøkelse hos henne. Ja, hun ble sinna! For meg var dette så privat at jeg foretrakk en gynekolog. Og det var jeg i min fulle rett til.
En gang ringte hun meg og sa at min eks hadde vært innom henne for meg og at det ble vanskelig for henne. Det forsto jeg godt og jeg beklaget. Som en kvinne med legeskrekk foretrakk jeg at andre talte min sak, men det ble feil.
Dro til gynekolog i Bærum
Men gynekolog, altså: Vanskelig for en kvinne med legeskrekk å slappe av der, når man må sprike med bena og vise frem det aller mest private.
To kvinnelige gynekologer i nærområdet var så hardhendte, uhøflige og bitchy at jeg bestemte meg for aldri mer. En kløp skikkelig til i underlivet så jeg skrek og sa jeg måtte slutte å være en sånn stressedame. Det ga smerter, mente hun.
Etter dette fant jeg frem til en gynekolog fra Iran i Oslo som senere flyttet kontoret til Bærum. Her går vi alle – kvinner som har hatt smerter eller har skrekk for gynekolog grunnet tidligere dårlige erfaring. Kvinner fra hele landet kommer til henne. Det sier mye om hvor viktig det er å føle seg ivaretatt i en så sårbar situasjon. Med leger som har makt og kan og vet alt og pasienter som trenger støtte og en varsom hånd.
«Vi er utallige som skammer oss eller er redde hos legene. De har makt og vi er prisgitt at de vil hjelpe oss. Jeg har hatt fantastiske støttende leger, og arrogante overfladiske leger. Noen er flinke med menneskebehandling, andre ikke.»
Ekkel og støtende artikkel
Derfor direkte ekkelt og støtende å lese A-magasinets artikkel om hvordan de angivelig snakker om oss på bakrommet. Som krevende hypokondere som alltid har rett. Men spør du meg, tror jeg disse legene ble lurt i en felle! De fikk ikke snakke om hele legegjerningen sin og alle de snille pasientene, men ble bedt om å komme med eksempler på vanskelige pasienter.
Min og andres virkelighet er helt, helt annerledes. Den kunne ikke blitt mere feil.
Lurt: Stakk hull på øret uten bedøvelse
Legeskrekken for min del sitter langt tilbake: Jeg var hos en tannlege som ikke lot min mor bli med inn. Skrekken da jeg satt der i stolen mutters alene, husker jeg ennå. Verre ble det da jeg var ørebarn med gjentatte ørebetennelser. Mang en natt lå jeg i narkose mens de stakk opp ørene mine. Narkosen var kvalmende og jeg hørte forvrengte stemmer mens de behandlet meg. Da jeg ble større, var jeg hos en ekspert som lurte meg: Han sa han bare skulle se i øret mitt. Dermed stakk det til og han hadde rett og slett stukket hull på øret mitt uten å si fra først, og uten bedøvelse!
Slesk lege på sykehus
Jeg havnet på sykehus med eggstokkbetennelse og en mannlig gynekolog var ufin da han sjekket underlivet mitt. Han sa det så perfekt ut, på en sånn slesk måte.
Møtt mange hyggelige leger
Siden har jeg møtt mange hyggelige og dyktige leger, både som journalist og privat. Noen av de har vært ekstra søte og hjelpsomme. Da jeg en gang ble innlagt med kraftig migrene og de mistenkte slag, ble jeg for eksempel tatt så godt vare på at de nesten ikke lot meg dra hjem. Det var i overkant hjelpsomt. Da jeg fikk problemer med Nav, fungerte min kvinnelige fastlege som advokat og bestevenn. Helt utrolig bra.
Men det er viktig å huske på at det er legene som sitter med makten og vi pasienter som er de sårbare her. En feil lege kunne gjort det vanskelig for meg.
Tør ikke å spørre
Mange jeg kjenner tør aldri å spørre om det de egentlig har på hjertet: Hva skal legen tenke om meg da? Det er for dumt. For flaut. Særlig om det gjelder noe psykisk, eller noe som er så flaut at sikkert ingen andre er så teite at de spør om det. De spør heller meg. Eller ringer en venn. De spør Helsesista på nett.
Pasienten har alltid rett, skrev A-magasinet. Hypkondere og unnasluntrere krever sykmelding og uføre helt uten grunn.
A-magasinets anonyme fastleger: Dere tar feil! For den lappen vi har skrevet, som dyktige leger har anbefalt oss å skrive så vi skal tørre å ta opp det vi har på hjertet, ligger nederst i en ransel eller en veske.
Vi ser hvor stressa og overarbeidede legene er og vi blir tørre i munnen, stumme og takker heller ja til en sykmelding, en blodprøve eller en tablett. Vi betaler lydig gebyret i automaten utenfor og drar hjem, med det brennende spørsmålet på leppene som vi aldri fikk stilt.
Enig? Lik og del.
Ps, I dag har jeg en søt og hyggelig, støttende fastlege som jeg er veldig fornøyd med. Bytt – om du har en som ikke tar deg på alvor eller som du ikke er bekvem med.
Etter en diskusjon om denne artikkelen på Facebook, må jeg klargjøre noen ting: Dette er et tilsvar på artikkelen i A-magasinet «Pasienten har alltid rett.» Der fremstår vi som selvhevdende egoister som utnytter systemet ved å true og jukse til oss sykmeldinger, uførepensjoner og legeattester uten grunn – mens den stakkars legen ikke har noe å si. Legene fikk henge ut og latterliggjøre pasienter fritt – anonymt. Nå brukte jeg min stemme til å si at så lett å være pasient er det faktisk ikke. Man kan både føle på usikkerhet og stress, om man vil være ærlig da. Flesteparten av mine venner tar for lite plass hos legen, ikke for stor – og møter fastleger som er for stresset til å lytte ordentlig og sette av tid. Og de er snille og lydige pasienter, flinke til enhver tid. I A-magasinet ble det å ha med seg en liste med spørsmål til leger latterliggjort – mens jeg har intervjuet dyktige leger som har anbefalt dette for å huske hva man skal si. Nettopp fordi legene er stresset og har dårlig tid. I A-magasinet blir det også fremstilt som vi kan shoppe en uføre på få måneder: I virkelighetens Norge kan det ta opptil 17 år å få innvilget uførepensjon, om man får det innvilget i det hele tatt. En advokat hevder en slik søknad tar to år, og ikke to måneder og at historien umulig kan stemme.
Les også: ME-syke Cathrine stigmatisert av A-magasinet: Jeg følte meg enda mer utenfor samfunnet og ødelagt.
Les også: Helse: 7 enkle tips som kan hjelpe mot øresmerter i fly
Les også: Dette dør du av: 4 ting å frykte mer enn Coronavirus: Ta grep i dag!
Les også: Vanlig å engste seg for legebesøk