Annonse
Min bror og jeg fikk aldri barnehageplass. Årsaken var at våre foreldre tjente for godt. Jeg vet derfor ikke hva jeg gikk glipp av. Det jeg derimot fikk god erfaring med, var hushjelper.
Noen var snille, jeg knyttet meg til dem, og det var sårt at de forsvant.
Noen kunne gjerne forsvunnet før.
En av dem, som jeg husker som den verste, var ung og umoden og ertet meg for navnet mitt. En annen slet med matlaging og laget eggedosis til oss – med salt i…
En annen, eller var det den samme, låste oss ute fordi hun var lei av oss.
Jeg husker hvor redde vi var for noen store gutter borte på en slette i nærmeste veikryss, men vi fikk ikke komme inn i huset.
Friskt i minne er også hushjelpen som sloss så intenst med broren min om en feiekost at hele ytterdøren i glass gikk i tusen knas.
Det jeg helst ikke burde nevne er at en av dem visstnok fikk sparken fordi det luktet røyk av et av mine søsken. Hushjelpen skal ha tatt med barnevognen på en brun kafe i nabolaget der hun satt og drakk øl. Så sa iallfall ryktene.
Fordi vi ikke hadde barnehageplass hadde vi heller ingen å leke med, det var fritt og vi ble kreative av det, men vi kjedet oss ofte og fant på mye rart, som å tygge på tjære og plukke syre og gå oss vill på blåbærtur. Og vi malte hverandre med husmaling. Det var min ide, og det var en farlig lek som heldigvis endte bra.
Da jeg begynte på skolen var jeg en sky syvåring. Jeg har ofte tenkt på hvor godt det hadde vært å få gå i barnehage og blitt sosialisert tidligere. De eneste jeg til da hadde lekt med var nabojenta i villastrøket og broren min.
Jeg var også veldig misunnelig på alle som hadde hjemmeværende mor som laget kakao og boller. Det skjedde aldri hos oss.
Alternativet ville vært å ha en mor hjemme som ikke hadde trivdes i rollen. Ville det vært noe bedre? Neppe.
Det er ikke alle som egner seg som hjemmeværende mødre.
For de som trives med det og har råd, er det sikkert til det beste for barna, men når det ikke fungerer, tror jeg barna kan ha det bedre i barnehage – for så å bli møtt av voksne på hjemmebane MED OVERSKUDD senere på dagen.
Da jeg selv ble mor, husker jeg hvor hjerteskjærende det føltes å si opp dagmammaen til min datter fordi vi fikk barnehageplass da jenta var ca 18 måneder.
Dagmammaen het Vera, en ung, lyshåret nordlending med hjerte og vett på rett plass. Hun var super.
Barnehagen lå i en bakgård innenfor Anker hotell i et beryktet område nær Oslo legevakt og var så begredelig at det var til å grine av, men hvem visste når vi fikk tilbudet neste gang? Vi torde ikke å si nei. Gleden var stor da vi året etter fikk plass til jenta vår i en naturskjønn barnehage på Rodeløkka.
Vi flyttet etter hvert til Vinderen for å komme nærmere jobben og fordi vi var lei av å tråkke på sprøytespisser i nærmeste nabolag som var Sofienbergparken.
Her fikk vår datter omsider plass i den mest fantastiske barnehagen jeg noen gang har vært borti. Det var en offentlig barnehage bak Smedstadkrysset hvor personalet så hvert barn, det var sang, dans, teater og glimrende samarbeid.
Da sønnen min ble født fire og et halvt år senere var jeg alene om omsorgen. Etter åtte måneder permisjon skulle jeg tilbake i en lederstilling, men jeg fikk ikke barnehageplass.
Det var med tungt hjerte jeg måtte levere gutten min i en privat familiebarnehage der barn krøp rundt på gulvet overalt og noen kolosser av noen aldrende husmødre knapt orket å åpne munnen for å svare når jeg stotrende spurte om han hadde grått siden jeg leverte ham tidligere på dagen…?
Da sønnen min endelig fikk joine søsteren sin i drømmebarnehagen ved Smestad, gikk ting mye bedre.
Jeg hadde da som alenemor hver morgen og ettermidag i et år kjørt barna til og fra to barnehager i hver sin bydel mens jeg selv jobbet i en tredje. Jeg var utslitt.
Oppslaget i VG som fastslår at det er skadelig å sende barn i barnehage før de er fylt to år, er vanskelig å kommentere.
Prøv ikke engang å spørre meg.
Uten de støttende pedagogene i drømmebarnehagen hadde jeg ikke klart det.
PS: Min datter har forresten utdannet seg til førskolelærer og er nå pedagogisk leder – i kulturbarnehage.
Og bra er det – for det er skrikende mangel på slike flinke pedagoger.
mine vakre barn :))
BELIEVE [youtube http://www.youtube.com/watch?v=j97bd6Cjp2U?wmode=transparent]
