Annonse
For en tristesse. Venninnen min og jeg blir lattermilde når vi besøker messen Oslo Design Fair i Lillestrøm. Vi må lete lenge etter lyspunktene.
Det starter med pressefrokosten: Ingen ønsker velkommen, ingen er der og vi lurer på om vi har kommet feil. Det har vi ikke.
Frokosten består av en yoghurt. Riktgnok stor, mektig og fancy, men likevel. Kun en yoghurt. Jeg elsker yoghurt, men min venninne liker det ikke og andre er melkeallergikere. Det kommer vel noe mer? Vi ser fortvilet rundt etter et smørbrød, et rundstykke, litt ost eller en kjeks. Men nei. Til yoghurten serveres riktignok ingefærbrus og kaffe, en liten trøst.
Tomt for kaffe
Kaffen går unna og ingen fyller på mer. Når vi vil ta med en kopp påfyll inn til trend-seminaret, er det tomt, helt tomt.
Monotont, asketisk og trist
Uten kaffe og i en mørklagt sal, starter noe som skal være et seminar. Det er også nitrist. Ingen hurrarop eller musikkfanfarer. Vi sitter på vonde, harde benker mens messesjefen iført hvit kjortel snakker monotont om nye, fargeløse trender. Det skal være asketisk; sier hun: Skandinavia møter Japan – altså kjølig møter hardt.
«Brr, jeg fryser i den tynne kjolen jeg kjøpte på salg i Tyrkia.»
Gult er et lyspunkt i høst, forteller messesjefen; men det tekniske svikter og bildene med glimt av lys kommer aldri opp på skjermen. Vi går derfra en goodiebag med vareprøver rikere, men fattige på inspirasjon og farger.
Savner møteplasser, oaser og lounge-musikk
Mottoet for messen er moment. Men hvor er møteplassene hvor jeg kan ha gode moments med kolleger og utstillere? Små oaser med gode sofaer og grønne planter? En café med loungemusikk hvor jeg kan sitte og bla i messekatalogen?
Jeg blir jaget vekk fra en sofa
De finnes ikke. Jeg forsøker meg med en hvilepause i en utstillingssofa (mens jeg tar bilde) og blir jaget vekk av en fyr med mørkt hår og tatoveringer.
«Vi liker ikke at det sittes i installasjonene,» sier han. «Beklager.»
(Pinlig: I wish my eyes could take photos.)
Furia i furua er tilbake.
Jeg kan bare glemme å kose meg. Jeg drømmer om palmesus, men møter furubrus. Glemte jeg å si at furia i furua er tilbake? Den gamle gode furuen fra 80- og 90-tallet som vi slet for å bli kvitt. Den skal inn i heimen nå, sammen med sterile, kalde og fargeløse detaljer fra Skandinavia og Japan. Mer om det senere.
Norge møter Bali – et lyspunkt
Det er lyspunkter på messen. Mange av messens utstillere finnes ikke trendy og har heldigvis beholdt fargene. En utstiller (over) har en eksotisk stand der Norge møter Bali. Mose kombinert med ekte håndverk fra Bali er gøy! Det er bedre enn at svart, hvitt og grått møter stresset på T-banen i Tokyo.
Anna Bülow – du ser vi liker det!
Nok et lyspunkt er standen på bildet over. Her står nemlig en brun sofa jeg forelsker meg i. «Jeg vil ha den, sier jeg. «Det vil vi også!» ler to andre kvinner. Endelig noe som faller i smak hos damene.
Therese Johaug skal selge bordbrennere
Et annet stoppsted er en fargerik stand der de blant annet satses på bordbrennere. Utstilleren forteller at Therese Johaug skal reklamere for dem i høst. Det skal ikke være noen brannfare, selv om vi må tenne på med en spesiallaget TenderFuel. Jeg er livredd for brann, men tar med meg en «Lilly», den minste bordbrenneren under armen sammen med en liter superfuel. Så kan jeg teste brannfaren i heimen til vinteren.
Så revner kjolen
Jeg vil spørre om noe mer, og bøyer meg ned over en brosjyre. Da blir jeg overfalt av en dame. Hun roper at jeg MÅ IKKE bøye meg. Jeg forstår at kjolen fra Tyrkia ikke bare er tynn, men har revnet i siden og glidd opp. Jeg retter meg opp, later som ingenting og fortsetter intervjuet med utstilleren. Litt får man by på. Han er mest interessert i Therese og jeg tror ikke han har merket noe.
Lakris, løsvipper og neglelakk frister
Nå er jeg sulten og går innom standen med dansk lakris. De har smaksprøver. Dette skulle det vært mye mer av på messen. Tilbud og smaksprøver. Min kollega får riktignok satt på løsvipper for 50 kroner i en beauty- og neglebar fra TL innerst i en av hallene, men ellers er det ikke mye gøy vi kan teste ut.
Lunsjbongen
Vi har fått en bong på 200 kroner til å kjøpe lunsj for. Kollegaen går for sushi, jeg går for ribbebolle med rundstykke. Begge deler er smakfullt. Vi smiler pent og slipper å betale 10-kronen det koster ekstra for en iste; de vil belaste arrangøren. Han er et funn han mannen som serverer her, en av få som har lært seg god service.
Palmesuset er langt unna
Jeg kommer ikke unna den før nevnte furua. Bortenfor de få bordene, den ene sofaen og de harde trebenkene i cafeen, står en stor furu godt plantet. Jeg er borte og hilser på den for å se om jeg savner furumøblene fra 80- og 90- tallet. Jeg hadde store, lutede furubord som var tunge å få med på flyttelasset.
Men, nei, jeg føler absolutt ingenting i møtet med furua.
«Jeg lengter etter palmesus, krydder, farger og inspirasjon fra helt andre kontinenter»
Jeg fikk mitt moment
Men jeg får mitt «moment» – med venninnen. Vi ler og diskuterer alle de rare trendene over en kopp kaffe i lunsjkafeen med altfor få sitteplasser. Kaffen må jeg kjøpe selv i papp til kr 35. Vi er litt snurt, for det finnes et pressekontor på messen med kaffekanner. Men der får vi beskjed om at det er tomt for kaffe og at kaffen uansett ikke er til oss: Det er kun om det skal være et arrangement der. Merkelig svar!
Men takk uansett – for invitasjonen, inspirasjonen og for flotte vareprøver, duftlys, såper, krukker, kort og annet som vi damene nedlesset bærer med oss hjem.
«Neste gang vi møtes håper jeg dere er inspirert av Tyrkia, Marrakesh, Egypt, Hawaii, Mexico, Barcelona, cubansk salsa eller noe litt mer spennende og eksotisk. «
ps, TIPS: Lørdag er messen åpen for vanlig publikum – med gratis seminarer og utsalg!
Med furuhilsen
For mange år siden var jeg redaktør for bransjebladet Gave & Interiør og jeg har fortsatt øye for interiør og detaljer. Les også hvordan det gikk forrige gang jeg besøkte messen: Ødela salget: Jeg ble nær slått ned på interiørmessen
Les også: 5 KULE DESIGNNYHETER DU VIL LESE OM
Les også: Finn Schjøll og bransjehuset gir oss en fargesterk vår!